Prester og fysioterapeuter lever lengst

Både norske og internasjonale undersøkelser har påvist høyere dødelighet og dermed lavere levealder blant personer i manuelle yrker - særlig ufaglærte arbeidere - sammenliknet med de høyere funksjonærgruppene. Dette er blant annet beskrevet som tapte leveår i Borgan og Kristofersen 1986. De fleste undersøkelsene om yrkesdødelighet har sett på yrke ved eller kort tid før dødsfallet, og dødelighetsforskjellene er beregnet blant "for tidlige dødsfall", det vil si død før oppnådd vanlig pensjonsalder.

Dødeligheten i Norge i dag er lav blant personer under vanlig pensjonsalder. Det er derfor få som dør som yrkesaktive. Mange av dem som dør før pensjonsalder har også en periode som uføretrygdet før dødsfallet. Ved å bare se på de yrkesaktive faller derfor mange dødsfall utenfor beregningene. Levetidsberegninger bygger på dødsfall i alle aldre. Datagrunnlaget blir derfor mangelfullt ved å bare ta med de yrkesaktive. Dette problemet kan omgås ved å registrere yrke i en periode før dødeligheten måles (se boks om Beregninger og begreper). Det er nok minst like riktig å se på personens "vanlige" yrke i løpet av livsløpet som status omkring dødsfallet.

Mannlige høyere funksjonærer lever fem år lenger enn ufaglærte arbeidere og fiskere

Ved slutten av det 20. århundret var den forventede levealder blant menn 75-76 år. Menn som hadde eller hadde hatt et liv som ufaglært arbeider eller fisker kunne bare vente å leve i 74 år, mens tilsvarende levealder blant høyere funksjonærer var om lag 79 år (se tabell 1). Lavere funksjonærer hadde også en levealder klart under gjennomsnittet, mens midlere funksjonærer, andre selvstendige og gårdbrukere har en levealder over gjennomsnittet. Personer som var yrkespassive i alle tre folketellingene, eller var yrkespassive i 1980 og ikke bodde i Norge ved tidligere tellinger, hadde en forventet levealder på bare 67 år.

Høyere funksjonærer lever lengst også blant kvinner

Forventet levealder blant alle kvinner var på slutten av 1990-tallet vel 81 år. Også blant kvinner var det høyere funksjonærer som hadde den høyeste levealder, 83,5 år (se tabell 1). Den laveste forventede levetid er observert blant faglærte arbeidere, med 80 år. Kvinner som var yrkesaktive i minst en av de tre folketellingene, hadde en forventet levealder på 81,5 år, mens kvinner som var yrkespassive ved alle folketellingene kunne vente å leve i 80 år. Grunnen til den mye mindre forskjellen i dødelighet mellom yrkesaktive og yrkespassive blant kvinner sammenliknet med menn, skyldes den store andelen av dagens gamle kvinner som har hatt et liv som hjemmearbeidende husmor. Mens menn var utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, var dette i langt mindre grad tilfellet blant kvinner.

Levetid som pensjonist varierer også

I den siste tiden har det vært mye diskusjon om pensjonsalder og levetid som pensjonist, etter at et offentlig utvalg har lagt fram et forslag til en reformert folketrygd. I tillegg til pensjonens størrelse, er pensjonsutgiftene avhengig av hvor stor andel av de yrkesaktive som når pensjonsalder og samlet levetid som pensjonist. Pensjonskommisjonens forslag til ny folketrygd har en pensjonsalder på 67 år, med en fleksibel mulighet til å gå av med alderspensjon fra og med fylte 62 år. De som velger å gå av tidligere, vil imidlertid få reduserte ytelser fra folketrygden hele res-ten av livet, sammenliknet med dem som står i arbeidet til fylte 67 år eller enda lenger. De som går av tidligere, vil få reduserte ytelser selv om de begynte tidligere i yrkeslivet, og har hatt like mange opptjeningsår ved fylte 62 år som andre først vil ha ved fylte 67 år. Tabell 1 viser store levetidsforskjeller også som pensjonist. For eksempel kan høyere funksjonærer blant menn vente å leve nesten like lenge etter fylte 67 år som ufaglærte arbeidere kan vente å leve etter fylte 62 år. Flere av de ufaglærte arbeiderne vil dø i yrkesaktiv alder før fylte 62 år (14 prosent) enn høyere funksjonærer vil dø før fylte 67 år (12 prosent).

Enda større dødelighetsforskjeller blant yrker

Menn i akademiske yrker, som prest, arkitekt, lege, universitets- og høgskolelærer, lektorer og adjunkter og ingeniører, er blant dem som kan vente å leve lengst i Norge i dag. Alle disse yrkene hadde en forventet levealder på minst 80 år (se tabell 2). Offentlige tjenestemenn, jurister og politifolk hadde også høy levealder. Blant yrker med en levealder omkring gjennomsnittet finner vi faglærte arbeidere som elektrikere, bygningsarbeidere og rørleggere. Nederst på lista finner vi matroser og gårdsarbeidere med en forventet levealder så vidt under 70 år. Kokker, renholdere, drosjesjåfører og servitører er også blant yrker med lav levealder blant menn.

Blant kvinner er ikke levetidsforskjellene like store som blant menn, men de er heller ikke her uvesentlige. Av yrker av noen størrelse er det fysioterapeuter og arbeidsterapeuter som har den høyeste levealderen med 85 år (se tabell 3). Undervisningspersonale som lektorer og adjunkter, lærere og førskolelærere har alle en høy levealder. Jern og metallarbeidere, servitører og kokker er de yrkene som er målt med en forventet levealder under 80 år. Også blant kvinner finner vi altså en vesentlig høyere levealder blant personer med forholdsvis lang utdanning, sammenliknet med dem med lav levealder som normalt har ingen eller lite utdanning utover grunnskole.

Hvorfor er det dødelighetsforskjeller mellom yrkene?

Der har vært framsatt mange teorier om årsakene til de store helseforskjellene mellom ulike sosioøkonomiske grupper, heriblant yrker. Det er ikke tilfeldig hvilket yrke en person rekrutteres til. Helseulikheter i de ulike yrker vil derfor ikke bare knyttes til personens yrke, men også hvilke befolkningsgrupper som i hovedsak rekrutteres til de ulike yrkene.

Niels Rasmussen beskriver i NOMESCO 2004 årsaker og mekanismer som kan gi forklaring til slike sosiale helseulikheter. En årsaksorientert tilnærming legger for eksempel vekt på følgende elementer:

• Ulike sosiale klassers levekår og livsbetingelser gir ulik risiko for utvikling av sykdommer og helse.
• Ulike sosiale gruppers livsstil og helseatferd gir ulik helserisiko.
• Den sosiale arv reproduserer de klassespesifikke levekår, livsstil med videre fra en generasjon til den neste. De ulike sosiale grupper er skapt gjennom samfunnets lagdeling eller klasseinndeling.

• Akkumulering. Utallige forhold som påvirker helsa akkumuleres gjennom livsløpet - fra foreldrenes sosioøkonomiske stilling, gjennom barndom og ungdom til den voksne sosioøkonomiske plassering. Det er dessuten en tendens til at ulike belastende omstendigheter i livet opphopes blant de dårligst sosialt stilte.
• Sosial mobilitet. Foreldrenes sosioøkonomiske status har betydning for barndomslivet, som igjen har betydning for plasseringen i voksenlivet og eventuelt for oppadgående eller nedadgående mobilitet, hvor ytterligere helsegevins-ter eller -tap kan akkumuleres.
• Sosial beskyttelse. Her er det tale om en slags selvforsterkende mekanisme hvor de tidligere sosioøkonomiske betingelser - og dermed opphopningen og akkumuleringen av de helsemessige gevinster og tap - bestemmer hvilken effekt nye påvirkninger vil få. For eksempel er sannsynligheten for at kronisk syke blir tidlig utstøtt fra arbeidsmarkedet større blant de dårligst stilte enn blant de bedre stilte. I beregningene i denne artikkelen er det dels kompensert for dette ved at eventuelt yrke ved tidligere folketellinger er trukket inn for yrkespassive. Vi finner imidlertid den høyeste dødeligheten blant personer (særlig menn) som "aldri" har vært yrkesaktive.

Som det sees av ovenstående, kan årsaker til yrkesdødelighet finnes både i forhold knyttet til det enkelte yrke, forhold knyttet til ulikhet i livsstil med videre blant ulike befolkningsgrupper samt forhold knyttet til mekanismer som rekrutterer til de ulike yrker.

Hvor stabile er yrkesforskjellene?

Beregningene i denne artikkelen bygger, som før nevnt, på yrke ved folketellingen i 1980 og dødsfall observert i 1996-2000. Tidspunktet for yrkesregistrering er først og fremst valgt fordi dette er den siste folketellingen hvor yrkesopplysningene er registrert for alle yrkesaktive personer. Ved levealderberegninger kan det likevel være faglige grunner for å velge et slikt "tidligere" yrke, da de fleste dødsfall i dag skjer flere år etter at den avdøde har trådt ut av yrkeslivet.

Ved å se på levealder i de tidligere perioder før den som er valgt i våre beregninger, kan det bli litt ulik rangering av levealder etter yrke. Dette skyldes at en del av yrkene har relativt få medlemmer. Det gjelder særlig noen av de akademiske yrkene som er tatt med. Hovedmønsteret er imidlertid hele tiden det samme, at akademiske yrkesutøvere med lang utdanning har høyere levealder enn folk i manuelle yrker.

Store ulikheter mellom yrkene i levetid som pensjonist

Dødeligheten i Norge i dag er lav før oppnådd pensjonsalder. Det største bidraget til levealdersforskjellene mellom yrkene kommer derfor fra dødelighetsforskjeller i alderen over normal pensjonsalder. Disse ulikhetene trer klart fram i tabellen over forventet gjenstående levetid etter fylte 67 år. Mens mannlige universitets- og høgskolelærere og prester hadde en forventet gjenstående levetid på mer enn 17 år over denne alderen, var leveutsiktene for servitører og drosjesjåfører seks til sju år lavere (se tabell 4). Som tidligere nevnt, er det her også tatt med personer som var uføretrygdet en periode før de nådde pensjonsalderen.

I lys av Pensjonskommisjonens forslag om redusert pensjon for arbeidstakere som velger å gå av ved 62-årsalder, er det også laget en oversikt over forventet gjenstående levetid ved alder 62 år i de ulike yrkene (se tabell 4) (NOU 2004:1). Da levetidsberegningene ved 62- og 67-årsalder i stor grad bygger på de samme dataene, blir rangeringen av yrkene etter levealder nokså lik i de to nevnte kategoriene. Yrker som forutsetter lang utdanning, som universitets- og høgskolelærere, prester, arkitekter, lektorer og adjunkter, leger og over- og avdelingsingeniører, hadde alle en forventet gjenstående levetid på mer enn 16 år etter fylte 67 år. I den andre enden av skalaen hadde servitører, drosjesjåfører, gårdsarbeidere, matroser, kokker, støperiarbeidere og murere en kortere levealder etter fylte 62 år enn de forannevnte hadde etter fylte 67 år. Utdanningslengden for den første gruppen er klart lenger enn for den siste. Det er derfor meget sannsynlig at den siste gruppen vil ha en yrkeskarriere ved fylte 62 år som vil være minst like lang som den første gruppen vil ha ved fylte 67 år. Til tross for minst like lang yrkeskarriere og kortere leveutsikter som pensjonist, vil lavutdanningsgruppen få en lavere pensjon i forhold til innskutt kapital sammenliknet med høyutdanningsgruppen hvis den første gruppen går av med pensjon fem år før den sistnevnte.

Blant kvinner er levealdersforskjellene også som pensjonister mindre enn blant menn. Likevel hadde fysioterapeuter og arbeidsterapeuter, som var gruppen med lavest dødelighet blant kvinner, en like lang forventet gjenstående levetid ved 67-årsalder som kvinnelige jern og metallarbeidere hadde ved 62 års alder (se tabell 5).

Hva kan disse beregningene si om framtiden?

Beregningene i denne artikkelen bygger på yrkesstrukturen i Norge for mer enn 20 år siden. På grunn av meget lav dødelighet i yngre og midlere alder, er de eldres bidrag til levetidsberegningene blitt mer dominerende. Aldersgruppene som i dag har høy dødelighet, vil derfor være blant dem som var yrkesaktive i 1980. For levealdersberegninger etter yrke i dag er det derfor relevant å bruke yrkesopplysninger så langt tilbake. Yrkesstrukturen vi ser i dagens arbeidsliv er imidlertid en annen enn vi hadde for 20 år siden, og den vil sikkert også endre seg i framtiden. Jevnt over ser vi en økning i yrker med lav dødelighet, mens yrker med høy dødelighet får en lavere andel av arbeidsstyrken. Hvis forholdet i dødeligheten mellom yrker holder seg, vil vi derfor få en sterkere dødelighetsnedgang i hele befolkningen enn vi vil få i de enkelte yrker. Om vi vil få en utjevning mellom yrkene er vanskelig å forutse. Historiske data så langt tyder imidlertid ikke på noen utjevning.

Hvorfor er det forskjell på kvinner og menn?

Kvinner har alltid hatt lavere dødelighet, og dermed høyere levealder enn menn (se tabell 2 og 3). Samtidig er det også en mye større dødelighetsforskjell mellom yrker blant menn enn blant kvinner. En årsak til dette kan være at menn i lengre tid har vært sterkere knyttet til yrkeslivet enn kvinner. I det foreliggende materialet med yrke fra 1980, og eventuelt tidligere yrke i 1970 eller 1960 for yrkespassive i 1980, var det bare 2-3 prosent av mennene som "aldri" hadde vært yrkesaktive, mens det samme gjaldt hver tredje kvinne. Arbeidsmarkedet er også nokså kjønnsdelt, ved at menn i større grad enn kvinner har hatt yrker med høy dødelighet.

Referanser

Arbeidsdirektoratet (1965): Nordisk yrkesklassifisering. Standard for yrkesgruppering i offentlig norsk statistikk.

Borgan J-K. og L.B. Kristofersen (1986): Dødelighet i yrker og sosioøkonomiske grupper , Statistiske analyser nr. 56, Statistisk sentralbyrå.

Dahl E. og T. Midtsundstad (2000): Yrke og forventet levealder, Fafo-notat 2000:20, Oslo.

NOMESCO (2004): Health Statistics in the Nordic Countries 2002, seksjon B. Equal Access to Care NOMESCO, Report no. 69, Copenhagen 2004 (ennå ikke publisert).

Statistisk sentralbyrå (1984): Standard for inndeling etter sosioøkonomisk status , Standarder i norsk statistikk 5.

Statens forvaltningstjeneste og informasjonsforvaltning (2004): Modernisert folketrygd . Bærekraftig pensjon for framtida , NOU Norges offentlige utredninger 2004:1. Oslo.

Jens-Kristian Borgan er seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for helsestatistikk
( jens-kristian.borgan@ssb.no ).

Tabeller:

• Tabell 1 Forventet gjenstående levetid i alder 0, 62 og 67 og andel døde i prosent mellom 27 og 62 år og 27 og 67 år blant menn og kvinner i ulike grupper for sosioøkonomisk status
• Tabell 2 Forventet levealder for menn i ulike yrker. 1996-2000
• Tabell 3 Forventet levealder for kvinner i ulike yrker. 1996-2000
• Tabell 4 Forventet gjenstående levetid etter fylte 67 og 62 år blant menn i ulike yrker. 1996-2000
• Tabell 5 Forventet gjenstående levetid ved 67- og 62-årsalder for kvinner i ulike yrker. 1996-2000