Norske husmødre sent ut i arbeidslivet

Kvinner har stor økonomisk selvstendighet og status som uavhengige individer innenfor sosiale velferdsordninger i Norge og Sverige. Yrkesaktiviteten blant kvinner er høy i begge land, og toforsørgerfamilien har slått igjennom som den dominerende modellen.

Derfor kan det være overraskende å konstatere hvor store forskjeller det er mellom de to landene historisk sett, ikke minst når det gjelder ett vesentlig punkt i likestillingen: Holdningen til og omfanget av yrkesarbeid blant gifte kvinner. Helt fra mellomkrigstiden har norske kvinner vært yrkesaktive i langt mindre utstrekning enn i de andre skandinaviske land; faktisk var det en synkende yrkesaktivitet blant kvinnene i hele perioden mellom 1910 og 1960. Etter alt å dømme er dette en avspeiling av at en mannlig forsørgernorm har stått sterkere i Norge enn i Sverige. Til tross for at sosialdemokratiske partier hadde en dominerende politisk stilling i begge land fra 1930-årene, var kjønnspolitikken på enkelte viktige områder svært forskjellig. Sett fra Norge var Sverige et forbilde og svensk politikk og svenske reformer ble svært ofte importert og tillempet norske forhold. Desto mer slående blir de forskjellene som fantes i kjønns- og familiepolitikken.

Arbeiderpartiet satset ensidig på husmorpolitikken

Helt fra mellomkrigstiden lot det til å være en helt annen grad av aksept for likestilling blant svenske sosialdemokrater og også langt flere offensive feminister blant medlemmer og tillitsmenn. Det mest iøynefallende eksemplet er naturligvis de to partienes helt ulike holdning til kravet om innskrenkning av gifte kvinners arbeidsrett fra slutten av 1920-årene. I begge land var det stemning for å avhjelpe arbeidsløsheten gjennom en fordeling av arbeidet, og gifte kvinner ble nærliggende skyteskiver. De var jo allerede forsørget, og mange mente derfor at de tok arbeidet fra folk som virkelig trengte det. Forslag om å innskrenke kvinners arbeidsrett førte til strid, også innenfor arbeiderbevegelsen. To syn på rettferdighet sto skarpt mot hverandre; rettferdighet for det enkelte individet versus sosial rettferdighet. I Norge gikk arbeiderbevegelsen inn for å si opp gifte kvinner, noe som også ble praktisert i ikke ubetydelig grad, blant annet i samvirkelag og i arbeiderpartistyrte kommuner. I Sverige ble tilsvarende forslag stanset på politisk nivå. Ledende sosialdemokrater argumenterte mot denne typen krisepolitikk som uforenlig med grunnleggende demokratiske rettigheter. Spørsmålet ble behandlet i en omfattende kvinnoarbetsutredning i 1938, som konkluderte med en lovfesting av kvinners rett til arbeid.

Også etter krigen ble spørsmålet om gifte kvinners arbeidsrett behandlet forskjellig i de to landene. Sverige var langt tidligere ute med en offensiv rettet mot gifte kvinner som potensiell arbeidskraft. Allerede omkring 1950 kom det til et organisert samarbeid mellom LO og den svenske arbeidsgiverforeningen SAF for å stimulere kvinnene til å ta arbeid, og for å tilrettelegge for organisert deltidsarbeid. Sett fra situasjonen slik den fortonet seg i 1940- og 1950-årenes Norge, var det på ingen måte opplagt at ikke Arbeiderpartiet skulle følge eksempelet. Mangelen på arbeidskraft var stor også i Norge. Til tross for dette kom Arbeiderpartiet til å satse ensidig på husmorpolitikk som praktisk talt enerådende til langt ut i 1960-årene. Følgelig kom Norge sent i gang med å rekruttere gifte kvinner som arbeidskraft i stor skala. I 1970 var landet fortsatt på jumboplass i Norden når det gjaldt yrkesaktivitet blant gifte kvinner, og organisert deltidsarbeid forekom i liten grad. Med unntak av Nederland var det på dette tidspunktet ikke noe annet OECD-land som hadde lavere sysselsettingsgrad blant kvinner enn nettopp Norge.

Konservative familieverdier har i større grad preget norsk politikk

Det foreligger ikke tilstrekkelig forskning til å kunne slå fast med sikkerhet hva disse forskjellene skyldtes. Hva er grunnen til at norske kvinner holdt skansene hjemme så mye lenger enn kvinner i Sverige? Skyldes det rett og slett at moderniseringen har hatt en langsommere takt i Norge, og at det derfor er snakk om et etterslep. Mange historikere har pekt på at familiebaserte primærnæringer har stått sterkt i Norge, mens Sverige i alle fall i deler av landet, har hatt et mer industrialisert jordbruk. Ettersom kvinner i jordbruket lenge ikke ble regnet som yrkesaktive, innebærer en tallrik jordbruksbefolkning at kvinners økonomiske rolle underregistreres. Imidlertid gir ikke dette noen fullgod forklaring. Det viser seg nemlig at forskjellene er der selv om man regner kvinnelig familiearbeidskraft med blant de yrkesaktive.

En annen mulig grunn kan være at det har tatt lengre tid i Norge å bygge ut velferdsordninger som gjør det enklere å kombinere lønnsarbeid med husarbeid og omsorgsansvar. Det er ingen tvil om at Sverige har vært et pionerland på dette feltet. Likevel forklarer dette neppe alt. For kvinners yrkesdeltakelse har ligget lavt i Norge også sammenliknet med andre nordiske land med mer tilsvarende historiske erfaringer. Faktisk hadde Island, Finland og Danmark i 1970 en høyere yrkesdeltakelse blant kvinner enn både Norge og Sverige.

Mye av forklaringen må antakelig hentes i ulikheter mellom de to landene når det gjelder kulturelle forutsetninger og politiske prioriteringer. På den ene siden er det ingen tvil om at konservative, kristne verdier har hatt en sterkere forankring i Norge enn i Sverige, og at disse i større grad har hatt direkte innflytelse på politiske prosesser. Ikke minst har pietistisk og lavkirkelig religiøsitet hatt stor innflytelse i Norge, mens den politiske kulturen i Sverige har vært preget av saklighet og rasjonalisme. På den andre siden har norske sosialdemokrater vært mer nølende med å anerkjenne sivile og demokratiske rettigheter for kvinner i den grad dette har kommet i konflikt med klasseinteresser eller familiehensyn. Mer enn den svenske arbeiderbevegelsen har den norske forsvart en mannlig forsørgermodell og motarbeidet yrkesarbeid blant gifte kvinner.