Mest for ettertiden?

 

Året 2001 markerer et sentralt jubileum i norsk statistikks historie, i inneværende år er det 200 år siden Danmark-Norge avholdt folketelling i januar 1801. Denne folketellingen blir ofte regnet som den første folketellingen i Norge. Men dette skyldes kanskje mer pragmatiske enn prinsipielle grunner. Når 1801-tellingen underkastes mer inngående granskning, blir det raskt vanskeligere å forsvare den eleverte statusen ettertiden har tildelt den. En gjennomgang av tellingens planlegging, utførelse, bearbeidelse og publiseringshistorie viser at den er preget av tilfeldigheter, feiltakelser og ikke rent lite rot. At ettertiden har bedømt tellingen som viktig, skyldes mye at det bare er i ettertid man har hatt glede av resultatene.

Før 1801 hadde det allerede blitt avholdt en tidligere telling, i 1769. De to viktigste argumentene for å utrope tellingen i 1801 til den første, "egentlige" folketellingen, er at 1801-tellingen var den første nominative tellingen, i motsetning til 1769-tellingen. At en telling er nominativ vil si at den inneholder navngitte opplysninger om hver enkelt person. Fordi tellingen er bevart intakt, har det i ett

rtid foreligget gode muligheter for å bearbeide materialet på nytt. For historikere og demografer som har vært interessert i å studere den norske befolkningen på individnivå, representerer tellingen et unikt kildetilfang. Dette leder over i det andre punktet: Det formidles gjerne et inntrykk av at fra 1801 er folketellinger å regne som en fast "institusjon" i norsk statsadministrasjon. Mange tidsserier i norsk statistikk har nettopp 1801 som startpunkt. Historisk statistikk er gjerne nettopp tidsserier, her følges fenomen over lange tidsperioder. I mange tilfelle får en derfor inntrykk av at norsk statistikk begynner i 1801.

Et siste forhold berører bildet som gjerne formidles av 1801-tellingen. Tellingens høye kvalitet er berømmet av senere forskning. Den britiske demografen Michael Drakes vurdering kan stå som eksempel: ".. the census of 1801 was far superior to any taken outside Scandinavia either by that date or for many years to come ..".

Folketellingen i 1801 ble autorisert ved kongelig reskript av 28. november 1800. Her ble det gjort kjent at en folketelling skulle avholdes søndag 1. februar 1801. Alle skulle telles, og tellingen skulle ledes av magistraten i byene og av sognepresten i landdistriktene. Unntatt denne regelen var befolkningen som hørte til festningene, disse skulle opptelles sentralt fra kollegiene i København. Gruvesamfunnene som var underlagt jurisdiksjonen til bergamtet på Kongsberg skulle telles av Overhauptbergmannen. Ved siden av bergstaden selv, gjaldt dette også Modum Blaafarveverk i Buskerud amt og Walløe Saltverk i Jarlsberg grevskap.

Demografer og demografiske interesserte historikere har vært opptatt av hvorvidt forordningene i reskriptet ble fulgt. Gjennom å sammenligne tall fra de enkelte tellingskretsene med andre demografiske kilder (matrikler og kirkebøker), har de kunnet bedømme tellingens grad av fullstendighet. Det har blitt oppdaget enkelte mangler og at administrasjonen på lokalnivå i enkelte tilfeller fulgte andre prosedyrer i tellingsarbeidet enn det reskriptet foreskrev. Likevel består det gjennomgående inntrykket av at dette var en god telling. Det kan føyes til at lokaladministrasjonen ikke var helt ukjent med tellingsarbeid. Fra 1762 av hadde årlige skattemanntall vært avholdt. Men disse tellingene hadde et rent pengepolitisk formål og omfattet bare skattbare mannspersoner.

Folketall = antall døde ganger 30

Spørsmålet om hvorfor man valgte å avholde en folketelling i 1801 er vanskelig å besvare fullt ut. Dersom man skal søke å gi et svar, må trolig dette ta utgangspunkt i den omkalfatring av synet på forholdet mellom stat og samfunn som spredningen av opplysningstidens politiske tenkning medførte.

De første folketellingene i moderne tid ble avholdt i de europeiske stormaktenes kolonier. I den gamle verden hersket det derimot en betydelig uvilje mot å avholde folketellinger. Et forslag om å avholde en folketelling i Storbritannia ble lagt på is i 1753, etter skarp motstand i parlamentet. Argumentet som drepte forslaget var at en folketelling ville "utterly ruin the last freedoms of the English people". Frihetsbegrepet var her direkte knyttet til spørsmålet om skattlegging, men motstanden knytter også an til en mer generell skepsis mot utvidelse av statens virkefelt. Nå dannet riktignok Storbritannia med sitt parlamentariske styresett et unntak i et Europa som på 1700-tallet ellers var kjennetegnet av absolutistiske regimer. Men også for de absolutistiske statene på kontinentet var det begrensninger, om enn mer uformelle, på hva en eneveldig stat faktisk kunne foreta seg.

I 1801 valgte også de statistikkskeptiske britene å avholde folketelling. Når man nå åpnet for at folketellinger var del av en stats legitime forvaltning, hadde dette mye å gjøre med at forestillingen hadde festet seg om at staten var bundet av rettsstatlige beskrankninger. I Danmark-Norge kom disse tankene til uttrykk i det historikeren Jens Arup Seip har døpt "teorien om det opinionsstyrte eneveldet". Fyrstens maktutøvelse var legitim hvis, og bare hvis den var forenlig med den offentlige mening. Dette åpnet for en utvidelse av statens virkefelt, men under forutsetningen om at offentliggjøring av politikken skulle sikre mot vilkårlig maktutøvelse.

Men når man anvendte dette nye handlingsrommet til å hente inn statistikk, hadde dette også andre årsaker. I de fleste europeiske land hadde det pågått lange diskusjoner om hvor stor befolkningen egentlig var. Dette ga seg gjerne utslag i fantasirike forsøk på å beregne folkemengden. De fleste av disse besto i å multiplisere en kjent befolkningsstatistisk størrelse med et mer eller mindre godt begrunnet forholdstall. Den dansk-norske befolkningsstatistikken ble innledet i 1735, da et kongelig reskript påbød landets biskoper å sende inn ekstrakter av kirkebøkene og bispelistene. Allerede samme år gjorde man et forsøk på å beregne rikets folketall gjennom å multiplisere antall døde med 30. Året etter var imidlertid tallet på døde langt høyere, og man fant det lite hensiktsmessig å gjenta forsøket.

Politisk aritmetikk er betegnelsen som gjerne anvendes om denne formen for pre-statistiske resonnementer. Bakgrunnen for denne ivrige spekulasjonen fantes i tidas dominerende økonomiske lære, merkantilismen. Her ble folketallet vurdert som den kanskje viktigste indikatoren på hvor sterk staten var. En folkerik stat ville være i stand til å reise store armeer. Viktigere var det kanskje at folketetthet ble vurdert som den viktigste indikatoren for økonomisk vekst. Det hadde ikke gått tidens lærde hus forbi at små, men folkerike land som Storbritannia og Nederland var langt rikere og mer utviklet enn sine geografisk mer utstrakte naboland. Men mens man i dag gjerne ser den fremskutte økonomiske utviklingen i disse landene som en forklaring på hvorfor disse landene kunne fø på relativt flere mennesker enn sine naboland, så trakk merkantilistene den motsatte slutningen. Befolkningsvekst var i første rekke en forutsetning for økonomisk fremgang, ikke en konsekvens av den. Først når befolkningen var tilstrekkelig stor, ville det være mulig å starte opp manufakturer og industrier som ville gi landet en større del av verdens varebytte.

Noe av bakgrunnen for at motstanden mot statistikk ble mindre, var også at akademikerne som doserte de nye tankene om folkesuverenitet var de samme menneskene som faktisk arbeidet med faget. Dette var mest typisk akademikere som vekslet mellom roller som embetsmenn i byråkratiet, deltakere i det offentlige ordskiftet og professorer ved læresetene. Dette mønsteret gjenfinnes også i Danmark-Norge. Tellingen i 1769 ble i sin helhet bearbeidet av Chr. von Oeder, stiftsamtmann og professor i botanikk. En annen viktig "figur" i forbindelse med 1801-tellingen, Christen Henriksen Pram, var både ansatt i Rentekammeret og en av tidens litterære størrelser. Pram sto i tiden 1789-1793 som redaktør av tidsskriftet Minerva, som fremfor noe annet organ bidro til å fremme opplysningstidens tanker i Danmark-Norge. Men Minervas profil ble etter hvert for kontroversiell til at det lot seg forsvare å kombinere den med fortsatt ansettelse ved Rentekammeret.

Frem til slutten av 1700-tallet hadde imidlertid den dansk-norske befolkningsstatistikken savnet et administrativt apparat til å bearbeide statistikken. Med opprettelsen i 1797 av et eget tabellkontor i Rentekammeret, institusjonen med ansvaret for statsregnskapene, ble det gjort et forsøk på å rette på dette forholdet. I Rentekammerets henstilling til regenten, som også ble bifalt, ble to argumenter anført. Det var for det første et rent opplysningsargument, knyttet til den mer eller mindre allmenne betydningen av et eget kontor for statistikk. Det andre argumentet fant kanskje større gehør hos en regent av en stat med dype finansielle problemer. Gjennom å sammenstille tabeller over skattelister fra ulike danske amt, fremkom bevis på at skatteunndragelser forekom i stor stil i enkelte amt. De økte skatteinntektene som en slik kontroll ville avstedkomme, ville alene mer enn overstige utlegget ved å opprette og finansiere et tabellkontor.

De store forhåpningene som ble knyttet til Tabellkontoret ble imidlertid ikke innfridd. Det første Tabellkontoret overlevde bare helstaten med fem år, i 1819 ble det nedlagt. Kontoret hadde da i lengre tid ført en ren dvaletilværelse.

Tabellkontorets skjebne er intimt forbundet med bearbeidingen av 1801-tellingen. I utgangspunktet var ikke befolkningsstatistikk kontorets viktigste oppgave, og kontorets første sjef forsøkte også forgjeves å forhindre at tellingen fant sted. Men da det allikevel ble besluttet å avholde den, var det tabellkontoret som fikk oppgaven med bearbeidingen.

De første resultatene ble offentliggjort i Rentekammerets eget organ, Collegial-tidende, i årene 1802-1803. Det er også med denne publiseringen at det gir mening å snakke om "offisiell statistikk" i dansk-norsk sammenheng. Det normale på 1700-tallet hadde vært at statistikk var statshemmeligheter, og store anstrengelser ble lagt ned for å hindre uvedkommende i å få tilgang til den. Med bestemmelsen i 1798 om å utgi et eget organ for sentralforvaltningen, Collegial-tidende, ble denne politikken lagt om. Forvaltningens mål med tidsskriftet var at "Publicum kan blive rigtigen og betimeligen underrettet om hvad der, i det Store og Mindre, skeer, med Hensyn til det Heles Bedste". For utgiverne var det "indlysende, at de Collegier der ønske, og den Regjering der tillader, al mulig Publicitet, har Ret til at fordre, og sikkert vil vinde, Folkets forøgede Fortrolighed og Tillid, ligesom og, at falske Rygter, der ofte føde ubilig Misnøyie og ugrundet Dadel, derved deels forebygges, deels gjendrives". Dette var teorien om det opinionstyrte enevelde, omsatt i praksis av regimet selv.

Tvilsomme tall

En publisering av resultatene allerede året etter tellingen gir umiddelbart inntrykk av raskt og ekspeditt arbeid, men dette inntrykket fortaper seg raskt ved nærmere lesning. For det første var dette bare hovedtall, det vil si tall for folketallet etter rikets administrative inndeling. De øvrige tabellene, befolkningen fordelt etter alder, sivilstand og næringstilknytning, lot vente på seg.
Den mer alvorlige innvendingen er at tallene som faktisk ble presentert var riv, ruskende gale. Ifølge den første publiseringen hadde Norge et folketall på 910 074. 1801-tellingen ble på 1970-tallet tilrettelagt i elektronisk lesbar form. Tallet som oppgis her er 883 604. Tallet i Collegial-tidende var altså ca. 26 000 for høyt.

Årsaken til at Collegial-tidendes angivelse av Norges folketall var urealistisk høyt, skyldes en tabbe så elementær at det ikke er helt lett å forstå hvordan den kunne skje. Folkemengden skulle i publiseringen angis etter den administrative inndelingen. Denne var i 1801 svært innfløkt. Hovedprinsippet var tredelingen stift, amt og fogderi for den verdslige forvaltningen. For den geistlige forvaltningen gjaldt hierarkiet stift, prosti, prestegjeld og sogn. I hovedtrekk samsvarte den verdslige og geistlige inndelingen, men mange unntak fantes. Det var også slik at en del av et fogderi godt kunne ligge i et annet amt enn de øvrige delene. Hovedfeilen i Tabellkontorets summeringer gjaldt et slikt unntak. Bratsberg amt var i prinsippet en del av Aggershuus stiftsamt. Men Øvre Tellemarken fogderi var like fullt en del av Christiansands stiftsamt. I Collegial-tidende ble resultatene publisert stiftsvis, Aggershuus først, Christiansand sist. Her ble først Nedre Telemark henregnet til Aggershuus stift, men senere ble hele Bratsberg amt henregnet til Christiansands stiftsamt.

Det er fra denne feilen det meste av avvikende mellom tallene i Collegial-tidende og senere bearbeidelser skriver seg fra. Men i tillegg til denne feilen kom flere andre av tilsvarende art, samt en del stort sett mindre avvik i tallene for de enkelte prestegjeld.

Denne første publiseringen var alt Tabellkontoret greide å prestere i skriftlig form om resultatene av 1801-tellingen. Folketellingen forble kontorets prioriterte arbeidsoppgave, men dette arbeidet ble aldri fullført. Mye av bakgrunnen for kontorets lave produktivitet ligger trolig i indre konflikter.

Selve opptellingsarbeidet var forut for hullkortmaskinene og andre maskinelle hjelpemidlers tid både tidkrevende, nitidig og trettende. Hver enkelt person måtte "prikkes" manuelt i rett celle i arbeidsskjemaet, og for hver tabell som skulle utarbeides måtte denne prosessen begynnes på ny. "Aandløsere og mer mekanisk kan heller ikke noget Arbejde letteligen være, og det er virkelig Synd dermed i en Række Aar at pine noget menneske", er hvordan en av funksjonærene beskrev denne siden av arbeidet i tabellverket. Når det føyes til at ansettelse ved Tabellkontoret heller ikke later til å ha gitt karrieremessig uttelling, blir det forståelig at de ansattes arbeidsmotivasjon ikke alltid var den beste.

Tabellkontorets sjef, Johan Henrik Gundelach, måtte derfor stadig rapportere til sine overordnede i Rentekammeret at arbeidsdisiplinen ved kontoret ikke var den beste. I 1802 var således en av de underordnede trådt inn i kronprinsens livjegerkorps, en annen fullt opptatt med å lese til juridisk eksamen. Situasjonen i 1807 var ikke stort bedre. Fullmektigen Weidemann var fortsatt opptatt med militære sysler, mens en annen av funksjonærene tidligere på året hadde blitt innvilget permisjon for en reise til Fyn, men hadde unnlatt å møte opp etter permisjonstidens utløp. Til dette bildet hører det med at det samme år utspant seg en alvorlig arbeidskonflikt mellom Weidemann og Gundelach. Personkjemien mellom de to var åpenbart ikke den beste, og Weidemann foretrakk å frekventere kontoret utenfor arbeidstid. Da Gundelach konfronterte Weidemann med hans manglende oppmøte til normal arbeidstid, slo motsetningene ut i åpen konflikt. Snarere enn å rette seg etter ordre fra overordnet hold, valgte Weidemann å vende kritikken mot Gundelach. Weidemann hadde etter eget skjønn utmerkede grunner til å utføre sine arbeidsplikter utenfor normal arbeidstid. Problemene besto snarere i Gundelachs tilbøyelighet til på forskjellige måter å hindre Weidemann i å utføre arbeidet skikkelig. En slik hindring besto i at Gundelach låste ned viktige arbeidsdokumenter i skrivebordet sitt, slik at Weidemann ikke fikk adgang til dem. Weidemann kunne rapportere til Rentekammeret at Weidemann hadde måttet sende korrespondanse i retur med begrunnelsen at "Kammerraaden [Gundelach] har Papirerne i sin Pult".

Utfallet av konflikten ble at Weidemann etter noen flere runder med ilsk korrespondanse igjen måtte møte opp på kontoret til normal arbeidstid. Av større betydning var det at den lille rest av tillit Rentekammeret fortsatt hadde til Tabellkontoret forsvant. Etter dette knyttet det seg små forventninger til Tabellkontorets arbeid, og etter 1810 eksisterer det få spor etter fortsatt aktivitet ved kontoret.

Mye tyder imidlertid på at Tabellkontoret ved utgangen av 1810 så å si hadde gjort seg ferdig med tellingen. Men å sette endelig sluttstrek, maktet ikke kontoret. Fra de bevarte kildene fra kontoret vet vi imidlertid at kontoret i 1807 hadde utarbeidet en revidert oversikt over tellingens hovedtall. Det samlede folketallet var nå satt til 882 561. Disse tallene er ikke oppgitt på tilstrekkelig detaljert nivå til at det kan fastslås nøyaktig hvilke korreksjoner som ble foretatt, men det er åpenbart at de verste feilene fra den første publiseringen nå hadde blitt luket bort.

Tabellkontorets tabeller gir bare tall på amtsnivå. Disse er imidlertid med unntak av tallene fra Christiansand amt identiske med tallene fra den neste publiseringen, Christen Henriksen Prams avhandling Om befolkningen i Skandinavien fra 1809. Folketallet i Norge er her oppgitt til 881 912.

Da Norge og Danmark ble atskilt i 1814 var arbeidet med tellingen ennå ikke ferdigstilt. I Danmark forelå en fullstendig bearbeidelse på 1830-tallet, for Norges vedkommende er det uklart når det kan sies at tellingsresultatene egentlig ble publisert. Tidsskriftet Rigstidende, en norsk avlegger av helstatens Collegial-tidende, trykket i 1815 resultater fra 1801-tellingen. En anonym "Indsender" presenterte nye tall for 1801-tellingen ettersom Collegial-tidendes tidligere publisering "feiler baade i sine særskilte og i Hoved-Summerne". Den nye offentliggjøringen var derimot innsenderen overbevist om besatt den "fulde Rigtighed af saavel det Enkelte som det Hele". Norges befolkning er her satt til 883 038.

Neste publisering av tellingsresultatene finner vi i tidsskriftet Budstikke fra 1826. Også her er samlet folketall oppgitt til 883 038. Her oppgis det også tall for langt mindre enheter, faktisk inneholder denne publiseringen et første forsøk på å utarbeide en statistikk over norske tettsteder. Skjønt selve ordet tettsted er av ny dato, og teksten viser at det var problematisk å finne en betegnelse som dekket bostedskonsentrasjoner som ikke hadde bystatus. I Vestfossen i Buskerud fantes det således 161 familier og totalt 742 mennesker. Denne oversikten er imidlertid begrenset til Aggershuus og Christiansands amter. Selv om denne statistikken ikke er fullstendig, er den likevel interessant. I denne statistikken er det forsøkt trukket et skille mellom de "egentlige Landbeboere" og den øvrige befolkningen. Den samlede tettstedsbefolkningen blir ifølge denne beregningsmåten 109 185. Dette er til sammenligning drøyt 20 000 høyere enn tallene fra Statistisk sentralbyrås bearbeidelse fra 1980, som oppgir en bybefolkning i 1801 på 88 141 personer.

I realiteten stammer tallene i Budstikken i 1826 og Rigstidende i 1815 fra samme bearbeidelse. Tallene som oppgis er identiske både for hele Norge og de enkelte amter, med enkelte unntak som lar seg forklare med at ulik administrativ inndeling er lagt til grunn. Mer talende er det kanskje at det i publiseringen fra Budstikken opplyses om at tabellene var forfattet av "salig Expedition-Secretaire Peter Vogt". Om Vogt vites lite, men det vi vet er interessant. Vogt døde bare 32 år gammel i 1818, og arbeidet frem til sin død som ekspedisjonssekretær i daværende Kirkedepartementet. Vogt var dessuten yngre bror av den mer kjente Jørgen Herman Vogt. Jørgen Herman Vogt var som ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet stattholder Wedel Jarlsbergs nestkommanderende. Vogts plass i norsk historie er ellers mest knyttet til at han som statsråd i 1845 ble stilt for riksrett av Stortinget. Men før han oppnådde en elevert posisjon som en av embetsmannsstatens koryfeer var han en ivrig privatstatistiker. Med fortid i Rentekammeret i København var det den nylig hjemvendte Vogt som i 1814 tok initiativet til å gjøre Rigstidende til en norsk utgave av helstatens Collegial-tidende. Vogt skrev også flere statistiske artikler, som ble trykt anonymt i Rigstidende.

Indisiene er således svært sterke for at det er Peter Vogts bearbeidelse som begge de to berørte norske publiseringene har opphav i. Det er også denne bearbeidelsen som 1800-tallets senere fremstillinger av norsk statistikk har anvendt. Dette gjelder Jens Krafts 6-binds fremstilling Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge fra 1820-årene, Anton Martin Schweigaard (1840) og M. Braun Tvethes (1848) bøker om norsk statistikk. Dette gjelder også Indredepartementets statistiske kontors første forsøk på å lage en tilbakegående tallserie over den norske befolkningsutviklingen. Disse finnes i Tabeller vedrørende folkemengdens bevægelse 1856-65, publisert 1868. Men her er tallene for 1801 omberegnet i forhold til 1860-tallets administrative inndeling. I tillegg finnes det i denne publikasjonen en tabell over folkemengden i 1801 fordelt etter alder. Denne tabellen gir et annet folketall for hele Norge, 883 440.

Dette var ikke de eneste tabellene Det statistiske kontor publiserte for 1801. I 1874 utga kontoret et eget hefte med nye tabeller fra folketellingene i 1801og 1825. Her ble det offentliggjort tidligere ikke trykte tabeller over aldersforhold, sivilstilling og næringsvei. Om tabellene het det at de var "i det hele gjengivne i samme Form, i hvilke man har forefundet vekommende i det statistiske Kontors Arkiv beroende Manuscript". Disse tabellene ga oppgaver på stifts- og amtsnivå. Men etter at de fleste av disse tabellene allerede var trykte, "var man saa heldig i Riksarkivet at finde tilsvarende Opgaver for de enkelte Byer". Disse nye tabellene ga også nye tall for det samlede folketallet. Dersom en la tabellen for stand og næringsvei for hele landet til grunn, ble folketallet 883 353. Men i denne tabellen stemte ikke i de vertikale og horisontale summene overens. Det statistiske kontor fant det derfor korrekt å beriktige dette tallet til 883 449. La en tabellen over næringsvei fordelt etter by- og landdistrikter til grunn, fremkom igjen et nytt tall, 883 487. Det er dette siste tallet som frem til 1980, da en ny bearbeiding forelå, har stått som det offisielle folketallet for Norge i 1801. Men det savnes en begrunnelse for at nettopp dette tallet ble valgt som det offisielle tallet fremfor de tre andre alternativene.

Først i 1874 ble det publisert tabeller i samsvar med opplysningene reskriptet i 1800 foreskrev skulle innhentes. Men da fantes det også fire forskjelllige tall for folketallet i Norge å forholde seg til. At de ulike tabellene ga ulike tall er ellers ikke veldig oppsiktsvekkende. Ettersom manuell opptelling krevde at man måtte begynne å telle på nytt for hver tabell som skulle utarbeides, er det ikke å forvente annet enn at de ulike tabellene ville gi noe ulike resultater. Det som derimot er grunn til å stusse over er at Det statistiske kontor i publiseringene fra henholdsvis 1868 og 1874 baserte seg på to ulike bearbeidelser, uten at Det statistiske kontor later til å ha vært klar over dette forholdet. Tallene som ble publisert i forbindelse med Folkemengdens bevegelse stammer sannsynligvis fra Vogt, også den tidligere ukjente tabellen over befolkningen fordelt etter alder. Dette var sannsynlig alt Vogt rakk å gjøre med folketellingen før han døde. Tabellen i Folkemengdens bevegelse over aldersfordelingen er basert på en annen aldersinndeling enn tabellen fra 1874, og gir både en annen hovedsum og andre enkeltsummer for de ulike aldersgruppene. Alt tyder derimot på at tabellene som ble publisert i 1874 stammer fra Tabellkontoret.

Ukjent av hvilken grunn anførte Det statistiske kontor til sist i forordet til 1874-publiseringen at grunnet store arbeidsmengder kunne det ikke forventes at kontoret la ned noen ytterligere arbeidsinnsats i bearbeidelse av tellingsresultatene. Dermed fikk folketellingen ligge i fred frem til man på 1970-tallet gikk i gang med å tilrettelegge tellingen elektronisk. Det tok således godt og vel 74 år fra tellingstidspunktet til de viktigste tabellene ble offentliggjort. Og fra dette tidspunktet og frem til 1980 var tallene den offisielle statistikken anga for 1801 hentet fra to ulike bearbeidelser av tellingen. Ingen later til å ha vært klar over at dette var tilfellet.

Mer generelt kan en si om 1801-tellingen at den for sin tid var et ambisiøst foretakende, et utslag av ambisiøse embetsmenns visjoner om å modernisere statsmakten. Tellingens lange publiseringshistorie forteller oss at det viste seg vanskelig å omsette visjonene til virkelighet. Fordi tellingen på mange måter var forut for sin tid, ble det først ettertiden som fikk se resultatene.

Kilder

Budstikken 1826.
Collegial-tidende, København 1798-1803.
Hacking, Ian, The Taming of Chance, Cambridge 1990.
Holck, Axel, Dansk Statistisks Historie 1800-1850, København 1901.
Lassen, Aksel, Fald og fremgang. Træk af befolkningsudviklingen i Danmark 1645-1960, Aarhus 1965.
Kraft, Jens, Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, Christiania 1820-1836.
Den norske Rigstidende 1815.
Norsk biografisk leksikon.
Norges officielle statistik, Tabeller vedkommende folkemengdens bevægelse i aarene 1856-1865.
Norges officielle statistik, Tabeller vedkommende folketællingene i aarene 1801 og 1825, Christiania 1874.
Norges offisielle statistikk, Folketeljinga 1801. Ny bearbeiding, Oslo 1980..
Pram, Christen Henriksen, Om befolkningen i Skandinavien, København 1809.
Protokoll fra arkivet etter Tabellkontoret, Rigsarkivet i København.
Schweigaard, Anton Martin, Norges statistik, Christiania, 1840.
Seip, Jens Arup, Teorien om det opinionsstyrte enevelde, Oslo 1958.
Tvethe, M. Braun, Norges statistik, Christiania 1848.