Si meg, har du studert?

Ved folketellingen i 1950 var folketallet i Norge på 3 278 546. Det var et kvinneoverskudd på nærmere 28 000, noe som var lavere enn kvinneoverskuddet både i 1930 og i 1946. Årsaken til det reduserte kvinneoverskuddet, var at færre menn enn tidligere emigrerte til Amerika. Det var imidlertid stor forskjell på bygd og by, for kvinnene flyttet oftere enn menn til byen. Mens mennene var i flertall på bygda, var det 1217 kvinner per 1000 mann i byene. I Oslo var forskjellen enda større. I hovedstaden var det hele 1297 kvinner per 1000 mann. Alle publikasjonene fra 1950-tellingen er nå tilgjengelig elektronisk.

Utdanning ble kartlagt for første gang

Ved folketellingen i 1950 ble det for første gang stilt spørsmål om utdanning. Det var ikke bare enkelt å få svar, for folk var ikke vant til at dette var noe man spurte om. Folk som ikke synes de hadde den utdanningen de burde hatt, kunne av en slags prestisjefølelse oppgi å ha høyere utdanning enn de faktisk hadde eller unnlate å svare på spørsmålet. Andre unnlot å svare på spørsmålet fordi ”det var så lenge siden de gikk på skole” eller ”fordi utdanningen var så lav et det ikke er noe å snakke om”. Tellingen viste at 35 prosent av mennene og 26 prosent av kvinnene hadde utdanning utover folkeskolen. Flere hadde utdanning i byene enn på bygda.

Mange barn, færre ungdommer

Et karakteristisk trekk ved folkemengdesammensetningen i 1950 var at det var få personer i aldersklassen mellom 10-25 år, og mange barn under 5 år. I hele mellomkrigstiden var barnekullene små, mens kullene rett etter 2.verdenskrig var store. Antall barn per ekteskap har imidlertid sunket fra hver folketelling til den neste. Mens hvert ekteskap hadde i gjennomsnitt 4,02 barn i 1920, var det bare 2,4 barn i hvert ekteskap tretti år etter.

En dreining fra primærnæringene

Kartlegging av befolkningens yrker bygget i folketellingen i 1950 i stor grad på den nye internasjonale standarden for næringsgrupperinger (ISIC) som ble utarbeidet i 1948 av De Forenede Nasjoners Statistiske Kommisjon. Den internasjonale standarden var imidlertid ikke helt velegnet for norske forhold, fordi enkelte næringer som betydde mye for Norge (skogbruk, fiske, hvalfangst og sjøfart), ikke var spesifisert som egne næringer, men slått sammen med andre. Året etter ble det derfor bestemt at vi måtte ha en egen standard tilpasset norske forhold. Resultatene viste at vel en tredjedel av befolkningen levde av industri, mens vel en femtedel levde av jord- og skogbruk. Rundt 5 prosent levde av fiske. Tellingen i 1950 viste en ytterligere dreining vekk fra primærnæringene. I 1950 levde 140 000 færre mennesker av jordbruk og fiske enn i 1890. Fordi befolkningen i samme periode økte med 60 prosent, var den relative nedgangen vesentlig sterkere. Noe over 10 prosent levde av henholdsvis tjenesteyting, samferdsel og forretningsvirksomhet.

Det var stor forskjell på sysselsettingsmønsteret blant kvinner og menn. Over 87 prosent av mennene hadde et yrke, mens tilsvarende tall for kvinner var bare 26 prosent. Det var imidlertid stor forskjell på gifte og ugifte kvinner. Blant ugifte kvinner hadde 64,7 prosent et yrke. Blant kvinner med giftering på fingeren var tilsvarende tall bare 5,7 prosent.

En utlending var oftest svensk

Folketellingen i 1950 viste at omtrent 1,4 prosent av Norges befolkning var født i utlandet. Personer født i Sverige utgjorde den største gruppen, med Danmark og Storbritannia på de neste plassene. Blant de britiskfødte som kom til Norge, var stort sett kvinner som hadde giftet seg med nordmenn under krigen og som etter krigen flyttet til mannens hjemland. Tellingen i 1950 var den første tellingen hvor det var flere kvinner enn menn blant utlendingene. Mens Norges befolkning var fordelt slik at 68 prosent bodde på bygda og 32 prosent i byene, bodde halvparten av personene som var født i utlandet i byene. Svenskene bodde gjerne i Østfold, danskene rundt Oslofjorden eller i jordbrukskommuner hvor de jobbet som gårdshjelpere. Personer født i USA bodde gjerne i Agderfylkene eller Rogaland. Det var tydelig at dette ofte var barn eller andre pårørende av tilbakevandrede norsk-amerikanere.

Problematisk å kartlegge ”rase” etter krigen

Folketellingene fra 1845 til 1930 hadde samlet informasjon om samer og kvener. Ved folketellingen i 1946 fant man ut at det ikke lenger var nødvendig å ta med disse spørsmålene. Før tellingen i 1950 ble imidlertid Statistisk Sentralbyrå fra flere hold bedt om å gjenoppta tellingen. SSB bestemte seg for bare å ta med spørsmål om språkforhold. For det første var ”raseblandingen” kommet så langt at det ville være vanskelig å avgjøre hvilken ”rase” folk tilhørte. For det andre levde en stor del av samene og kvenene på akkurat samme måte som resten av befolkningen. Begrepet ”rase” hadde dessuten kommet så sterkt i miskreditt på grunn av forholdene under krigen, at man ikke tok sjansen på å vekke indignasjon ved å spørre om dette. Det ble derimot bestemt at man skulle stille spørsmål om hvilket språk som ble snakket i hjemmet i de tre nordligste fylkene. Tellingen viste at den samisk- og kvensktalende delen av befolkningen utgjorde under 1 prosent i Nordland og Troms og omkring 14 prosent i Finnmark.

 

 

Folketellingen 1. desember 1950: Utgitte publikasjoner

• Hefte 1. Folkemengde og areal i de ymse administrative inndelinger av landet. Hussamlinger i herredene.

• Hefte 2. Folkemengden etter kjønn, alder og ekteskapelig stilling. Riket, fylkene og de enkelte herreder og byer.

• Hefte 3. Folkemengden etter hovedyrke i de enkelte kommuner og fylker.

• Hefte 4. Oversikt over yrkesstatistikken. Detaljoppgaver for riket.

• Hefte 5. Barnetallet i norske ekteskap.

• Hefte 6. Personer 15 år og mer etter utdanning.

• Hefte 7. Trossamfunn.

• Hefte 8. Personer født i utlandet. Fremmede statsborgere. Bruken av samisk og kvensk.

• Hefte 9. Husholdningenes sammensetning.

• Hefte 10. Boligstatistikk.

 

Les mer i historisk statistikk, folketellingen for 1950.