Nær halvparten av overføringsflyktningene har vedvarende lavinntekt

Overføringsflyktninger, eller kvoteflyktninger, defineres som personer som har flyttet fra hjemlandet sitt, og som blir overført til et tredje land etter et organisert vedtak, vanligvis i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR). Dette skiller dem fra andre innvandrere som har kommet til Norge på egen hånd, slik som asylsøkere, familieinnvandrere eller arbeidsinnvandrere. De fleste overføringsflyktninger kommer på grunn av krig eller uro i hjemlandet, men noen kommer også av medisinske årsaker. Personer som kommer til Norge som familietilknyttet til en overføringsflyktning regnes ikke med blant overføringsflyktninger.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvem overføringsflyktningene er, i hvilken grad de deltar i arbeid eller utdanning over tid, og hvordan deres inntektssituasjon er. Vi sammenligner overføringsflyktninger med andre personer med flyktningbakgrunn, innvandrere og hele befolkningen.

Tall for demografidelen i denne artikkelen gjelder for de som er bosatt i Norge per 1. januar 2020. De som har blitt bosatt og senere har flyttet ut fra Norge eller har dødd, er ikke med. Det er imidlertid få overføringsflyktninger som har flyttet ut av landet (Henriksen, 2012).

Norge har mottatt flyktninger på kvote siden 1950-tallet (ungarske flyktninger som ble fordelt av FN), og det har vært et mer etablert program siden slutten av 1970-tallet. Ved inngangen til 2020 utgjorde de 40 700 overføringsflyktningene 17 prosent av alle personer med flyktningbakgrunn, og 5 prosent av det totale antallet innvandrere i Norge. Til sammenligning var det i alt 115 100 asyltilfeller eller opphold på humanitært grunnlag bosatt i landet per 1.1. 2020.

Det er litt flere menn (52 prosent) enn kvinner blant overføringsflyktninger i Norge ved inngangen til 2020. Figur 1 viser at menn stod for over halvparten av kvoten stort sett i alle år fram til 2008. I denne perioden ble det i uttaket lagt vekt på flyktningenes muligheter for å integreres i det norske samfunnet. Fra 2009 ble uttakskriteriene endret slik at kvinner skulle prioriteres (UDI, 2016). For perioden 2009-2013 ser vi dermed at kvinneandelen økte til 59 prosent. Siden 2014 har det vært om lag like mange kvinner som menn og i 2019 var kvinneandelen på 51 prosent.

Flest fra Syria de siste årene

De 40 700 overføringsflyktningene som bodde i Norge ved inngangen til 2020 har bakgrunn fra 127 ulike land. Som figur 2 viser, har forskjellige land dominert i forskjellige perioder. På 1980-tallet og fram til midten av 1990-tallet kom de fleste overføringsflyktningene fra Vietnam. På 1990-tallet kom flertallet fra Iran og Irak, mens det fra midten av 2000-tallet og noen år framover kom mange fra Myanmar. Overføringsflyktninger med bakgrunn fra Syria har vært gruppen med størst tilvekst de siste årene, og siden utgangen av 2017 har Syria vært landet med flest overføringsflyktninger bosatt i Norge. Fra 2014 ble kvotene økt, og i perioden 2014-2019 har det kommet 14 700 overføringsflyktninger til Norge. Personer med bakgrunn fra Syria utgjorde 63 prosent av disse.

Overvekt av unge voksne

Som figur 3 viser, var nær halvparten av alle overføringsflyktningene under 18 år ved bosetting og 23 prosent var mellom 18 til 29 år. Det er med andre ord en overvekt av unge voksne ved bosetting av denne gruppen. Dette må sees i sammenheng med at uttakskriteriene, i alle fall de senere årene, har gitt prioritet til barnefamilier. Svært få overføringsflyktninger er enslige mindreårige flyktninger. De siste årene har det vært en kvote på høyst 20 personer for denne gruppen (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015b).

Til sammen var det kun 28 prosent av alle overføringsflyktninger som var 30 år eller eldre ved bosetting. Vi finner samme alderssammensetning blant de mannlige og de kvinnelige overføringsflyktningene.

De fleste har grunnskoleutdanning

I figur 4 ser vi på utdanningsnivå for dem som var 18 år eller eldre ved bosetting. Vi sammenligner disse med innvandrere unntatt flyktninger og øvrige personer med flyktningbakgrunn. Figuren viser at de fleste overføringsflyktningene har utdanning på grunnskolenivå. Andelen er noe større enn for øvrige personer med flyktningbakgrunn og betydelig større enn for innvandrere som ikke er flyktninger. Andelen med grunnskoleutdanning er høyest blant de som ble bosatt i perioden 2004-2015, hvor om lag én av to har grunnskoleutdanning. Andelen med universitets- og høgskoleutdanning er noe mindre for overføringsflyktninger enn for andre med flyktningbakgrunn, og vesentlig mindre enn for innvandrere som ikke har kommet som flyktninger.

Andelen med universitets- og høgskoleutdanning er høyere blant overføringsflyktninger som har vært i Norge noen år enn for de som nylig har ankommet. Rundt halvparten av alle overføringsflyktninger har tatt utdanning i Norge. Av disse har over ni av ti lengre enn 5 års botid. For dem med kort botid vil hoveddelen av utdanningen være tatt utenfor Norge. SSB har ikke fullstendige data for utdanning tatt i utlandet. Som figur 4 viser hadde 67 prosent av overføringsflyktningene som ble bosatt i 2018-2019 og 57 prosent av dem som kom i 2016-2017, uoppgitt utdanningsnivå. Dette gjør det vanskelig å trekke konklusjoner om utdanningsnivået for overføringsflyktninger som har kommet til Norge de siste årene.

Overføringsflyktninger bor spredt

Ved inngangen til 2020 bodde det overføringsflyktninger i 329 av landets 356 kommuner og i alle 11 fylker. Til sammen bodde om lag fire av ti overføringsflyktninger i Viken (25 prosent) og Oslo (15 prosent). Dette er en andel som er litt større enn for hele befolkningen (36 prosent) og noe mindre enn for alle innvandrere samlet (48 prosent). Lavest andel er bosatt i Nordland og Møre og Romsdal (4 prosent hver). 5 prosent av overføringsflyktningene bodde i Troms og Finnmark, mens 7-9 prosent bodde i de resterende fylkene.

Dette bosettingsmønsteret er først og fremst et resultat av prioriteringer om at flyktninger skal bosettes i alle landsdeler gjennom styrt og spredt bosetting, se for eksempel Friberg og Lund (2006) og IMDi (2020). SSBs monitor for sekundærflytting har sett på innenlandsk flytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016. Rapporten finner at stadig flere med flyktningbakgrunn velger å bli boende i sin første bostedskommune eller -fylke, og at det er mer bofasthet over tid i alle fylker. Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn en sterkere forbindelse til sin første bosettingskommune (Strøm, Kirkeberg og Epland, 2020).

De aller fleste får norsk statsborgerskap etter sju år

Ved inngangen til 2020 hadde 62 prosent av overføringsflyktningene en botid på sju år eller mer, hvorav 12 prosent med sju til ti års botid, 24 prosent med 11 til 19 års botid og 26 prosent hadde en botid i landet på 20 år eller mer. Blant de med kortest botid finner vi at 27 prosent hadde opptil tre års botid og 11 prosent med fire til seks års botid.

Etter statsborgerloven må en person som skal få norsk statsborgerskap - i tillegg til andre vilkår- normalt ha hatt opphold i Norge i et visst antall år. Denne oppholdstiden varierer etter hvilken bestemmelse søkeren faller inn under. For å få rett til norsk statsborgerskap må man som hovedregel hatt opphold i Norge i sju av de ti siste årene (Molstad og Naz, 2020). Blant alle overføringsflyktninger som har vært bosatt i minst sju år, har 91 prosent byttet til norsk statsborgerskap. For de aller fleste landene med flest overføringsflyktninger ligger andelene på 90 prosent eller mer. Unntakene er Eritrea, Bhutan, Somalia og Sudan med andeler mellom 64 og 72 prosent.

Flyktninger får i større grad norsk statsborgerskap enn innvandrere som ikke er flyktninger (Utne og Strøm, 2020). Dette må sees på bakgrunn av at de har reist fra sitt opprinnelige hjemland på grunn av krig og konflikter. Med norsk statsborgerskap får de varig beskyttelse, trygghet og garanti mot utvisning til andre land (Naz og Vassenden, 2019).

To av tre i arbeid eller utdanning

Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for å skape gode levekår og for å kunne gjennomføre god integrering av innvandrere i Norge (Østby, 2004). Av figur 5 går det fram at i alt 68 prosent av alle overføringsflyktninger i alderen 15-66 år var i arbeid eller utdanning (inklusive introduksjonsprogrammet) i november 2018. Dette er nesten samme andel som for alle flyktninger sett under ett (69 prosent), men en del mindre enn for alle innvandrere samlet (74 prosent) og betydelig mindre enn for hele befolkningen (83 prosent). Blant mannlige overføringsflyktninger var andelen i arbeid eller utdanning noe høyere enn blant kvinnelige, med 69 mot 66 prosent. Ser vi på andel sysselsatte totalt (inklusive dem som samtidig er under utdanning), er kjønnsforskjellen enda større, med 50 prosent blant mannlige overføringsflyktninger mot 42 prosent blant kvinnelige.

Det er særlig andelen sysselsatte totalt som er betydelig mindre blant overføringsflyktninger enn i befolkningen generelt, med 47 prosent mot 74 prosent. Andelen som er under utdanning (og ikke samtidig er sysselsatt), var 12 prosent for overføringsflyktninger, mens 9 prosent deltok i introduksjonsprogrammet. Dette var om lag på samme nivå som for alle flyktninger samlet. Til sammenligning var totalt sett 9 prosent av befolkningen bare i utdanning (ikke sysselsatt samtidig). Her er det verdt å merke seg at overføringsflyktningene er noe overrepresentert i de yngste aldersgruppene sammenlignet med befolkningen generelt (Utne og Strøm, 2020). Dette vil kunne gi seg utslag i andelene som er i arbeid og utdanning i forhold til befolkningen generelt.

Seks av ti er sysselsatt etter ti år

Når vi skal se på hvilken innvirkning botid har på arbeidsmarkedstilknytningen for overføringsflyktninger, tar vi utgangspunkt i dem som er 18 år eller eldre når de kommer til landet. System for persondata (SFP) gir oss mulighet til å følge bosettingskullene (kohortene) årlig fra november 2008 til og med november 2018, det vil si fram til de har inntil ti års botid.

Overføringsflyktninger vil normalt sett komme med i introduksjonsprogrammet kort tid etter at de har blir bosatt, og programmet varer for de flestes vedkommende i to år. Av figur 6 ser vi at i november i ankomståret er to av tre overføringsflyktninger i introduksjonsprogrammet, men den siste tredjedelen ikke er tilknyttet arbeidsmarkedet. Etter ett år deltar 8 av 10 i introduksjonsprogrammet, og etter to år om lag halvparten. Med andre ord begynner en del å bli ferdige med programmet og går over i arbeid, utdanning eller eventuelt mottar andre ytelser fra det offentlige. Ser vi på andelen som er arbeidsmarkedstilknyttet totalt, er den størst for dem med ett års botid, 86 prosent. Etter hvert som introduksjonsprogrammet avsluttes, synker andelen med arbeidsmarkedstilknytning og stabiliserer seg så på i overkant av 50 prosent for dem mellom tre og ni års botid. Andelen sysselsatte øker relativt mye fra ni til ti års botid. Dette kan sees i sammenheng med at de med ti års botid er en mindre kohort, og en stor andel har bakgrunn fra Myanmar.

Andelen sysselsatte (inkludert de som kombinerer arbeid og utdanning) øker år for år etter bosetting, og etter 7 års botid er om lag halvparten av overføringsflyktningene sysselsatte, mens etter ti års botid er andelen kommet opp i 63 prosent. Andelen under utdanning er størst etter tre-fire års botid, og deretter er den synkende. Det er naturlig at behovet for videre utdanning er størst de første årene etter at introduksjonsprogrammet er avsluttet.

Det er en klart større andel menn enn kvinner som er sysselsatt i hele botidsintervallet fra 0 til 10 år, men forskjellen er minst de første årene, da de fleste er med i introduksjonsprogrammet. Andelen sysselsatte øker med botiden for både kvinner og menn, men prosentvis er økningen etter hvert noe sterkere for kvinner enn for menn. Hovedårsaken til dette er at kvinner i noe større grad enn menn tar utdanning de første årene etter bosetting. Størst kjønnsforskjell er det etter 5 års botid, hvor andelen sysselsatte er 54 prosent for menn og 33 prosent for kvinner. Etter 10 års botid er forskjellen noe mindre, med henholdsvis 67 prosent sysselsatte for menn og 58 prosent for kvinner.

Store forskjeller etter landbakgrunn

Figur 7 viser andelen overføringsflyktninger i alderen 15-66 år som er arbeidsmarkedstilknyttet (i arbeid eller utdanning) for utvalgte landgrupper. De største andelene finner vi for overføringsflyktninger fra Myanmar og Syria med nær 80 prosent i arbeid eller utdanning. Også blant personer med bakgrunn fra Sudan og Kongo er andelen høy, med nær 70 prosent, mens Vietnam ligger på 64 prosent. Det er likevel store forskjeller mellom disse landgruppene, og en del av dette kan trolig forklares med ulik lengde på botid. Når det gjelder Myanmar og spesielt Vietnam er dette landgrupper med lang botid i Norge, og det er hovedsakelig sysselsetting som trekker andelen opp. Fra Vietnam er svært få under utdanning, hvilket trolig henger sammen med forholdsvis lang botid, og de fleste har derfor avsluttet sin utdanning.

Overføringsflyktningene fra Syria har i gjennomsnitt mye kortere botid, og blant disse er nær halvparten fremdeles under deltakelse i introduksjonsprogrammet, mens bare vel 10 prosent er sysselsatt.

Blant overføringsflyktningene fra Sudan og Kongo er relativt mange fremdeles under utdanning (inklusive introduksjonsprogrammet) med henholdsvis 38 og 35 prosent, samtidig som andelen sysselsatte (ikke under utdanning samtidig) ligger på godt og vel 30 prosent.

Den klart minste andelen arbeidsmarkedstilknyttede finner vi blant overføringsflyktningene fra Somalia og Irak med henholdsvis 48 og 55 prosent. For dem fra Somalia er det særlig andelen sysselsatte som er liten, og dette gjelder ikke bare for overføringsflyktninger, men også når vi ser alle flyktninger fra Somalia under ett (Olsen og Bye, 2020).

Ikke alle jobber heltid

Siden definisjonen av å være sysselsatt sier at man kun skal ha utført inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, kan det være interessant også å undersøke hvor stor andel av de sysselsatte (lønnstakere) som jobber som heltidsansatte. Figur 8 viser andel hel- og deltidstidsansatte etter kjønn blant overføringsflyktninger og i befolkningen generelt i alderen 15–66 år.

Blant overføringsflyktninger er det 62 prosent av lønnstakerne som jobber heltid, mens den tilsvarende andelen for alle lønnstakere er en del høyere med 74 prosent. Det er relativt store kjønnsforskjeller, og blant overføringsflyktningene er det hele 23 prosentpoeng flere menn enn kvinner som jobber heltid. Blant lønnstakere i befolkningen i alderen 15-66 år er forskjellen nesten like stor med 22 prosentpoeng. Vi har tidligere sett at botid er svært avgjørende for grad av tilknytning til arbeidsmarkedet, og det samme gjelder med tanke på andel som jobber heltid. Blant dem med botid under fire år, er det kun 37 prosent av lønnstakerne som jobber heltid. Det er da verdt å minne om at andelen av dem med kort botid som er sysselsatt, er svært lav. Dette henger igjen sammen med at de fleste flyktninger de to til tre første årene deltar i introduksjonsprogrammet. For dem med botid på 10 år eller mer er andel heltidsansatte om lag to av tre, mens blant dem med mer enn 20 års botid vel 75 prosent, altså omtrent på samme nivå som for alle lønnstakere sett under ett.

Også med tanke på landbakgrunn er det relativt store forskjeller i heltidsandel blant overføringsflyktningene, og det er de landene med gjennomsnittlig lengst botid som har flest heltidsansatte. Vietnam skiller seg klart ut med om lag 80 prosent heltidsansatte, med andre ord større heltidsandel enn i befolkningen generelt mellom 15 og 66 år. Deretter følger Iran og Irak med en andel på henholdsvis 67 og 66 prosent. Overføringsflyktninger med bakgrunn fra Myanmar har i gjennomsnitt lang botid, men samlet heltidsandel er likevel såpass lav som 60 prosent. Her er det imidlertid spesielt stor forskjell på menn og kvinner med henholdsvis 75 prosent blant menn og 40 prosent blant kvinner.

De som ikke er tilknyttet arbeidsmarkedet

I figur 5 så vi at en av tre overføringsflyktninger verken var i arbeid eller utdanning i november 2018. Botid i Norge viser seg å ha stor betydning ikke bare for hvor andel som faller utenfor arbeidsmarkedet (se figur 6), men også for hvilke ytelser de mottar. Blant overføringsflyktninger som har vært i Norge mellom tre og ni år, er 7-11 prosent helt arbeidsledige eller kommer i kategorien andre arbeidssøkende. Andelen med helserelaterte ytelser øker med botid og er etter ni år oppe i 15 prosent. Også andelen som mottar pensjoner eller har nedsatt arbeidsevne øker noe med botid, og er på 9 prosent etter ni års botid. Blant dem med ti års botid er det spesiell stor andel sysselsatte, og andelen av ytelser/overføringer fra det offentlige blir dermed noe lavere for denne kohorten.

I november i ankomståret mottok 13 prosent av alle overføringsflyktninger sosialhjelp som eneste ytelse. Andelen er mindre for de neste par årene da de fleste er med i introduksjonsprogrammet, for så å øke til 13 prosent igjen etter tre års botid. Deretter synker andelen sosialhjelpsmottakere gradvis ned mot 5 prosent for dem med ti års botid.

En del voksne overføringsflyktninger har, som andre bosatte i Norge, det vi her kaller ukjent status. Dette betyr at de ikke er registrert i noen av de registrene som brukes for å definere arbeidsmarkedstilknytning. Disse vil i hovedsak være personer som forsørges av andre familiemedlemmer, f.eks. hjemmeværende med barn over kontantstøttealder. Voksne i grunnskoleutdanning vil også komme i denne kategorien. Videre kan noen i realiteten ha utvandret uten at dette er registrert i folkeregisteret. Andel med ukjent status er spesielt stor i november i ankomståret med hele 19 prosent, mens andelen for dem med ett til ti års botid ligger på 6 -10 prosent.

Overføringsflyktninger har lave inntekter

Inntektsstatistikken til SSB har gjennom flere år vist at det er store forskjeller i de økonomiske levekårene hos ulike grupper innvandrere, og at et viktig skille går mellom de som har en tilknytning til arbeidslivet, og de som står utenfor, og som derfor er avhengige av ulike former for stønader. Inntektsnivået til stønadsmottakere vil som hovedregel ligge lavere enn den inntekten man kan oppnå som arbeidstaker (Strøm, Kirkeberg og Epland, 2020). Statistisk sentralbyrås årlige sosiale rapportering over ulike lavinntektsgrupper, viser at personer med flyktningbakgrunn er en gruppe hvor en høy andel har svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet, og hvor mange er avhengige av ulike økonomiske stønader som for eksempel sosialhjelp. Denne gruppen er sterkt overrepresentert nederst i inntektsfordelingen (se f.eks. Omholt, 2019).

Som vi har sett, er det variasjoner i sysselsettingsnivået til overføringsflyktninger, knyttet til botid og landbakgrunn. Vi skal her se nærmere på inntektsnivå og -sammensetning blant overføringsflyktninger, samt vedvarende lavinntekt. Vi sammenligner med øvrige personer med flyktningbakgrunn, innvandrere generelt og hele befolkningen.

Selv om inntekt blir registrert på individnivå, blir den ofte delt med andre medlemmer av husholdningen. Den økonomiske velferden til individene bestemmes derfor ut fra inntekten til husholdningen de tilhører. Personer som tjener lite eller ingenting kan nyte godt av å bo sammen med andre husholdningsmedlemmer som tjener mer.

Median inntekt etter skatt per forbruksenhet viser at personer med flyktningbakgrunn har et lavt inntektsnivå, sammenlignet med alle personer i privathusholdninger i samme alder (15-66 år), og sammenlignet med alle husholdninger hvor hovedinntektstaker er innvandrer. Det er derimot lite som skiller inntektsnivået hos husholdninger med overføringsflyktninger fra andre husholdninger der hovedinntektstaker har flyktningbakgrunn. Median inntekt etter skatt per forbruksenhet er så vidt lavere blant overføringsflyktningene.

Høyere inntekt med lang botid

Figur 10 viser gjennomsnittlig inntektsnivå og -sammensetning for overføringsflyktninger etter første bosettingsår, sammenlignet med alle husholdninger og innvandrerhusholdninger der hovedinntektstaker er 15-66 år. Som nevnt tidligere, er overføringsflyktningene overrepresentert i de yngste aldersgruppene, som har betydning for hvor store andeler som er i arbeid og utdanning, og derfor også for inntektene deres.

Når vi ser på inntektssammensetningen til de ulike gruppene, ser vi at husholdningene til overføringsflyktninger i langt mindre grad er selvforsørget. For hele gruppen, uavhengig av botid, er gjennomsnittlig yrkesinntekt på vel 350 000 kroner, som er lavere enn alle husholdninger (vel 700 000 kroner) og husholdninger der hovedinntektstaker er innvandrer (nesten 500 000 kroner).

Som vi har sett, er overføringsflyktninger en sammensatt gruppe, og inntektsnivå og -sammensetning vil derfor variere når vi sammenligner på tvers av botid og landbakgrunn.

Overføringsflyktninger med den lengste botiden har også de høyeste inntektene, både når vi ser på gjennomsnittlig samlet husholdningsinntekt og yrkesinntekt. Før 1994 kom de fleste overføringsflyktningene fra Vietnam. For denne gruppen er gjennomsnittlig samlet inntekt høyere enn for dem som har kommet senere, og yrkesinntektene utgjør dessuten en større del av samlet husholdningsinntekt. Personer med flyktningbakgrunn fra Vietnam tar i større grad høyere utdanning, og gjør det bedre på arbeidsmarkedet sammenlignet med andre flyktninggrupper, for eksempel irakere (Olsen og Bye, 2020). På 1990-tallet begynte det å komme flere overføringsflyktninger fra Iran og Irak. Når vi ser på inntektsnivå- og sammensetning i 2018 for dem som kom i perioden 1994 til 1996, er yrkesinntektene lavere sammenlignet med de som kom tidligere.

For bosettingskohortene fra 1997 og frem til 2008, finner vi igjen høyere yrkesinntekter i 2018. Særlig for dem som har kommet i perioden 2006-2008 finner vi relativt høye yrkesinntekter. De som kom til Norge i denne perioden er stort sett fra Myanmar, Kongo og Thailand.

For dem som har kommet til Norge siden 2009, ser vi at nivået på yrkesinntektene i 2018 er lavere. Dette skyldes ikke bare kortere botid, men også at sammensetningen av overføringsflyktninger har endret seg. I denne perioden kom det igjen flere fra Iran og Irak, men også fra Myanmar og Eritrea. Perioden 2015-2018 er preget av store tilstrømninger fra Syria. Dette er en gruppe som har kort botid, og overføringer utgjør store deler av samlet husholdningsinntekt.

Høyest yrkesinntekt blant vietnamesere

I figur 11 ser vi nærmere på inntektsnivå og -sammensetning for de ti landene der det har kommet flest overføringsflyktninger fra. Vi ser her hvor mye yrkesinntekt, kapitalinntekter og overføringer utgjør av samlet husholdningsinntekt.

Overføringsflyktninger fra Vietnam har høyest gjennomsnittlig samlet inntekt, og de høyeste yrkesinntektene (566 000 kroner). Dette er en gruppe som har bodd lenge i Norge, da de fleste kom før 1994, og har en gjennomsnittlig botid på 30 år. Overføringer utgjør 25 prosent av samlet inntekt, og da i størst grad uføreytelser.

På begynnelsen av 2000-tallet begynte det å komme overføringsflyktninger fra Myanmar, og de hadde en jevn tilflytting til Norge frem til 2012. De har en gjennomsnittlig botid på 11 år. I snitt hadde overføringsflyktninger fra Myanmar en yrkesinntekt på 482 000 kroner i 2018, som utgjør 78 prosent av samlet inntekt. Dette er den største andelen yrkesinntekt sammenlignet med de andre gruppene av overføringsflyktninger vi ser på her, selv om inntektsnivået var lavere enn for overføringsflyktninger fra Vietnam. Overføringer utgjør 22 prosent av samlet husholdningsinntekt for denne gruppen.

De som har kommet som overføringsflyktninger fra Iran har gjennomsnittlig botid på 18 år, og har relativt høye samlede husholdningsinntekter sammenlignet med andre land – 626 000 kroner i snitt. Av dette utgjør yrkesinntektene 66 prosent, som også er relativt mye sammenlignet med overføringsflyktninger fra andre land. De resterende 33 prosent er overføringer, og da i størst grad ytelser fra folketrygden, særlig uføreytelser. Irakere, som har omtrent like lang botid, har langt lavere husholdningsinntekter. For dem utgjør yrkesinntektene bare 55 prosent av samlet inntekt, mens overføringer utgjør 44 prosent. I snitt mottar de mer i ulike ytelser fra folketrygden enn andre overføringsflyktninger, og særlig uføreytelser.

Somaliske overføringsflyktninger, som har en gjennomsnittlig botid på 10 år, har de laveste husholdningsinntektene, i gjennomsnitt 432 000 kroner i samlet inntekt i 2018. Yrkesinntekt utgjør bare 37 prosent av samlet husholdningsinntekt, mens overføringer utgjør 62 prosent. Skattefrie overføringer alene utgjør 39 prosent. Av dette er det sosialhjelp og bostøtte som utgjør mest, til sammen 22 prosent av samlet inntekt. Bare syriske overføringsflyktninger mottar mer i sosialhjelp.

Syrere, som er den største gruppen av overføringsflyktninger, er også den gruppen som har kortest botid. Dette er en gruppe som begynte å komme til Norge fra 2014, og de fleste ble registrert bosatt i 2016. I snitt har syriske overføringsflyktninger en botid på 2 år i Norge. Samlet husholdningsinntekt er på 487 000 kroner, som er blant de laveste. Bare Kongo, Eritrea og Somalia har lavere gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Yrkesinntektene utgjør bare 19 prosent for de syriske overføringsflyktningene, som er den lavest andelen yrkesinntekt sammenlignet med andre land. Det innebærer at samlet inntekt består av 81 prosent overføringer. Siden denne gruppen har så kort botid i Norge, er dette stort sett introduksjonsstønad (41 prosent), men også sosialhjelp (19 prosent).

Mange syrere og somaliere har vedvarende lavinntekt

I hele befolkningen er det i underkant av 10 prosent som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt (hovedinntektstaker 15-66 år), mens tilsvarende andel blant overføringsflyktninger er 46 prosent. De som har lang botid har ofte sterkere yrkestilknytning enn dem med kortere botid, som bidrar til å løfte inntektsnivået deres. Vi ser her på andeler med vedvarende lavinntekt blant overføringsflyktninger på bakgrunn av både botid og landbakgrunn.

Blant vietnamesere som har kommet til Norge som overføringsflyktninger er andelen med vedvarende lavinntekt liten, 15 prosent. Dette er langt en mindre andel enn blant overføringsflyktninger fra andre land.

Somaliere er blant dem som har størst andel med vedvarende lavinntekt, 72 prosent. Til tross for at de har bodd relativt lenge i Norge, har de svak tilknytning til arbeidslivet, og 62 prosent av samlet husholdningsinntekt består av overføringer. Overføringsflyktninger fra Syria har kortest botid. Mange av dem har ikke rukket å komme inn i arbeidsmarkedet, og 81 prosent av samlet husholdningsinntekt består av overføringer. Dette gjør at syrerne er sterkt representert i lavinntektsgruppen – 93 prosent bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Overføringsflyktninger fra Iran og Irak er blant dem som har bodd lengst i Norge, sammenlignet med overføringsflyktninger fra andre land. Vi har sett at disse to landgruppene likevel har ulik tilknytning til arbeidslivet, der iranerne i større grad forsørger seg av yrkesinntekter, mens irakere i større grad lever av overføringer. Blant iranerne er det 28 prosent som tilhører gruppen med vedvarende lavinntekt, mens det blant irakere er nesten 40 prosent.

Lavinntekt avtar med økt botid

For alle overføringsflyktninger ser vi at andelen med vedvarende lavinntekt avtar med økende botid. For dem som har bodd inntil to år i Norge er nesten alle i lavinntektsgruppen (98 prosent). Blant disse med kortest botid mottar de fleste introduksjonsstønad som ikke er høy nok til å løfte dem over lavinntektsgrensen. Etter ni års botid er det om lag halvparten som har vedvarende lavinntekt. Men vi ser at selv etter svært lang botid her i landet, er det fortsatt en høy andel som befinner seg under lavinntektsgrensen. Blant de som har bodd 20 år eller lenger i Norge, tilhører én av fem overføringsflyktninger en husholdning med vedvarende lavinntekt.

Andelen med vedvarende lavinntekt er tilnærmet lik for overføringsflyktninger og øvrige personer med flyktningbakgrunn når vi ser på dem som har bodd 20 år eller lenger i Norge. Blant dem som har 10-20 års botid er det mindre andeler med vedvarende lavinntekt blant overføringsflyktninger enn blant øvrige personer med flyktningbakgrunn. For dem som har mindre enn 10 års botid snur dette, og det er flere i lavinntektsgruppen blant overføringsflyktninger sammenlignet med andre flyktninger med tilsvarende botid. Dette kan sees i sammenheng med at uttakskriteriene endret seg fra 2009, og at overføringsflyktninger ble en mer sammensatt gruppe. Blant annet utgjør kvinner en større andel enn tidligere, og vi har sett at kvinnelige overføringsflyktninger har en svakere tilknytning til arbeidslivet. De som har kommet etter 2008 har lavere yrkesinntekter, og er i mindre grad selvforsørget. De er mer avhengig av offentlige velferdsordninger, og dermed overrepresentert i lavinntektsgruppen.