Må "ta tiden til hjelp"

Tretten flyktningkull, bosatt i årene 1987-1999, er fulgt gjennom offentlige registre fra og med 1992 til og med 1999 for å få bedre innblikk i hvordan den økonomiske integreringen av flyktninger forløper i en periode preget av økonomisk oppgang. I samme tidsrom sank den offisielle arbeidsledigheten fra vel 5 til vel 2 prosent i årlig gjennomsnitt. Et aktuelt spørsmål er hvordan bedringen i konjunkturene virker inn på integreringsprosessen. Med flyktningkull (eller -kohort) menes her flyktninger bosatt i en norsk kommune i samme kalenderår. Flyktningene omfatter personer innrømmet asyl eller opphold på humanitært grunnlag og personer familiegjenforent med disse. For mer informasjon om kullenes størrelse og sammensetning, se boks 1. Datagrunnlaget for artikkelen presenteres i boks 2. Norske myndigheter har nylig vedtatt en ny ordning for å effektivisere og forbedre integreringen av flyktninger og innvandrere (se boks 3). Reformen er så ny at eventuelle resultater av ordningen ikke vil kunne framgå av denne artikkelen.

Per november 1999 er 42 prosent av flyktningene i de 13 bosettingskohortene i ordinært arbeid (lønnstakere og selvstendige), mot 65 prosent av befolkningen som helhet (figur 2). Andelen på arbeidsmarkedstiltak og i ledighet er flere ganger høyere blant flyktningene enn i hele befolkningen og ligger på 6-7 prosent hver. Andelen i ordinær utdanning er nokså lik i de to populasjonene (7-8 prosent), mens andelen pensjons-/trygdemottakere er vel dobbelt så høy i totalbefolkningen som blant flyktningene, henholdsvis 16 og 7 prosent. Andelen på sosialhjelp er på sin side betydelig høyere blant flyktningene, henholdsvis 11 mot knapt 1 prosent. Forskjellene i aktivitetsstatus mellom flyktninger og hele befolkningen skyldes for en del forskjeller i aldersfordelingen. Flyktningene er i gjennomsnitt yngre enn befolkningen som helhet. Eldre flyktninger (55-74 år) utgjør for eksempel bare 7 prosent av flyktningbefolkningen, mens samme aldersgruppe utgjør 24 prosent i hele befolkningen.

Lavere andel på trygd blant eldre flyktninger enn eldre generelt

Aktivitetsstatusen både til flyktninger og hele befolkningen varierer med alder . Andelen i ordinært arbeid er størst i den midterste aldersgruppen (25-54 år), mens andelen under utdanning er størst blant de yngste (16-24 år), både blant flyktninger (figur 3) og i hele befolkningen (1). Andelen pensjons-/trygdemottakere er selvsagt størst i den eldste aldersgruppen (55-74 år). Økningen i andelen pensjons-/trygdemottakere etter alder er likevel større i befolkningen som helhet enn blant flyktningene. I den eldste aldersgruppen er andelen trygdemottakere 20 prosent blant flyktningene og 50 prosent i hele befolkningen. Flyktninger med opphold på humanitært grunnlag trenger minst tre års medlemskap i folketrygden for å ha rett til vanlige trygdeytelser, et krav som flyktninger med asyl er fritatt for (Utlendingsdirektoratet 2003, kapittel 14). Sammen med forskjeller i aldersfordelingen fører dette til at flyktningpopulasjonen i alt har en lavere andel på trygd enn hele befolkningen (jf. figur 2). Andelen med sosialhjelp som eneste (registrerte) inntektskilde øker markert etter alder blant flyktningene (figur 3). Eldre flyktninger har langt større vansker med å komme i arbeid enn yngre, og for mange gjenstår da sosialhjelp som den eneste muligheten. På grunn av kravet til tre års trygdetid har flyktninger ankommet etter 64-årsalder ikke mulighet til å oppnå alderspensjon i Norge (op. cit.). I den eldste aldersgruppen (55-74 år) er andelen med sosialhjelp som eneste registrerte inntektskilde 38 prosent blant flyktninger, mot under 1 prosent i hele befolkningen.

Liten kjønnsforskjell i utdanningsaktivitet blant flyktninger

Fordelingen av aktivitetsstatus blant flyktninger er likeledes forskjellig etter kjønn , men forskjellene er mindre enn etter aldersgruppe (figur 4). Som ventet er andelen i de arbeidsrelaterte statusene (ordinært arbeid, arbeidsmarkedstiltak og helt arbeidsledig) høyere blant menn enn kvinner, mens andelen på trygd er noe lavere blant menn. Dette er tilfelle både for flyktninger og i hele befolkningen. Andelen ordinært sysselsatte er om lag 10 prosentpoeng høyere blant menn enn kvinner i flyktningbefolkningen og i hele befolkningen. Menn er likeledes noe oftere registrert som mottakere av sosialhjelp enn kvinner blant flyktningene. Tradisjonelle rolleforventninger bidrar trolig til at menn oftere oppsøker sosialkontoret på vegne av familien enn kvinner. Andelen i utdanning er ganske lik mellom kjønnene, med en liten overvekt for kvinner.

Figurene 2-4 viser fordelinger for flyktninger fra alle kohortene observert i november 1999 . Det er følgelig stor spredning i flyktningenes botid ettersom bosettingstidspunktene varierer. Med vårt undersøkelsesdesign kan vi imidlertid følge aktivitetsstatusen for hver enkelt flyktningkohort etter botid. For å øke lesbarheten av figurene (5-10) som følger presenterer vi resultatene grafisk bare for sju av de tretten kohortene, selv om kommentarene omfatter alle kohortene.

Økende andel i arbeid ettersom botiden øker

Andelen i ordinært arbeid er 60 prosent i 1987-kohorten etter tolv års botid (i 1999) og over 50 prosent i 1988-, 1989- og 1994-kohortene etter henholdsvis elleve, ti og fem års botid (figur 5). I 1999 er andelen i ordinært arbeid på den annen side knapt 20 prosent i 1997- og 1998-kohortene etter henholdsvis to og ett år i landet. Botiden framstår således som viktig for sysselsettingen. Med økende botid øker andelen i arbeid. Stigningstakten er bemerkelsesverdig lik i de fleste kohortene med unntak av kohortene som bosatte seg midt på 1990-tallet, der økningen er større. Størst økning i den ordinære sysselsettingen etter botid har 1994-kohorten, som for en stor del består av flyktninger fra det tidligere Jugoslavia (framfor alt Bosnia-Hercegovina). Det er grunn til å anta at krigsflyktninger fra den tidlige fasen i borgerkrigen i Jugoslavia kan ha møtt større velvilje og tilretteleggelse enn mange andre flyktninggrupper. Blant annet oppfordret myndighetene kommunene til "nasjonal dugnad" i forbindelse med bosettingsarbeidet.

Nærmere en femdel på tiltak i noen kohorter

Arbeidsmarkedsetaten tilbyr et sett med sysselsettings- og kvalifiseringstiltak for å lette overgangen til arbeid. Noen av disse er spesielt utformet for å heve kompetansen hos nykommere, som arbeidstrening gjennom praksisplass, kvalifisering gjennom arbeidsmarkedsopplæring (AMO) og tiltak særskilt tilrettelagt for innvandrere (AMO-intro og Aetat-intro) (NOU 2001:20). Mange innvandrere har også benyttet seg av offentlige sysselsettingstiltak (som KAJA: kompetanse, arbeidstrening og jobbskaping for arbeidsledige) (Bråthen og Landfall 1999). Andelen flyktninger på arbeidsmarkedstiltak (sysselsettingstiltak, kvalifiseringstiltak og yrkesrettet attføring) stiger betydelig de første årene og kulminerer etter om lag ett til to år for deretter å synke jevnt og trutt (figur 6). Den første kohorten vi kan følge fra bosettingstidspunktet til november 1999 er 1992-kohorten. Den kulminerer med 17 prosent flyktninger på arbeidsmarkedstiltak etter to års botid. 1993-kohorten har omtrent samme utvikling, mens 1994-kohorten kulminerer med 19 prosent på tiltak allerede etter ett år. Seinere kohorter har, eller ser ut til å få, en lavere andel flyktninger på tiltak enn dette. Tilbudet på arbeidsmarkedstiltak ble da også redusert etter hvert som norsk økonomi tok seg opp utover på 1990-tallet. De tidlige kohortene som bosatte seg på slutten av 1980-tallet, har en andel på arbeidsmarkedstiltak på om lag 4 prosent etter ti-tolv års botid. Hva som var deres høyeste andel på tiltak framgår ikke av våre data, men både 1990- og 1991-kohortene kan ha hatt en tiltaksandel på over 20 prosent på det høyeste.

Arbeidsledige flyktninger

Også andelen helt arbeidsledig stiger med botiden inntil et visst punkt, for deretter gradvis å reduseres. 1987- og 1988-kohortene runder en andel ledige på 15 prosent etter seks års botid, mens andelen ledige kulminerer langt hurtigere, allerede etter to år, i 1994- og 1995-kohorten (figur 7). Generelt tenderer arbeidsledigheten til å nå det høyeste punktet i løpet av første halvdel av 1990-tallet for mange av kohortene. Figur 7 viser dette ved at kulminasjonspunktet nås stadig tidligere (dvs. rykker mot venstre) jo seinere flyktningene er bosatt. I observasjonsåret 1999 er andelen arbeidsledige flyktninger igjen på vei oppover. Det avtegner seg ved en stigning på slutten av de aller fleste kurvene. Alt i alt er mønsteret for den registrerte ledigheten blant flyktningene preget av tidspunktene for vekst og fall i den generelle arbeidsledigheten i samfunnet. Uansett bosettingsår, trenger åpenbart de fleste flyktninger likevel noe tid på seg før de blir registrert som arbeidsledige. Andelen arbeidsledige er dermed ofte lav den første tiden. I noen tilfeller må for eksempel flyktningene bestå en norskprøve før arbeidsformidlingen registrerer dem som arbeidsledige (Spillum 1995). I hvilken grad flyktningene tror på muligheten av å komme i arbeid, vil ventelig også virke inn på motivasjonen til å melde seg ledig. Uten tidligere inntekt fra arbeid er det lite å vinne økonomisk (i form av dagpenger) ved å la seg registrere som arbeidsledig (NOU 2001:20).

Flest i utdanning etter to til tre års botid

Utviklingen over tid i tilbøyeligheten til å ta utdanning kan minne om utviklingen i andelen på arbeidsmarkedstiltak. Andelen i ordinær utdanning øker relativt raskt de første årene for deretter å avta langsomt (figur 8). Både veksten i andelen og nedgangen er noe "slakere" for utdanning enn for arbeidsmarkedstiltak. Andelen under utdanning tenderer til å kulminere etter to til tre års botid. Kullene som ble bosatt tidlig på 1990-tallet synes å være blant dem som benytter det ordinære utdanningstilbudet mest. På det høyeste er andelen under utdanning i disse kullene om lag 15-17 prosent. Seinere kull synes å ha en lavere utdanningsandel. Dette kan skyldes at mer av utdanningen omgjøres til opplæringstilbud utenfor det ordinære utdanningsvesenet, eller at flere utsetter eller dropper utdanning til fordel for arbeid etter hvert som konjunkturene bedrer seg og det blir lettere å få arbeid. I de eldste kullene er fortsatt i underkant av 10 prosent i gang med studier etter åtte-tolv års botid.

Flere får trygd med økende botid ...

Kategorien pensjons -/ trygdemottak omfatter langtidssykemelding, uføretrygd, "passiv attføring" (også kalt "medisinsk rehabilitering"), alderspensjon, etterlattepensjon og stønad til enslig forsørger (overgangsstønad). Vi mangler opplysninger om de to siste stønadstypene for årene 1992 og 1993. Det forklarer hvorfor andelen på trygd har et lavere nivå i starten av observasjonsperioden for de fem første kohortene (figur 9). Andelen flyktninger som er pensjons-/trygdemottakere stiger ellers nokså jevnt med botiden fra 0 til nærmere 10 prosent i løpet av observasjonsperioden. De tidligste kohortene benytter om lag ti år på dette, mens seinere kohorter (som 1992- og 1993-kohortene) når samme andel på trygd noe raskere. Som nevnt forutsetter rett til trygdeytelser vanligvis tre års opptjeningstid, unntatt for flyktninger innrømmet asyl som er fritatt fra kravet om opptjening (Utlendingsdirektoratet 2003). Nærmere undersøkelser viser at flere av trygdekomponentene øker med botiden. Særlig gjelder det andelen uføretrygdete, men også andelen langtidssykemeldte, på medisinsk rehabilitering og andelen alderspensjonister.

... og andelen på sosialhjelp går ned

Familier eller enkeltpersoner med for lav inntekt til å klare nødvendige utgifter kan søke om sosialhjelp etter en individuell behovsprøving. Sosialhjelp kommer som supplement til andre inntekter eller som eneste inntektskilde. Noe økonomisk støtte til flyktningene gis utenom det kommunale sosialhjelpssystemet. Praksis kan her variere fra kommune til kommune. Dette gjør at det kan stilles spørsmål ved det absolutte nivået på andelen sosialhjelpsbrukere blant flyktninger. For eksempel blir bostøtte i noen kommuner registrert som sosialhjelp; i andre kommuner går beløpet "utenom" flyktningen som en administrativ utgift til subsidiering av husleien (jf. Beregningsutvalget 2000). Det kan også variere hvorvidt flyktningenes første etableringstilskudd (til etablering av nytt bo) registreres som sosialhjelp eller ikke. Likeledes er det bare personen som henvender seg til sosialkontoret som normalt blir registrert som mottaker av sosialhjelpen, selv om bidraget kan være ment å dekke nødvendige utgifter for hele familien til mottakeren.

I våre data er det to variabler som indikerer mottak av sosialhjelp. Den ene er en kategori under aktivitetsstatus for dem som har sosialhjelp som eneste (registrerte) inntektskilde på referansetidspunktet. Den andre indikerer at det er mottatt (noe) sosialhjelp i referansemåneden uavhengig av hvilke andre aktiviteter vedkommende ellers måtte være engasjert i. Vi holder oss her til den førstnevnte indikatoren på sosialhjelp (figur 10). Begge indikatorene mangler imidlertid data for observasjonsårene 1992 og 1993. Figuren viser som ventet at andelen med sosialhjelp som eneste (registrerte) inntektskilde synker med botiden. Nedgangen er mest markert de første årene og tenderer til å flate ut siden. For flyktninger som ble bosatt på slutten av 1980-tallet, er andelen klienter uten annen inntekt nede på 5 prosent eller lavere etter åtte-tolv års botid. For flyktninger bosatt på slutten av 1990-tallet er tilsvarende andel i bosettingsåret i underkant av 40 prosent. De øvrige flyktningene befinner seg i spennet mellom disse ytterpunktene avhengig av kulltilhørighet og botid.

Botid viktigst for jobbsjansene

Vi har beregnet modeller for sjansen til å innta alle enkeltstatusene nevnt ovenfor. I denne artikkelen refererer vi litt fra analysen av sjansen til å være i ordinært arbeid . Vi reiser blant annet spørsmålet om den relative betydningen av botid, kohorttilhørighet og periode (observasjonsår) (se forklaring, boks 4). En tidligere studie på et liknende materiale konkluderte at kohorttilhørigheten var av størst betydning for sjansen til å komme i arbeid (Blom 1996, 1997). Som følge av kritiske merknader til modellen som ble benyttet (Longva og Raaum 1996), ble denne konklusjonen utfordret på nytt med et større datamateriale og en annen estimeringsmodell.

Konklusjonen på spørsmålet om virkningen av de forskjellige effektene blir da en annen (Blom 2003). Vi finner nå at botiden er den av de tidsrelaterte variablene som virker mest inn på sjansen til å være i ordinært arbeid. Desto lengre botid, jo større er sjansen til å være sysselsatt, andre faktorer holdt konstant. Botid utover seks-åtte år øker imidlertid ikke sysselsettingssjansen nevneverdig. Selvfølgelig er det ikke botiden i seg selv som virker, men det at flyktningene med tiden tilegner seg landets språk og kultur, aktualiserer tidligere utdanning, rekvalifiserer seg og etablerer sosiale kontakter til medlemmene i majoritetssamfunnet.

I første omgang framstår også hvilken bosettingskohort en tilhører som viktig for sjansen til å være i arbeid. Flyktninger bosatt på slutten av 1980-tallet eller i 1994 synes å ha bedre sjanse til å bli sysselsatt enn flyktninger som ble bosatt på andre tidspunkter. Ved å utlikne betydningen av forskjeller kohortene imellom med hensyn til kjønn, alder, landbakgrunn og oppholdsgrunnlag svekkes imidlertid betydningen av kohorttilhørigheten betraktelig. At kohortene har forskjellig "hell" med seg på arbeidsmarkedet, følger primært av at de er ulikt sammensatt med hensyn til egenskaper som etterspørres i arbeidslivet. Kohortene som kom på slutten av 1980-tallet omfattet blant annet mange flyktninger fra Sri Lanka og Chile, nasjonalitetsgrupper som erfaringsmessig gjør det godt på det norske arbeidsmarkedet. Utover på 1990-tallet får kohortene større innslag av nasjonaliteter som har hatt vansker på arbeidsmarkedet, som somaliere og irakere.

Forskjeller i oppholdsgrunnlag spiller også noe inn. For eksempel har overføringsflyktninger (tidligere kalt "kvoteflyktninger") noe mindre sjanse til å bli sysselsatt enn flyktninger med bakgrunn som asylsøkere. Andre studier har funnet at overføringsflyktninger oftere har dårligere helse enn andre flyktninger (Berg, Dalby og Fladstad 2002). Dessverre er vår registerinformasjon om flyktningenes utdanningsnivå for ufullstendig til å kunne benyttes i modellen. Hadde vi hatt data om flyktningenes utdanning og norskferdighet, ville trolig enda mer av forskjellen mellom kohortenes jobbsjanser kunnet "forklares" i modellen.

Betydningen av konjunkturene

Et av spørsmålene vi reiste var hvilken betydning konjunkturene har for flyktningenes muligheter på arbeidsmarkedet. Vår tidligere studie (Blom 1996, 1997) konkluderte at konjunkturene på bosettingstidspunktet er viktig for hvordan flyktningene lykkes seinere. De som er så heldige å bosette seg på et tidspunkt da etterspørselen etter arbeidskraft er stor, nyter godt av dette i årene som følger, mens de som er så uheldige å komme under lavkonjunktur, "straffes" med større risiko for arbeidsledighet. Dette poenget er plukket opp og gjengitt i et av de innledende kapitlene i den offentlige utredningen som anbefaler innføring av den nye introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere (NOU 2001:20, kapittel 2).

Den nye studien som her refereres bekrefter ikke dette funnet (Blom 2003). Vi benytter som nevnt en annen modell hvor variabler både for botid, kohort og periode inngår (2). I vårt forrige arbeid ble ikke periodeeffekten representert i modellen ved en egen variabel. Denne gang tyder resultatene på at konjunktursituasjonen under hele observasjonsforløpet påvirker sjansene på arbeidsmarkedet. Den økonomiske oppgangen fra 1993 til 1998 bidrar positivt på hvert enkelt tidspunkt til å få flyktningene i arbeid, andre faktorer uendret. Det er altså ikke bare på bosettingstidspunktet at konjunktursituasjonen er viktig. Når det gjelder styrkeforholdet mellom effektene, synes botidseffekten å bety mer for sysselsettingssjansene enn periodeeffekten.

Vi har også analysert på ny dataene fra den forrige studien som omfattet årlige registerbaserte observasjoner i tidsrommet 1988-1993 for flyktninger bosatt i årene 1987-1992. Til forskjell fra sist inkluderer vi i modellen nå også en variabel for periode. Resultatet av re-analysen samsvarer godt med resultatene fra analysen av det nye materialet. Også i de gamle dataene framstår nå botiden som den av de tre faktorene botid, kohort og periode som bidrar mest til å forutsi om flyktningen er i arbeid eller ikke. Betydningen av kohort reduseres kraftig ved kontroll for alder, kjønn og landbakgrunn. Den positive effekten av periode viser en synkende tendens, hvilket samsvarer godt med nedgangen i konjunkturene fra slutten av 1980-tallet til tidlig på 1990-tallet.

Mottak av sosialhjelp etter integreringsperiodens utløp

En liknende tilnærming benyttes i analysen av faktorer som påvirker sjansen for å motta (noe) sosialhjelp i referansemåneden. Her avdekkes mønstre som minner om mønstrene for sjansen til å være i ordinært arbeid, til dels med motsatt fortegn (Blom 2003). Risikoen for å motta sosialhjelp synker med økende botid og periode, mens effekten av kohort svekkes som før ved kontroll for alder, kjønn, landbakgrunn og oppholdsgrunn. Periodeeffekten må antas å reflektere det reduserte behovet for sosialhjelp som følger av bedrete konjunkturer utover på 1990-tallet. Av de tidsrelaterte uavhengige variablene framstår nok en gang botiden som den viktigste. Kjønn, alder og landbakgrunn betyr likevel mer for tilbøyeligheten til å motta sosialhjelp enn botid.

Fem år etter flyktningene ble bosatt opphører utbetalingen av det årlige integreringstilskuddet som staten gir per flyktning til kommuner som mottar flyktninger. Tilskuddet er ment å skulle dekke kommunenes gjennomsnittlige kostnader ved integreringstiltak og administrasjon av disse. Er flyktningen økonomisk selvberget innen fem år, blir tilskuddet en inntektspost for kommunen. Er flyktningen derimot avhengig av sosialhjelp til livsopphold, må vedkommende underholdes over kommunale budsjett på lik linje med andre hjelpetrengende. Det er derfor av politisk interesse hvor stor andel av flyktningene som er avhengig av sosialhjelp etter fem år og hva som karakteriserer dem.

Våre data har som nevnt opplysninger om sosialhjelp først fra november 1994. Med botid over fem år er det dermed bare flyktninger fra 1987-1993-kohortene som er aktuelle å observere. Flyktninger fra 1987-kohorten observeres seks ganger fra sjuende til tolvte boår, mens flyktninger fra 1993-kohorten observeres én gang (i 1999) seks år etter bosetting. Ingen av disse flyktningkohortene har en andel over 8 prosent som har sosialhjelp som eneste (registrerte) inntektskilde. Tilsvarende overstiger ikke andelen flyktninger som overhodet mottar noe sosialhjelp etter fem års botid, 26 prosent i noen kohort. Andelen med sosialhjelp som hovedinntektskilde ligger dermed ventelig et sted mellom disse ytterpunktene.

Flyktninger som får sosialhjelp etter fem års botid, enten som eneste ytelse eller som supplement, er ofte menn, eldre enn 55 år og overføringsflyktninger. Flyktninger med bakgrunn fra Etiopia, Somalia og Irak er også mer tilbøyelige til å være blant dem som mottar sosialhjelp etter fem års botid enn flyktninger med annen landbakgrunn. Flyktninger fra Tyrkia og Vietnam kan føyes til listen dersom forskjeller i botid og andre bakgrunnsvariabler utliknes. Det er for øvrig ingenting som tyder på at det skjer en brå nedgang i behovet for sosialhjelp etter utløpet av den femårige integreringsperioden.

Oppsummering

Ifølge registeropplysninger er utdanning og deltakelse i arbeidsmarkedstiltak aktiviteter som engasjerer nyankomne flyktninger den første tiden etter de er bosatt. Etter to til tre år avtar imidlertid andelen som deltar i slike aktiviteter. Andelen helt arbeidsledige stiger den første tiden for deretter å begynne å synke, men tidspunktet for kulminasjonen faller gjennomgående seinere enn for deltakelse i utdanning og arbeidsmarkedstiltak. Den generelle utviklingen i arbeidsledigheten påvirker blant annet når omslaget kommer for den enkelte flyktningkohort.

Utviklingen i andelen flyktninger i ordinært arbeid er mer lineært preget, selv om økningen flater ut etter et visst antall år i landet. For kohorter som ble bosatt seint på 1980-tallet kommer utflatingen først etter elleve-tolv år; for seinere kohorter kommer den noe tidligere. Flyktninger bosatt i 1994 og 1995 økte sin andel ordinært sysselsatte raskere enn de øvrige bosettingskullene. Dette henger trolig sammen med den spesielle sammensetningen av disse kullene (store andeler krigsflyktninger fra det tidligere Jugoslavia) og den spesielle velviljen de møtte i det norske samfunnet.

Andelen flyktninger som mottar pensjon/trygd er også lineært stigende fra et nivå nær null til om lag 10 prosent i løpet av observasjonsperioden. Av de forskjellige trygdene som inngår i vår oversikt, er det andelen uføretrygdete som bidrar mest til den stigende trenden.

Andelen mottakere av sosialhjelp synker med økende botid. Flyktningkohortene som ble bosatt på 1980-tallet, har en andel med sosialhjelp som eneste registrerte inntektskilde på 5 prosent etter åtte års botid. I seinere kohorter er andelen mellom 30 og 40 prosent kort etter bosettingen. Hvis sosialhjelp kombinert med andre inntektskilder også medregnes, er tilsvarende andeler i underkant av 20 prosent etter åtte års botid og nærmere 50 prosent i nylig bosatte kohorter.

Alder og kjønn påvirker hvilke hovedaktiviteter flyktningene engasjerer seg i etter bosettingen. De yngste (16-24 år) er selvsagt i langt større grad under utdanning enn eldre flyktninger, mens middelaldrende (25-54 år) oftere er i ordinært arbeid. Eldre flyktninger (55-74 år) mottar sosialhjelp og pensjon/trygd i større grad enn yngre. Menn er oftere i ordinært arbeid enn kvinner, mens kvinner oftere mottar pensjon/trygd. Det er også betydelige forskjeller i flyktningenes deltakelse på arbeidsmarkedet etter landbakgrunn og i mindre grad også etter oppholdsgrunnlag.

Flyktningenes aktiviteter varierer dertil etter bosettingsår (kohort), botid og periode (observasjonsår). Botiden er mer avgjørende for sjansen til å være i ordinært arbeid enn kohort og periode. En tidligere undersøkelse konkluderte at konjunktursituasjonen i bosettingsåret var spesielt viktig for mulighetene på arbeidsmarkedet, men det støttes ikke i denne undersøkelsen. Vi finner at konjunktursituasjonen påvirker sjansen for å være i ordinært arbeid på hvert observasjonstidspunkt ( også bosettingsåret), men selve bosettingsåret synes ikke å stå i noen særstilling. Når kohortene er forskjellige med hensyn til andelen i arbeid etter samme botid, skyldes det primært at de er ulikt sammensatt med hensyn til egenskaper som etterspørres på arbeidsmarkedet.

Noter

(1) Andelene i de forskjellige statusene etter alder og kjønn for hele befolkningen presenteres bare i teks-ten. En fullstendig tabell kan fås ved henvendelse til forfatteren.

(2) Reint teknisk er det ikke trivielt å inkludere både kohort, botid og periode i samme estimeringsmodell. Av de tre variablene er alltid den tredje gitt når de to øvrige er definert. Flyktninger bosatt i 1987 (kohort) som observeres etter to års botid, blir nødvendigvis observert i året 1989 (periode). Modellen er "overbestemt". For likevel å gjøre det mulig å estimere uavhengige effekter for hver av de tre variablene, innføres et "brudd" i den perfekte lineære sammenhengen mellom dem, f.eks. ved å slå sammen to kategorier på en av variablene.

Referanser

Beregningsutvalget for kartlegging av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært arbeid (2000): Kommunenes utgifter i 1999 til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Sluttrapport, mai 2000.

Berg, B. og M. Thorseth (1995): Kommunalt flyktningarbeid i endring , SINTEF IFIM, Tapir Trykk, Trondheim.

Berg, B., L. Dalby og T. Fladstad (2002): Jeg kom for å redde livet . Om mottak og integrering av overføringsflyktninger , SINTEF Teknologiledelse IFIM, Tapir Trykk, Trondheim.

Blom, S. (1996): Inn i samfunnet ? Flyktningkull i arbeid , utdanning og på sosialhjelp , Rapporter 96/5, Statistisk sentralbyrå.

Blom, S. (1997): Tracing the integration of refugees in the labour market. A register approach, Statistical Journal of the United Nations ECE 14 , 243-265.

Blom, S. (2003): The economic integration or exclusion of refugees in Norway through the 1990s. New evidence from register data. Paper presentert på internasjonal forskningskonferanse om Marginalisering og sosial ekskludering, Høgskolen i Volda, Ålesund, 21.-23. mai 2003. En bearbeidet versjon av paperet er akseptert for publisering i Journal of International Migration and Integration , Canada.

Bråthen, M. og Ø. Landfall (1999): Evaluering av ordinære arbeidsmarkedstiltak 1999. Dokumentasjon og analyse av effekter på kort og lang sikt . Rapporter 1999/31, Statistisk sentralbyrå.

Djuve, A.B. og H.C. Pettersen (1997): Virker tvang ? Erfaringer med bruk av økonomiske sanksjoner i integreringsprogrammer for flyktninger , Fafo-rapport 234, Fafo.

Djuve, A.B., H.C. Kavli, M. Lund og T. Østberg (2001): Fra sosialhjelp til lønnet kvalifisering . Resultater fra forsøk med heldags introduksjonsprogram for flyktninger , Fafo-rapport 364, Fafo.

Djuve, A.B. (2003): Introduksjonsordning for nyankomne innvandrere - integrering eller overgrep? Søkelys på arbeidsmarkedet 20 (1), 3-11, Institutt for samfunnsforskning.

Jørgensen, T. (2003): Dokumentasjon av prosjektet "Overgang utdanning-arbeid", Årgangene 1999 og 2000 , Notater 2003/30, Statistisk sentralbyrå.

Kommunal- og regionaldepartementet (2003): Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere ( introduksjonsloven ), Rundskriv H-20/03.

Longva, P. og O. Raaum (1996): Arbeidsledighet og inntekt blant innvandrere i Norge , SNF-rapport 101/96, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning.

Mathisen, B. (2001): Flyktninger og arbeidsmarkedet 4. kvartal 2000, Notater 2001/68, Statistisk sentralbyrå.

NOU (2001:20): Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere ( Introduksjonsloven ), Kommunal- og regionaldepartementet, Oslo.

Pedersen, T. (2001): Tilpasning på arbeidsmarkedet for personer som går ut av status som yrkeshemmet i SOFA-søker-registeret 1999 og 2000 , Notater 2001/33, Statistisk sentralbyrå.

Spillum, B. (1995): Rapport om flyktninger og sosialhjelp i Gamle Oslo, BU-sak 116/95, Bydelsforvaltningen Gamle Oslo.

Utlendingsdirektoratet (2003): Håndbok 2003. En veileder i arbeidet med flyktninger, asylsøkere og innvandrere.

Østby, L. (2001): Beskrivelse av nyankomne flyktningers vei inn i det norske samfunnet. Notat til Lovutvalget som skal utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere , Notater 2001/23, Statistisk sentralbyrå.

Svein Blom er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning ( svein.blom@ssb.no ).