Likestilling i startgropa

Etter annen verdenskrig fram til tidlig på 1970-tallet lå kvinners yrkesprosent ifølge folketellingene relativt stabilt rundt 25 prosent (Ljones 1979).

Utviklingstrekk før 1970 beskrives her ved tall fra folketellingene 1950, 1960 og 1970. Etter 1972 er arbeidsmarkedstatistikken basert på de kvartalsvise arbeidskraftundersøkelsene. En strengere definisjon av yrkesdeltaking i folketellingene i forhold til arbeidskraftundersøkelsene innebærer imidlertid at tall fra de ulike datakildene ikke er sammenlignbare.

Fram til tidlig på 1970-tallet var de yrkesaktive kvinnene som oftest ugifte, og det var vanlig at kvinnene sluttet i jobben når de giftet seg. I løpet av de 12-13 årene som fulgte etter 1974, ble norske kvinners relasjon til arbeidsmarkedet totalt forandret. Det gjaldt i særdeleshet gifte kvinner. Fra en yrkesprosent på 44 i 1974, økte ifølge arbeidskraftundersøkelsene andelen til 64 i 1987. Den sterkeste veksten kom blant gifte (og samboende) kvinner med barn.

Fra 1970-tallet og utover 1980-tallet ble det ikke bare uvanlig å slutte i jobben ved inngåelse av ekteskap. Det ble også stadig mindre vanlig å slutte i forbindelse med barnefødsler, og andelen med varig fravær fra arbeidsmarkedet i denne livsfasen ble betydelig redusert. Dette skjedde til tross for at det eksisterte få muligheter til offentlig godkjent barnepass. Om lag 7 prosent av alle barn under skolealder hadde barnehageplass i 1975. I 1985 var dekningen økt til 27 prosent (Historisk statistikk 1994).

Sammenlignet med dagens forhold var arbeidslivet svært dårlig tilrettelagt for kvinners deltakelse. Den lønnede svangerskapspermisjonen ble riktignok utvidet fra 12 til 18 uker i 1977 og til 20 uker i 1988. Likevel var det først på 1990-tallet vi fikk betydelige bedringer i slike velferdsordninger. I dag er den lønnede permisjonstiden blitt utvidet til ett år (med 80 prosent lønnskompensasjon) i tillegg til rett til to år med kontantstøtte, og 52 prosent av alle førskolebarn har barnehageplass.

"Kvinnerevolusjonen" på det norske arbeidsmarkedet på 1970- og 1980-tallet kom således snarere på tross av, enn på grunn av, samfunnets tilrettelegging for å kunne kombinere yrkesarbeid og barneomsorg. En viktigere drivkraft var nok, i tillegg til kvinnenes eget ønske om jobb, den økte etterspørselen etter arbeidskraft i forbindelse med den gryende oljevirksomheten, og fremfor alt ekspansjonen i tradisjonelle kvinneyrker innen offentlig sektor (Kjeldstad 1988). Det er dermed ikke til å undres over at mye av den økte kvinnesysselsettingen kom i form av deltidsarbeid. I 1983 var deltidsandelen blant sysselsatte kvinner økt til 55 prosent fra 46 prosent i 1972. Etter 1983 har utviklingen snudd (Historisk statistikk 1994, Sosialt utsyn 1998), og i dag jobber 45 prosent av de sysselsatte kvinnene deltid (arbeidskraftundersøkelsene).

 

Kilder:

• Kjeldstad, Randi (1988): "Rapport fra likestillingens første fase". INAS-notat 15.
• Ljones, Olav (1979): "Kvinners yrkesdeltaking i Norge." Samfunnsøkonomiske studier 39. Statistisk sentralbyrå
• Statistisk sentralbyrå (1994): Historisk statistikk.
• Statistisk sentralbyrå (1998). Sosialt utsyn. Statistiske Analyser 22.
• Statistisk sentralbyrå (1999): Ukens statistikk 25.