Integrering av innvandrere på rett vei

Når det fokuseres på innvandrere og deres levekår er det ofte negative forhold som blir stående i sentrum. I hele befolkningen varierer levekår med alder, kjønn, utdanning, bosted etc., men for innvandrere er levekårene i tillegg påvirket av forhold som botid, landbakgrunn og innvandringens årsak. Innvandrerbefolkningen i Norge er en svært sammensatt gruppe med bakgrunn fra 208 land og selvstyrte regioner. På begynnelsen av 1990-tallet var andelen vestlige og ikke-vestlige innvandrere omtrent den samme, i dag har tre av fire personer i innvandrerbefolkningen ikke-vestlig bakgrunn.

Høyere arbeidsledighet

Arbeidsmarkedet er sannsynligvis den viktigste arenaen for integrasjon av innvandrere. Høyere arbeidsledighetstall blant innvandrere enn i resten av befolkningen, gjenspeiler at det er vanskelig for mange innvandrere å komme inn på arbeidsmarkedet. I hele befolkningen var arbeidsledigheten drøye 4 prosent i siste kvartal 2004. På samme tid var arbeidsledigheten blant afrikanere i Norge fem ganger så høy, eller over 20 prosent. For personer med asiatisk bakgrunn var arbeidsledigheten over tre ganger så høy som i befolkningen generelt. De som er i arbeid jobber ofte i næringer som har dårlige lønns- og arbeidsforhold.

men mange innvandrere i arbeid

Likevel er det selv i perioder med økende arbeidsledighet et økende antall sysselsatte innvandrere. Det er om lag 150 000 innvandrere sysselsatte i Norge, og flertallet av dem er fra ikke-vestlige land. Til tross for at det ikke har vært regulær arbeidsinnvandring i Norge på 30 år, gir all innvandring til Norge et betydelig bidrag til sysselsettingen. I enkelte innvandrergrupper, som kan ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, er det en høy andel selvstendig næringsdrivende. Blant pakistanske menn er andelen selvstendig næringsdrivende om lag 10 prosent, mens andelen i hele den mannlige befolkningen er i overkant av 7 prosent. Selv om innvandrerbefolkningen utgjør om lag 8 prosent av den totale befolkningen i Norge, så hadde mer enn hvert tiende enkeltpersonforetak som ble etablert i 2003, innehaver fra innvandrerbefolkningen.

Lav inntekt, men bedring over tid

På grunn av at mange innvandrere blir stående utenfor arbeidslivet, er inntekten mye lavere enn for resten av befolkningen. Ikke-vestlige innvandrere utgjør vel 5 prosent av befolkningen, men hele 23 prosent av dem som befinner seg under OECDs lavinntektsgrense. Oslo har for eksempel høyere andel fattige enn noen annen storby i Norge, men dersom man holder innvandrerbefolkningen utenfor statistikken, har Oslo færrest fattige. Dersom man bruker OECDs definisjon av "fattig", så har personer i ikke-vestlige innvandrerhusholdninger i Norge fem ganger så høy sannsynlighet for å havne under lavinntektgrensen som befolkningen generelt. Familier med landbakgrunn fra Somalia og Irak skiller seg ut med lavest inntekt, men disse familiene har ofte kort botid i Norge. Det er en klar sammenheng mellom botid og økonomisk selvhjulpenhet. Yrkesinntektens andel av innvandrerfamiliers inntekt øker med botiden, som også inntektsnivået gjør.

Etterkommerne tar innpå

Det er store forskjeller i utdanningsnivået i innvandrerbefolkningen i Norge, og de med høyest utdanning har mer utdanning enn gjennomsnittet i Norge. For 1/5 av dem vet vi ikke hvor mye utdanning de har. Det vi imidlertid vet er at det blant alle 16-18 åringer var 90 prosent i videregående opplæring i 2003, og blant førstegenerasjonsinnvandrerne var 73 prosent under slik opplæring. For barn av innvandrere var det i samme årskull 87 prosent i videregående opplæring. For etterkommerne følger altså skoledeltakelsen mer mønsteret for befolkningen som helhet enn for de som selv har innvandret. Av alle elever som fullførte videregående opplæring i 2002 var det 18 prosent som samme året gikk videre med høyere utdanning. Blant elever med innvandrerbakgrunn som fullførte videregående utdanning var andelen som fortsatte på høyskole eller universitet samme høst 26 prosent. Andelen med innvandrerbakgrunn som gikk ut av videregående skole og som fortsatte med høyere utdanning var dermed større enn for hele elevgruppa.

Barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre er foreløpig en svært ung gruppe. De eldste er så vidt fylt 30, men det store flertallet er fremdeles langt yngre, 87 prosent er under 20 år. Innvandring og innvandrere 2004 viser imidlertid at yrkesdeltakelsen for etterkommerne er høyere enn for foreldregenerasjonen. På de områdene hvor det er mulig å sammenligne mellom generasjoner viser det seg at etterkommerne ligner mer på befolkningen som helhet enn på foreldregenerasjonen som selv har innvandret. Dette gjelder for ekteskap og fruktbarhet, innenfor utdanningssystemet, på arbeidsmarkedet, for inntekt, helse, bruk av barnevern og sosialhjelp.

Ting tar tid

På 1970- og -80 tallet var flytninger fra Vietnam relativt nyankommende, og mange av dem hadde de samme problemene på arbeidsmarkedet som for eksempel flyktninger fra Somalia har i dag. Nå har innvandrere fra Vietnam større yrkesdeltaking enn det asiatiske gjennomsnittet. Ulikheter mellom flyktninggruppene til tross; dette forteller oss at tid er viktig for integrasjon. Opplæring i norsk språk og introduksjon i samfunnskunnskap vil trolig styrke nyankommendes muligheter og inklusjon i norsk samfunns- og arbeidsliv. Innvandrere er trolig den mest sammensatte gruppen i befolkningen, og prosessen med å integreres i samfunnet tar lengre tid for noen grupper enn for andre. Sammenligningen mellom førstegenerasjonsinnvandrerne og deres etterkommere, og betydningen av botid, er viktige indikasjoner på at integreringen av innvandrere er på rett vei.

Les mer :

Fakta om innvandring

Denne kronikken står også på trykk i Bergens Tidende.