Norge i utakt med Europa

Av Ragnfrid Longva

- Flyttestrømmene på kontinentet er preget av det vi kan kalle selvstendig vekst for ulike deler av landet, storbystrøkene spiller en mindre avgjørende rolle, sier Lars østby.

Mellomstore byer vokser

De internasjonale målingene viser at det er de mellomstore byene, ofte med 100 000 til 250 000 innbyggere som vokser.

- Disse byene ligger ikke nødvendigvis tett opptil storbyene, de kan være i god avstand fra tradisjonelle pressområder. Vi ser for eksempel fenomenet veldig tydelig i England hvor London, Manchester, Liverpool og Birmingham har betydelig netto utflytting. I stedet vokser mellomstore byer som Bournemouth, Exeter, Oxford, Cambridge og Northampton. Også i mindre europeiske land som har storbyer med mer like innbyggertall som Norge, for eksempel Sveits, avtok urbaniseringen på 1990-tallet, forteller østby.

- I Norge foregår det derimot fortsatt en hovedstadsgenerert vekst. Dette betyr at mange kommuner på det sentrale østlandet nyter godt av å ligge i nærheten av Oslo, og befolkningsveksten kan ofte tilskrives den geografiske beliggenheten. Dette gjelder ikke bare for de nærmeste kommunene i Akershus, men Oslos ringvirkninger merkes i hele Oslofjordområdet; i østfoldbyene, Nedre Buskerud med Drammen og i hvert fall til Horten og Tønsberg i Vestfold. Effekten går også nordover til sørlige deler av Oppland slik som Lunner og Gran og til Hedmark med for eksempel Stange og Sør-Odal, forklarer demografen.

- Dersom norske flyttetrender utvikler seg på samme måte som de europeiske, er dette kanskje gode nyheter for fylker i for eksempel Nord-Norge hvor flere flytter fra enn til ?

- Det vil i alle fall være rimelig å anta at hvis eller når hovedstadsområdet har vokst seg stort nok, og så å si begynner å kveles av sin egen tetthet og størrelse, vil vi også her til lands få en avtakende urbaniseringstrend. Men sammenlikner vi med resten av Europa, mangler vi jo fullstendig virkelige storbyer, og det kan nok bli en stund til vi kommer så langt! For Nord-Norges del vil en slik trend bety økt befolkningsvekst i Tromsø og kanskje også i Bodø og Harstad.

Selv om de mellomstore byene vokser, viser de internasjonale studiene at flyttestrømmen fortsetter fra de rene utkantstrøkene. - Dette kan med andre ord bety dårlig nytt for bygder og småsteder som allerede sliter, for eksempel mange strøk på kysten av Nord-Norge, sier Østby. Utflyttingsoverskuddet fra Nord-Norge har vart nesten kontinuerlig i etterkrigstida, varierende med konjunkturene.

Fersk befolkningsstatistikk (2000) over flyttinger viser at Nord-Norge fortsatt har landets største flyttetap. - Samlet hadde de tre nordligste fylkene en nettoutflytting til resten av landet på nesten 4 000 personer i 2000. - Dette er likevel positivt i forhold til flyttetapet på 5 000-6 000 i 1996-1998, opplyser Lars østby.

De unge har drevet 1990-tallets urbanisering av Norge

De siste årene har det vært en sterk økning av antall unge som flytter til Oslo og de andre storbyene. - Det er de unge som i stor grad har drevet sentraliseringen av Norge i løpet av 1990-tallet, sier østby som understreker at urbaniseringen i noen grad har blitt motvirket av at de litt eldre og mer etablerte og deres barn flytter bort fra de mest sentrale strøkene. - Det er ikke på noen måte enveistrafikk fra periferien mot sentrum. Vel flyttet 100 000 til våre mest sentrale kommuner i 1999, men samtidig flyttet 95 000 fra slike kommuner. Flyttingen fra våre minst sentrale kommuner var 22 500, men samtidig flyttet 17 500 inn til disse kommunene. Sett i dette perspektivet er det ikke store endringene i antallet som flytter inn og ut som skal til før flyttebalansen er gjenopprettet.

Hvordan vinne "kampen" om flytterne...

- I høykonjunkturer slik som nå, er tendensen med fraflytting fra utkantene, og kanskje særlig Nord-Norge veldig sterk. Men også i lavkonjunktur med høy arbeidsledighet går fortsatt flyttestrømmen sørover selv om tendensen er svakere. I tider med høy arbeidsledighet, blir tendensen svakere fordi folk ikke så lett finner ny jobb andre steder om de flytter, og derfor gjerne blir boende der de bor, forklarer østby.

- Den viktigste faktoren for at de mellomstore byene i andre land har begynt å vokse, er nettopp at de har utviklet selvstendige samfunn med egne, robuste arbeidsmarkeder som gode konkurrenter til storbyene, uten å ta med alle deres problemer med trafikk og miljø. For den enkelte innbygger betyr dette at dersom arbeidsgiveren for eksempel går konkurs, slipper man å flytte av den grunn. I stedet kan man søke muligheter hos konkurrenten eller i andre bransjer. Framtidens "befolkningsvinner" vil med dette bildet være den mellomstore byen som er i stand til å bli et selvstendig vekstsenter, og som kan tilby sine innbyggere et variert og vitalt arbeidsliv. Først når jobben er god nok, ser man seg om etter kaffebarer og opera, sier Lars østby.

- Men selvfølgelig, det er jo også mulig for småsteder i Distrikts-Norge å finne nisjer å overleve i, kanskje ved hjelp av innbyggere som har gode forretningsideer og som kan peke nese til oss teoretikere i Byrået, smiler østby og avslutter med historien om han som "fløtta fra Tromsø og ut i Grøtfjorden på Kvaløya. Han hadde blant anna med seg mora si sin utmerkede oppskrift på lammerull. I dag holder han alle kvinnene i fjordarmen sysselsatt med å sy lammeruller, og han selger unna alle lammeruller han klarer å produsere..." - Produktet kan føres tilbake til den enkelte gard lammet er oppvokst på, det bygger på kvalitet og lokal identitet hele veien. Det er ikke nok folk (eller gode ideer?) i Norge til at alle fjordarmer og fjellbygder kan finne noe tilsvarende, men muligheten er der for alle som har noe spesielt å tilby, mener Østby.

Lenker

• Statistikk om befolkningsendringer