Matrosene rømmer

"Den første Nordmann, der udvandrede til Amerika og som paa en Made kan siges at have givet Stødet til Udvandringen skal have været en vis Kleng Person fra Stavanger Amt, der i Aaret 1821 reiste over til Amerika. Opmuntrede ved de glimrende Beskrivelser, han gav om de amerikanske Forholde, drog i Aret 1825 et Selskap på 53 Personer - ogsaa for Størstedelen fra Stavanger og Omegn - over Atlanterhavet", skrev daværende byråsjef Anders Nicolai Kiær i Folkemængdens Bevægelse for tiåret 1856-1865.

Den offisielle utvandringsstatistikken går med dette tilbake til 1821 med Cleng Peerson som første og eneste registrerte utvandrer dette året. A.N. Kiær lanserte også en periodisering av utvandringen som gjør året 1836 til det første året for den "regelmæssige aarlige Udvandring". Fra da av spredte "Udvandringslysten" seg til "flere og flere Egne af Riget". Det er likevel fortsatt vanlig å regne at den moderne utvandringen startet med Cleng Peerson. Derimot startet masseutvandringen fra Norge først i 1866. Den løper gjennom fire tidsperioder, to i slutten av det nittende og to i begynnelsen av det 20. århundre. Den første perioden med stor utvandring varte fra 1866 til 1873, den andre fra 1879 til 1893, den fjerde fra 1900 til 1914 og den fjerde perioden med stor utvandring varte fra 1923 til 1929. De aller første opplysningene om norsk utvandring finnes i Amtmennenes femårsberetninger 1841- 45. Innledningskapittel ble avsluttet med en betraktning om at også "de mørke Sider" som hadde vist seg i "det forløbne Femaar" burde omtales: nemlig "den tiltagende Luxus og overdaadige Levemaade selv iblant Bønderne og den Simplere Haandværker og den store Udvandring til Nord-Amerika".

Den "uoffisielle" utvandringen

Allerede i femårsberetninger fra 1846-50 blir det beklaget at i tillegg til de 32 personene som offisielt hadde utvandret, hadde også 94 sjøfolk utvandret fra Jarlsberg og Laurvigs Amt: "En slags Udvandring er ogsaa den hyppige Rømning af Søfolk i Udlandet, der i Særdeleshed har tiltaget efter Udvidelsen af den transatlantiske Fart, og som ikke sjelden skjer af gifte Folk, der med en paafaldende Letsindighed overlade deres Familier til en mørk Fremtid".

I innledningen til Folkemengdens bevegelse for tiåret 1856-1865 har Kiær skrevet om 6 000 personer, hovedsakelig sjøfolk, som hadde rømt fra sine båter "fornemlig i engelske og amerikanske Havne".

For en periode på 40 år, fra 1866 til 1906, ble oppgavene til "Indrulleringscheferne" over antall "af rømte og af tilbagekomne Matroser" publisert som en del av sjøfartsstatistikken. (Tallene må ikke forveksles med hærens registrering av antall fraværende ved sesjon på grunn av utvandring). Ifølge Norges Skibsfart fra 1872 var 3 019 av i alt 16 337 "fraværende paa Grund af Rømning". Det ble naturligvis oppfattet som et problem at gjennom en årrekke hadde nær hver femte vernepliktige matros rømt, også for skipsfarten skapte det vanskeligheter at så mange av matrosene stakk av i utlandet. Tallene for rømte eller "deserterende Sjøfolk" som ble registrert av innrulleringssjefene, ble også regnet for å være for lave. I Livs og Dødstabeller for det norske folk i Erfaringer fra Tiaaret 1881/82-1890/91 het det: "Af Hensyn til disse Opgavers Ufuldstændighed, hvad Antallet af rømte Sømænd angaar, er Indrulleringschefernes Opgaver bleven forøget med 50 Pct., hvorhos man ogsaa som en særskilt Post har opført et beregnet mindre Tillæg (648 Mænd) repræsenterende den øvrige Nettoudflytning, deriblandt Sømænd der har forhyret sig i Udlandet."

Johan Nicolay Tønnessen har undersøkt tallene for rømning fra norske skip i utenlandske havner fra 1850 til 1914, og argumenterer for at tallet utvandrere ved rømning viser et litt annet mønster enn den legale utvandringen: "Sammenholder man tallene for rømte med utvandrede, vil man se at de har en viss tendens til å holde hverandre i balanse, slik at summen av dem er langt mer konstant enn for hver enkelt av dem; det gjelder særlig de to viktigste 10-års perioder 1881-90 og 1901-10. Mens antallet rømte når sin største høyde 1881-85, er utvandringen meget lav; i 1886-90 øker denne voldsomt, mens rømningstallet synker; summen av de to er temmelig lik i begge femårsperioder. 1901-10 er forholdet omvendt, mens antallet utvandrede synker fra 1901-05 til 1905-1910 med 1 500, øker rømningen med nøyaktig det samme tall; (...)".

Tønnessen hevder at det er "stor rømning i dårlige år for norsk skipsfart og liten rømning i gode år." Fra 1871 til 1915 rømte 41 500 mann fra norske skip i USAs havner. Oppgavene til innrulleringssjefene ble ansett for å være for lave, konsulantenes tall for rømte sjøfolk fra norske skip var imidlertid for høye. Konsulantrapportene omfattet ikke bare norske sjøfolk, men sjøfolk også fra andre land, hovedsakelig svenske som rømte fra norske skip. For de fleste av årene er det ikke mulig å gi tall for statsborgerskapet til de rømte sjøfolkene. "Fra de forende Rigers Konsulater i Kvebek og New-York er det meddelt Opgaver over Antallet af de dersteds fra Norske Fartøer rømte Matroser (...). For New-Yorks Vedkommende opgives det beklagelige Tal af 812 Sømænd rømte fra norske Fartøier i 1872".

En rapport fra konsulen i San Francisco fra 1888, refereres av Tønnessen: "Kunne våre skip, blott beholde sine i hjemlandet til små hyrer påmønstrede mannskap, måtte de kunne tjene bedre her enn i de fleste andre farvann, men dessverre hører rømming til dagens orden tiltar heller enn avtar, og å arrestere rømlingene har vist seg forbundet med så meget besvær og så mange omkostninger og ubehageligheter for kapteinen at det ikke lønner seg. For sjøfolk i kystfart betales fra $ 30-45 pr. mnd., $ 20-30 på lengre farvann. Dette samt runnernes glimrende falske beskrivelse av forholdene her og løfter om gull og grønne skoger er for meget for matrosene, som løper sin vei, for innen en dags eller høyst en ukes tid igjen å bli brakt om bord i et annet fartøy, hvor boardingmasteren tar deres to måneders hyreforskudd som de altså må tape ved siden av de ofte 6 à 8 måneders hyre de har til gode i det fartøy de rømte fra. I sannhet et sørgelig tap for dem.

 

Disse penger som sjøfolkene således lar i stikken, hjelper jo å betale forskjellen i hyren mellom det bortrømte og det nye mannskap, men på den annen side forlanger shipping- og boardingmastrene $ 30 - 45 for hver mann i bonus av fartøyet foruten de to måneders advance fra sjømannen selv."

Det er to årsaker til det store antallet rømninger til USA som trekkes fram av Tønnessen; "mange har tatt hyre for å emigrere og således få gratis overreise" men det store flertall "har rømt på grunn av den lette adgang til gode hyrer i den amerikanske handelsflåte, særlig i kystfarten og i farten på de store sjøer". Samme år som Cleng Peerson reiste til Amerika, leverte representant J. Blom fra Skien og Porsgrunn et forslag til odelstinget om å skjerpe forordningen av 3. juni 1803 1. kap. §65 som fritok rømte sjøfolk som vendte hjem for straff. Begrunnelsen for forslaget var: "Ikke sjelden settes våre skipsførere på deres utenrikske reiser i den største forlegenhet derved at deres matroser bortrømmer, (...)". Forslaget viser at utvandring ved sjøfolks rømning i utenlandske havner var utbredt før 1821.

Lov om utvandringskontrakt

Etter å ha presentert en tabell som viste den norske utvandringen fra 1861 til 1880 skrev Boye Strøm i Meddelelser fra Det statistiske Centralbyreau, Første Bind, No. 6 "Det store Tiltrækningspunkt for denne utvandringen - ligesaavelsom overhodet for den hele europæiske Emigartion - er som bekjendt den nordamerikanske Union."

Dette var den første frittstående artikkelen byrået publiserte som var viet norsk utvandring. Strøm hevder videre i artikkelen at "paa Grund af den store Lethed og Prisbillighed, hvormed deslige Masseudflytninger i vore Dage kan foregaa" gjør at utvandringstallene også ble "et godt Billede af, hvorledes de økonomiske Forhold i det heromhandlede Tidsrum have artet sig". Det var altså enda en grunn til å interessere seg for utvandringstallene.

Ifølge lov av 22. mai 1869 skulle utvandringsagentene skrive kontrakt med hver utvandrer, og denne avtalen skulle politimesteren eller lensmannen på stedet ha kopi av. Deretter ble opplysningene sendt til Tabellkontoret, Statistisk sentralbyrås forgjengeren, innen utgangen av hvert år. I tillegg ble det gitt oppgaver hver måned/hvert kvartal fra de seks største byene. På bakgrunn av disse opplysningene ble de offisielle tallene for utvandring laget. Som emigrant ble regnet person bosatt i Norge som reiste utenlands i den hensikt å bosette seg der permanent. Men loven fra 1869 forlangte anmeldelsesplikt bare for den oversjøiske utvandringen. Norske statsborgere som utvandret til ikke-oversjøiske områder ble derfor ikke registrert. Selv om dette er en svakhet ved statistikken kan det ikke herske noen som helst tvil om at hovedstrømmen av den norske utvandringen gikk til Nord-Amerika i annen halvdel av det nittende og den første tredjedelen av det tyvende århundret.

Først fra 1951 ble de fleste svakhetene ved utvandringsstatistikken fjernet samt at tall for innvandringen også ble registrert.

Den kjensgjerning at den offisielle statistikken lenge bare ga tall for norske statsborgeres oversjøiske utvandring, og ikke for den tallmessig mindre betydningsfulle utvandringen til andre områder, kan ha vært med på å skape og opprettholde forenklede forestillinger om utvandringen. Videre har mangelen på offisiell statistikk over innvandringen (bortsett fra oppgaver i folketellinger om personer født i utlandet), kunnet nære feilaktige oppfatninger om den norske befolkningens homogenitet med hensyn på fødeland i både det nittende og tyvende århundre.

Hvorfor startet ikke masseutvandringen allerede på 1830-tallet?
For å forklare utvandringstallene argumenterer A.N. Kiær for at den demografiske og økonomiske situasjonen i begynnelsen av 1830-årene og i slutten av 1860-årene (forordet i den nevnte utgaven av Folkemengdens bevegelse er datert juni 1869) var ganske like: "Aldersklassen 20-30 Aar" som omfatter mange arbeidssøkende var i "usædvanlig stærk Tilvæxt" samtidig som det i tre av årene mellom 1836-1845 var "Misvæxtaar". Nå hadde det riktignok ikke vært misvekst i slutten av 1860- årene, men "Klagerne over Arbeidsløshed" lød "stærkere end paa lange Tider". Kiær brukte et bilde for å forklare hvorfor masseutvandringen først tok til i 1866: Utvandringsstrømmen måtte bryte seg "Aabning gjennom Dæmningen", først når det var skjedd kunne "Udvandringsstrømmen" flyte "stærkere og stærkere om end økonomiske og andre Forhold i enkelte Aar have foraarsaget Uregelmæssigheder i Utviklingen". Forskjellen var at "Udvandringsstrømmen i Mellemtiden har banet sig en bred Vei, paa samme Tid, som Familieforbindelser, Tilsendelse af Reisepenge, de lettere Kommunikastioner og Forholdenes Udvikling i det hele taget dels tilskynde til Reisen i høiere Grad end før, dels have løsnet de Baand, der knytte de enkelte Individer og Familierne til Fædrelandet.". Kiær så bort fra utvandringen til "andre Lande end Amerika".

"Den germanske rases trang og lyst til å eie jord"

Det ble utviklet en rekke teorier om årsakene til utvandring: "eventyrlyst", "religiøse motiver", "den germanske rases trang og lyst til å eie jord", slekt og vennskapsforhold" og "svingninger i de økonomiske liv". Flere av disse forestillingene ble prøvet mot statistisk materiale i Utvandringsstatistikk. Fra 1905 til 1932 måtte utvandrerne skjematisk registrere svar på en del spørsmål. Så å si ingen oppga som grunn at de reiste for å ta utdannelse eller at det var mangelen på jord i Norge. De fleste menn og kvinner oppga "manglende adgang til lønnende beskjeftigelse." Under en så generell formulering som karakteriserte situasjonen i Norge kunne det ligge et vell motiver og bevegelsesgrunner som hadde det til felles at muligheten til "lønnende beskjeftigelse" ble ansett å være bedre i Nord-Amerika enn i Norge.

 

Tabeller:

• Rømte sjøfolk 1866-1906
• Oppgitt årsak til utvandring 1905-1932
• Samlet utvandring fra norske havner. 1876-1917
• Inn- og utvandring, oversjøisk utvandring og utvandring til USA. 1821-1948
• Folkemengde pr. 1. januar, fødte, døde og flyttinger. 1900-2000
• Rekruttering 1885-1926

Kilder

 

• Beretn. om Kongeriket Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1840-1845 med tilhørende Tabeller. Christiania 1847
• Beretning om Kongeriket Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1846-1850 med tilhørende Tabeller. Christiania 1853
• Meddelelser fra Det statistiske Centralbyreau, Første Bind, No. 6, Kristiania 1882
• NOS VII. 25., Utvadringsstatistikk, Utgitt av departementet for sociale saker, Kristiania 1921
• C. No. 1 Tabeller vedkommende Folkemængdens Bevægelse i Aarene 1856-1865, Christiania 1869
• NOS III No. 68 Livs- og Dødstabeller for det norske Folk efter Erfaringer fra Tiaaret 1871/72-1880/81, Kristiania 1888
• Johan Nicolay Tønnessen, Rømning 1850-1914 fra Norske skip i fremmede havner, i Den norske sjøfarts historie, II bind, 3dje del, Oslo 1951.
• The Encyclopedia of New York City, Edited by Kenneth T. Jackson, The New-York Historical Society, New York 1995
• Kjartan Fløgstad, Eld og vatn, Nordmenn i Sør-Amerika, Oslo 1999

Fotografier

• The Flatiron Building, New York Landmark Conservancy
• Ambulanse, The Brooklyn Historical Society
• Lower Manhattan: New York Then and Now, 83 Manhattan Sites Photographed in the Past and in the Present, New York 1975