Norden tidlig ute

Halvard Skiri har vært ansatt i SSB siden 1969, det meste av tiden på området befolkningsstatistikk. Han har også jobbet med folke- og boligtellinger, utdanningsstatistikk, valgstatistikk, registre og internasjonal rådgivning.

Første telling i USA kom i 1790, de første i England og Frankrike i 1801. å gjennomføre slike tellinger bød på en rekke vanskeligheter, blant annet som følge av manglende erfaring, dårlige kommunikasjoner og folks mistenksomhet. I tillegg kom problemet med at mange så det slik at opplysninger om folkemengdens størrelse og sammensetning ville "avsløre" landets militære slagkraft. Av den grunn kunne det gå lang tid før tellingsresultater ble offentliggjort. Militære styrker var gjerne ikke med i tellingen.

De eldste folketellingene skal ha funnet sted i Babylon, Egypt og Kina 2 000-3 000 år før vår tidsregning. Senere kjenner vi slike tellinger fra både Hellas og Romerriket, mens det i middelalderen og i første del av nyere tid var svært få folketellinger. Et fellestrekk ved disse tidlige tellingene var at de tjente bare administrative formål, som skatteinnkreving og utskriving av soldater til tjeneste.

Viktig kilde til informasjon

Folketellinger har vært, og er fortsatt, viktige begivenheter. Hos oss trengs Stortingets samtykke til å sette i gang slike prosjekt. Det fins nå knapt et land eller landområde der det ikke har vært holdt noen telling. I noen tilfelle har den første, egne folketellingen vært en stor, prestisjefylt og samlende begivenhet for befolkningen, slik tellingen i de palestinske områdene var i 1997. Ved folketellinger varierer kvaliteten på informasjonen en del, avhengig av forholdene, metodene som nyttes osv. Formålet med slike tellinger har endret seg atskillig over tid og varierer fortsatt mye fra land til land. Et fellestrekk er likevel at en folketelling skal gi et øyeblikksbilde av befolkningen på tellingsdagen. De senere tiårene har tellingene som oftest vært kombinert med en boligtelling.

I Norge og andre nordiske land var de første folketellingene ikke alene om å beskrive forhold rundt befolkningen, men utgjorde sammen med årlige opptellinger av fødte, døde og vigsler i kirkebøkene et grunnlag for "befolkningsregnskap", både på landsbasis og ulike geografiske nivå. Slike årlige landstall for fødte og døde i Norge fins helt tilbake til 1735. Etter hvert som en også fikk tall for utvandring og innvandring og senere tall for innenlandsk flytting, ble befolkningsregnskapene mer fullstendige og folketall kunne beregnes ved hvert årsskifte.

Likevel trengte en regelmessige folketellinger, både som en ny basis for beregninger de neste ti årene og til å få inn annen oppdatert informasjon om befolkningen. Selv i land der folkeregistre og folkeregistrering var blitt obligatorisk (i Norge fra 1946), fortsatte folketellinger å ha en viktig funksjon. I knapt ti land, blant disse alle de nordiske, har en folketelling tjent som startgrunnlag for et sentralt personregister som etter hvert er blitt et svært nyttig instrument både for administrative og statistiske formål. I Norge kom Det sentrale personregister (senere erstattet av Det sentrale folkeregister), som ble basert på 1960-tellingen, i drift allerede fra 1964. I noen land er personregisteret blitt så bra at folketellingene ikke lenger oppfattes som noe vesentlig korrektiv. Således har folketellingene i Norge etter 1970 ikke vært brukt til å korrigere personregisteret.

Situasjonen på dette området varierer mye fra land til land, også blant de moderne, vestlige. I USA gav folketellingen i 1980 et offisielt folketall som lå 4 millioner over det som på forhånd var beregnet for folketellingsdatoen, trolig vesentlig på grunn av illegal innvandring siden forrige telling.

Tradisjonelle tellinger - og moderne

I mange utviklingsland er "tradisjonelle" folketellinger stadig den eneste kilden til statistikk over befolkningen, med unntak av utvalgsundersøkelser basert på intervju. Med en "tradisjonell" folketelling menes en frittstående telling der opplysningene hentes inn på spørreskjema, oftest samlet inn ved hjelp av tellere. Men utvalgsundersøkelser har betydelige svakheter i forhold til folketellinger ved at de ikke kan gi tall for små geografiske områder og dessuten ved at resultatene er beheftet med tilfeldige feil. I slike land er det nesten aldri tilfredsstillende rapportering av befolkningsendringer som fødsler, dødsfall osv. Derfor spørres det som oftest på folketellingsskjemaet også om antall levendefødte og døde i husholdningen de siste 12 månedene. På det grunnlaget beregnes tall for fruktbarhet og dødelighet som en ellers, og bare for utvalgte områder, vil kunne skaffe ved utvalgsundersøkelser.

I land med et sentralt personregister er folketellingene blitt stadig mindre "tradisjonelle". Som følge av at tradisjonell folketellingsinformasjon om den enkelte innbygger i økende omfang allerede finnes i offentlige (administrative) registre, kan slik informasjon tilføres "folketellingsmaterialet" via et personlig identifikasjonsnummer (fødselsnummeret). Moderne folketellinger kombinerer altså opplysninger fra spørreskjemaer og fra offentlige registre. På den måten er folke- og boligtellinger blitt billigere enn før, samtidig som oppgaveplikten for den enkelte er redusert.

I noen land har utviklingen fortsatt: I Danmark, Finland og Island brukes ikke datainnsamling ved hjelp av skjema i det hele tatt lenger, etter som "folketellingsliknende" statistikk baseres fullt og helt på eksisterende registre. Norge og Sverige ligger litt etter her, idet begge land ved folke- og boligtellingen som nå planlegges må bruke et skjema av omsyn til grunnleggende boliginformasjon og det mer presise adressebegrepet. Men deretter ligger det an til rene registertellinger. Da kan en dessuten lage folketellingsliknende statistikk oftere enn hvert tiende år, etter behov.

I land med utstrakt bruk av registre tjener folketellinger nå bare statistiske formål. I et land som USA derimot, som bevisst ikke har noe sentralt personregister, er bruksområdene flere. Ved den amerikanske tellingen i fjor ble folk i stater med en synkende andel av nasjonens befolkning oppfordret innstendig om å la seg telle, fordi dårlig oppslutning ville kunne føre til at staten kunne få redusert sitt representanttall i Kongressen. Videre ble det påpekt at det å bli telt var viktig, blant annet av hensyn til statens andel av føderal bistand og fordi kartene som brukes når ambulanse rykker ut, lages på grunnlag av folketellingsdata.

Folketellingen av 1801 var den første fullstendige, nominative tellingen i Norge, det vil si den første tellingen hvor hele befolkningen ble registrert med navn.

Internasjonale organisasjoner har i lang tid interessert seg for å samordne statistikk og dermed også folketellingene. Allerede overgangen til å legge folketellinger til år som ender på 0 fra og med 1890 hadde sin bakgrunn i et internasjonalt vedtak. Et annet tema har vært overgangen fra å telle 'tilstedeværende folkemengde' til å konsentrere seg mer om 'hjemmehørende folkemengde'. Etter 2. verdenskrig har FN hatt en sentral rolle i slik åsamordning, idet det foran hver "runde" av folke- og boligtellinger omkring år som ender på 0 gis oppdaterte anbefalinger. I det siste har også EUs statistikkorganisasjon Eurostat vært svært aktiv på dette feltet, bl.a. ved å prøve å få både EU-land, EøS-land og andre til å holde tellingene omtrent samtidig, i første halvdel av 2001.

I stadig flere land har folketellingen ikke lenger som funksjon å "telle" innbyggere, etter som antallet vil være kjent fra registerbasert statistikk. Likevel beholdes navnet 'folketelling', fordi det er så godt innarbeidet og fordi det blant folk flest har en positiv klang.

Først fra omkring 1800 ble folketellingene holdt regelmessig. Etter Norges andre telling i 1801 kom den neste i 1815, etter løsrivingen fra Danmark. Siden 1815 har det i Norge, med tre unntak, vært holdt folketellinger hvert tiende år. Fra 1875-tellingen gikk det 15 år til den neste i 1890. Siden har tellinger vært holdt alle år som ender på 0, med unntak av 1940-tellingen som ble utsatt til 1946 på grunn av krigen, og 2000-tellingen som er utsatt til i år.

De fleste eldre folketellingene, i Norge den i 1769 og de i 1815-1855 var summariske (også kalt statistiske) idet resultatet (tellingsmaterialet) bare forelå som antallsoppgaver. Tellingen i 1801 og de fra og med 1865, kalt nominative, gir derimot navn og andre opplysninger om den enkelte person, slik også manntallene gjorde. Generelt er nominative tellinger langt mer verdifulle enn de summariske. Det gjelder både som kilde for statistikk og som kilde for forskning og slektsgranskning, etter at materialet kan frigis til et slikt formål.

Se også

• Hjemmeside for Folke- og boligtellingen 2001 .
• Nettutstilling om folke- og boligtellinger
• Historisk statistikk, norske folketellinger

Kilder

• Poul Christian Matthiessen: Befolkningens vækst årsager og konsekvenser, København 1984.
• Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk 1994, NOS C 188.
• Bay Times, 15 July 2000, Walworth, Wisconsin, USA.