Sentraliseringen fortsetter

Endring av bosettingsmønsteret i Norge har foregått lenge. Helt siden industrialiseringen begynte på 1800-tallet har folk flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder. Denne prosessen pågår i de fleste land i verden.

Denne artikkelen ser på flere indikatorer for denne sentraliseringsprosessen, spesielt på antall kommuner med nedgang og vekst i folketallet, samt befolkningsveksten og andelen av bosettingen i kommuner med forskjellig sentralitetsnivå, slik dette er definert av Statistisk sentralbyrå (SSB). Artikkelen er basert på registrerte tall for perioden 1980-2009 og framskrivningstall for 2009-2030.

Folkemengden har lenge vokst raskere i de mer sentrale enn i de mindre sentrale kommunene, se den første figuren. Dette har medført at andelen som bor i de mest sentrale kommunene, har økt hvert år fra 1980 til 2009, fra 61,4 til 66,8 prosent, ifølge SSBs sentralitetsstandard fra 2008 (se faktaboks). Økningen har vært spesielt sterk siden 2005, som vist i den bakerste figuren.

Lave folketall i usentrale kommuner

Det er særlig mange kommuner i Nord-Norge og det indre Sør-Norge som defineres som usentrale, mens de mest sentrale kommunene utgjøres av de største byene og omegnskommunene til disse. De minst sentrale kommunene (sentralitet 0) har gjennomgående lave folketall, store arealer og liten befolkningstetthet. I disse kommunene er det gjennomsnittlig 3 000 innbyggere, mot 21 000 i de mest sentrale kommunene (se tabell 1). Befolkningstettheten er tre personer per kvadratkilometer, mot 55 i de mest sentrale.

Helt siden 1970-tallet har omegnskommunene til de største byene (landsdelssentrene, se faktaboks) med få unntak vokst raskest, men byene har også vokst betydelig. Fra 2005 til 2009 var faktisk veksten litt høyere enn i de nærmeste omegnskommunene (1,8 mot 1,7 prosent per år). De mer fjerntliggende omegnskommunene vokser noe langsommere (0,8 prosent), men raskere enn landet for øvrig (0,1 prosent), som vist i tabell 1.

Sentraliseringen påvirkes av konjunkturene

Den regionale befolkningsutviklingen påvirkes særlig av flyttinger, som er svært konjunkturfølsomme. I gode tider flytter folk mer enn ellers og særlig til sentrale strøk. Det har vært høy innenlands mobilitet under høykonjunkturen på 2000-tallet. Siden 1998 har over 190 000 personer flyttet hvert år fra en kommune til en annen, mot rundt 180 000 i årene 1987-1997. Antall flyttinger sank fra en topp på 210 000 i 2007 til 199 000 i 2008.

I fireårsperioden 2005-2008 var det bare de mest sentrale kommunene (sentralitet 3) som hadde innflyttingsoverskudd fra resten av landet. De minst sentrale kommunene (sentralitet 0 og 1) hadde også innflyttingsunderskudd når overskuddet fra andre land regnes med.

Innvandring virker sentraliserende

Innvandring betyr mer og mer for kommunenes befolkningsutvikling, men virkningene avhenger av innvandringsårsak. Når det er arbeidsinnvandring som dominerer, slik som i de siste årene, virker innvandringen sterkt sentraliserende. Selv om det kommer mange asylsøkere som blir plassert i mottak over hele landet, kommer ikke disse med i befolkningsstatistikken over bosatte før de får positivt oppholdsvedtak og bostedskommune. Imidlertid flytter også mange av disse til mer sentrale strøk etter noen år.

Antall kommuner som har opplevd befolkningsnedgang sank fra 232 i 2006 til 156 i 2008, det laveste tallet siden 1982. Ser vi imidlertid bort fra inn- og utvandring, ville folketallet ha sunket i hele 251 kommuner. Innvandringen har hatt positiv virkning på folketallet i nesten samtlige kommuner og ikke bare de største byene. Imidlertid får det sentrale østlandsområdet en så stor andel av denne veksten at resultatet blir en stadig høyere sentralisering av bosettingsmønsteret. Ti fylker avga folk til andre fylker, men samtlige fylker hadde flytteoverskudd fra utlandet. Kun fem kommuner hadde flytteunderskudd til utlandet i 2008, mot 17 i 2007.

Høy fruktbarhet ikke nok

Tendensen til økt sentralisering drives imidlertid ikke bare av flyttinger. I forhold til folketallet har de mest sentrale kommunene flere fødsler og færre dødsfall enn resten av landet. De mest sentrale kommunene, som 1. januar 2009 utgjorde 35 prosent av antall kommuner og 67 prosent av folkemengden, hadde gjennomsnittlig 71 prosent av nettoinnvandringen, 93 prosent av fødselsoverskuddet og 145 prosent av befolkningsveksten fra 2005 til 2009, se tabell 1. De minst sentrale kommunene hadde fødselsunderskudd og en betydelig nedgang i folketallet i denne perioden, som i hvert eneste år siden 1982. Dette kommer blant annet av at disse kommunene har en relativt gammel befolkning på grunn av langvarig stor utflytting. De minst sentrale kommunene har fortsatt litt høyere fruktbarhet (fødte per kvinne 15-49 år) enn mer sentrale kommuner, men forskjellene er langt mindre enn for 20-30 år siden. Den litt høyere fruktbarheten kan ikke lenger kompensere for fraflytting.

Stadig færre unge kvinner i utkantstrøk

I tillegg har de mindre sentrale kommunene færre kvinner i alderen hvor de får barn. For eksempel utgjorde kvinner 25-34 år 7,0 prosent av befolkningen i de mest sentrale kommunene i 2009, mot bare 4,6 prosent i de minst sentrale kommunene. I 1986 var tallene henholdsvis 8,0 og 6,3 prosent. Andelen kvinner i den mest reproduktive alderen synker altså i hele landet, men mest i de ikke-sentrale kommunene (sentralitet 0 og 1).

Innvandring har snudd nedgang til vekst

I siste fireårsperiode, 2005-2009, har folketallet sunket i tre fylker (Sogn og Fjordane, Nordland og Finnmark). Folketallet gikk spesielt mye ned i nordnorske kommuner, der bare 15 (av i alt 88) kommuner vokste i denne perioden. Men samtlige fylker, også de tre nordnorske, hadde innvandringsoverskudd i denne perioden. Innvandringen var størst til Oslo, og deretter fulgte Rogaland, Akershus og Hordaland (se tabell 1).

I Nord-Norge økte folkemengden med 800 fra 2005 til 2009, mens den uten inn- og utvandring ville ha sunket med 1 600. I Nordland og Finnmark fortsatte folketallet å gå ned, mens det økte i Troms, vesentlig på grunn av betydelig vekst i Tromsø.

Synkende folketall for mange kommuner framover

Også framover kan vi vente at mange kommuner får lavere folketall. Ifølge mellomalternativet fra Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskrivning (fra 2009) vil folketallet synke i 185 kommuner fra 2009 til 2013. Av figuren nedenfor framgår det at andelen i de mest sentrale kommuner vil fortsette å øke. Av framskrivningene kan vi øvrig slutte at sentraliseringen også vil skje dersom andre forutsetninger legges til grunn, men minst dersom den innenlandske flyttingen avtar sterkt (ikke vist her).