Innvandrernes bosettingsmønster i Oslo

Studien beskriver utviklingen i innvandreres bosetting i Oslo i årene fra 1988 til 2001 på basis av registerdata. Fra 1.1.1988 til 1.1.2001 økte tallet på personer i Oslo med to utenlandsfødte foreldre fra ikke-vestlige land med 47 000 (her omtalt som ikke-vestlige innvandrere), mens tallet på personer med minst én norskfødt forelder økte med 6 000 (her omtalt som nordmenn). Innledningsvis belyses veksten i de ulike gruppene og hvordan de fordeler seg over bydelene.

Selv om segregasjonen (atskillelsen) mellom ikke-vestlige innvandreres og nordmenns bosettingsmønster er moderat i internasjonal målestokk, har segregasjonen vært svakt økende siden 1988. Tendensen til stagnasjon og nedgang i andelen ikke-vestlige innvandrere i indre øst etter 1998 har foreløpig ikke ført til nedgang i segregasjonen slik den kommer til uttrykk i den såkalte D-indeks, det mest benyttede mål på segregasjon. Grunnen er at innvandrerbefolkningen har fortsatt å vokse i størrelse i drabantbyene, mens antallet nordmenn har gått tilbake i drabantbyene og økt i de vestlige bydelene.

På nivået under bydelene har det vært en markert økning i antall "innvandrertette kretser", definert som grunnkretser med mer enn 30 prosent ikke-vestlige innvandrere. De fleste av de innvandrertette kretsene befinner seg i indre øst. Et knapt titall av kretsene har en andel ikke-vestlige innvandrere på 50 prosent eller mer. Ettersom innvandrerbefolkningen består av mange nasjonaliteter, er det ikke berettiget å tale om "ghettoer" i noen av disse områdene.

Analyser av flytting innen byen viser at det går nettostrømmer av ikke-vestlige innvandrere fra indre øst til de nye og gamle drabantbyene. Et viktige motiv bak disse flyttingene er antakelig ønsket om større boliger og overgang fra leie til eie. En liknende utvikling i bosettingsmønsteret blant de etniske minoritetene er påvist i andre vestlige storbyer. Prisutviklingen på boligmarkedet på slutten av 1990-tallet kan ha bidratt til å forsterke denne tendensen.

Årsaken til dannelse og vedlikehold av etniske bokonsentrasjoner blir også belyst. Det sannsynliggjøres at økonomiske forhold spiller en avgjørende rolle. Med lavere inntekt og formue enn majoritetsbefolkningen er ikke-vestlige innvandrere i utgangspunktet henvist til å bo i de billigste områdene. Nær 40 prosent av den etniske segregasjonen i 1998 kan "forklares" som resultat av økonomiske forskjeller - en større andel enn hva som er funnet i andre vestlige storbyer og en økende andel over tid. Men ønske om nærhet til familie og venner, diskriminering på boligmarkedet og tilløp til offentlig styring av innvandrerbosettingen har også påvirket tendensen til bokonsentrasjon.

Til slutt i studien reises spørsmålet om følgene av konsentrert bosetting for innvandrernes integrering. Bidrar konsentrert bosetting til at innvandrere får mindre mulighet til og behov for å lære norsk og etablere kontakt med nordmenn? Intervjudata tyder på at så kan være tilfelle, men effekten av boområdets etniske sammensetning er ikke særlig sterk.