Overgang til norsk statsborgerskap 1977-2011

Økningen i antallet overganger har sammenheng med den generelle økningen i innvandringen til Norge, mens svingningene i stor grad kan forklares med store flykningstrømmer i enkelte perioder. I tillegg ser vi at den årlige utviklingen i antallet overganger til norsk statsborgerskap i stor grad følger utviklingen for innvandrede med utenlandsk statsborgerskap 7 til 10 år tidligere. Dette har sammenheng med det generelle botidskravet som gjelder ved søknad om norsk statsborgerskap.

Det er hovedsakelig flyktninger og familieinnvandrede fra land i Asia, Afrika og Øst-Europa som bytter til norsk statsborgerskap. I tillegg kommer tidligere arbeidsinnvandrere som har bodd lenge i Norge, slik som personer fra Pakistan og Tyrkia.

Blant alle innvandrere bosatt i Norge i 2011, og som har vært bosatt i minst 7 år, er det i alt 63 prosent som har byttet til norsk statsborgerskap. Blant flyktninger og innvandrere fra Afrika og Asia med Tyrkia har over 80 prosent byttet, mens det gjelder 69 prosent av bosatte fra Øst-Europa. Lavest andel finner vi blant innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Oseania og Norden (19-25 prosent), og arbeidsinnvandrere som har kommet etter 1989, der kun 13 prosent av de som kan bytte har gjort det.

Innvandrere som kom til Norge i løpet av perioden 1994-2002, særlig fra Asia og Øst-Europa, har i mindre grad tatt norsk statsborgerskap enn dem som kom i tiåret tidligere. Unntaket er ”hoppet” for dem som kom i 1999 og på begynnelsen av 1990-tallet; det vil si at mange østeuropeere som kom til Norge i forbindelsene med urolighetene på Balkan disse årene, har tatt norsk statsborgerskap.

Det tar i snitt 7.6 år fra innvandring til bytte til norsk statsborgerskap. Kortest botid før bytte har tidligere afrikanske statsborgere på om lag 7 år, og statsløse som i snitt får norsk statsborgerskap etter 4 år i Norge. Personer fra Asia og Øst-Europa venter litt over 7 år, mens innvandrere med forrige statsborgerskap fra Nord- Amerika og Oseania venter lengst med å bytte til norsk statsborgerskap, i snitt 12 og 10 år for henholdsvis kvinner og menn.

Naturaliseringsraten er i denne rapporten definert som antallet årlige overganger til norsk statsborgerskap per 100 bosatte innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst 7 år botid. I 2011 var det 7 av 100 som tok norsk statsborgerskap. Naturaliseringsraten sier noe om andelen av dem som ett gitt år kan ta norsk statsborgerskap som faktisk har gjort det dette året. Vi finner relativt store svingninger i raten i takt med innvandringsmønsteret 7-10 år tidligere, men generelt kan vi si at raten steg fra et bunnivå på 1980-tallet til en topp på midten av 1990-tallet (13 i 1996), for så å synke igjen til dagens nivå. Den nye statsborgerskapsloven gir seg utslag i en lavere rate i 2008 sammenlignet med de tre foregående årene, og siden da har raten steget med kun ett prosentpoeng.

Blant dem som tilfredsstiller botidskravet er det personer fra Afrika, og særlig kvinner, som har høyest tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Nest høyeste rate finner vi blant personer fra Asia inklusive Tyrkia. Deretter følger personer fra Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika. Når vi ser på innvandringsgrunn, er det flyktninger som har høyest rate, og kvinner høyere enn menn.

Lavest rate og gjennomgående lavest tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap i perioden 1977-2011 finner vi blant innvandrere fra Vest-Europa, Norden, Nord- Amerika og Oseania. Nyere ikke-nordiske arbeidsinnvandrere har svært lav rate sammenlignet med innvandrere som har kommet av andre årsaker etter 1989.