Integrering av innvandrere i Norge

Innledningsvis gjennomgås ulike samfunnsvitenskapelige perspektiver på integrering. Det blir understreket at hva som skal telle som «vellykket» integrering er et normativt spørsmål som det ikke finnes noe entydig svar på. I rapporten har vi valgt en bred tilnærming, med utgangspunkt i de viktigste perspektivene i faglitteraturen.

Et vanlig perspektiv er at individene eller gruppen er integrert når de oppnår de samme sosioøkonomiske godene som andre samfunnsmedlemmer. Dette knyttes ofte til sysselsetting, utdanning, inntekt og bolig. I rapporten kaller vi dette for strukturell integrasjon. Det er også vanlig å knytte integrasjonen til sosial deltaking og til­knytning, omtalt som sosial integrasjon. Den tredje dimensjonen er den psykologisk-kulturelle, som berører opplevelsen av nasjonal tilhørighet og i hvilken grad inn­vandrerne har de samme verdiene som befolkningen ellers. Den fjerde dimensjonen er den politiske, som handler om politisk deltaking og tillit til sentrale samfunns­institu­sjoner. Den siste dimensjonen omtales som barrierer og ressurser for integrering. Her inngår indikatorer på norskferdigheter, helsetilstand og diskriminering.

En viktig problemstilling har vært å se nærmere på sammenhengen mellom disse dimensjonene, særlig mellom den strukturelle integrasjonen og de andre dimensjonene. En analyse av Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrer­bakgrunn 2016 er gjennomført for å kunne gi svar på dette. Denne undersøkelsen er unik fordi den gir et bredt bilde av levekår, holdninger og verdier blant innvandrere fra 12 av de største innvandringslandene til Norge. Den inkluderer også norskfødte med innvandrerforeldre fra fire land: Tyrkia, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam.

Vi finner at det ikke er noen entydig sammenheng mellom den strukturelle integrasjonen og andre dimensjoner. Visse sider ved integreringen er for eksempel bedre blant de sysselsatte, slik som norskferdigheter, helsetilstand og sosial integrasjon. På den annen side er det liten eller ingen sammenheng med politisk integrasjon, og med kulturell integrasjon og opplevd tilhørighet til Norge. Vi finner imidlertid at boligeiere har en sterkere tilhørighet enn de som leier boligen, og blant norskfødte med innvandrerforeldre er lavinntekt og økonomiske problemer forbundet med svakere nasjonal tilhørighet.

Innvandrere med god utdanning er mer distansert fra det nasjonale fellesskapet, og opplever oftere diskriminering ved søking etter arbeid, på tross av bedre norskferdig­heter og andre ressurser. Dette er i samsvar med det som i annen forskning har blitt omtalt som «integrasjonsparadokset». Paradokset kan ha sammenheng med utdanningsforskjeller i kunnskaper og forventninger om likebehandling.

Levekårene for norskfødte med innvandrerforeldre har blitt omtalt som lakmus­testen på integrering. Rapporten gir mange eksempler på at integreringen går bedre blant de norskfødte enn blant innvandrere fra samme land og aldersgruppe; det gjelder både den strukturelle, sosiale og psykologisk-kulturelle integrasjonen. Omfanget av diskriminering er derimot vel så stort som blant innvandrerne.

Et gjennomgangstema i analysene er betydningen av gode norskferdigheter. Slike ferdigheter er blant annet forbundet med sterkere tilhørighet til Norge, høyere sysselsettingsrate, bedre sosial kontakt og mindre ensomhet. Et annet gjennom­gangstema er diskriminering. Svært mange har erfaringer med diskriminering, vel tre av ti innvandrere og mer enn fire av ti norskfødte med innvandrerforeldre. Opplevelsen av diskriminering er knyttet til økt ensomhet, sterkere psykiske plager og en svakere opplevelse av tilhørighet til Norge. Det er også en overraskende sterk sammenheng mellom diskriminering og utsatthet for vold og trusler.