"Stockholmsekteskap" og gyngende vugger

Slike fattigmannsløsninger er også godt dokumentert fra Norge på denne tiden. Fra en grend i Gudbrandsdalen beretter presten Eilert Sundt om "gyngende vugger og skrigende småbørn" hos ugifte par. Slik usedelig praksis skulle kirken ha seg frabedt. Men siden Sundt var vel så mye samfunnsforsker som prest legger han forklarende til at "De unge folk holdt av hinanden og skulde have hinanden, men det er ikke så lige til at gifte sig for folk, som ikke endnu have fåt pladsbruk og husvære".

Det minner oss om at bryllupet var en hedersak for fattig og rik, og den av livets høytider som betydde aller mest for selvfølelse og sosial aktelse. Men høvelig bryllupstøy, mulighet for å ordne til en fest om enn i beskjedne former, ja selv penger til vigselsavgifter kunne det knipe med. Overlevelsesmarginene var små for mange på denne tiden.

Den dag i dag fortjener giftermålet sin plass som en av livets høydepunkter. Storslåtte bryllup bekrefter parets lykke, for ikke å si vellykkethet, selv om det også finnes mange og mindre kostbare måter å gjøre det på.

Og det er ikke bare dem som mangler "pladsbruk og husvære" som utsetter eller sløyfer ekteskapet. Den moderne form for ugift samliv, det vil si samboerskapene slik vi kjenner den fra de siste tiårene, er utbredt i alle samfunnslag. Av den voksne befolkningen i Sverige og Norge er i dag henholdsvis 19 prosent og 16 samboere¹⁾.

I Sveriges spor

Sverige regnes som pionerlandet fremfor noen når det gjelder den moderne formen for samboerskap. Der startet veksten allerede på 1960-tallet, der ble forskningen rundt de nye samlivsmønstrene først tatt opp og fortsatt er samboerskap mest utbredt i Sverige. Det skulle gå en tiårs tid før vi fulgte etter, men forskjellene er blitt mindre etter hvert.

Etter så mange tiår med samboerskap skulle en kanskje tro at ekteskapet var blitt umoderne hos broderfolket. Men det er en forhastet konklusjon. Fortsatt er livslange ugifte samliv uvanlig, og fortsatt sier de fleste at de regner med å gifte seg. Og aller mest "giftasugna" er de høytutdannede som lever i storbyene.

Nærmere ni av ti finner det helt i orden å være samboer med barn, men de trekkes også mot giftermål, dels av romantiske grunner og dels for å vise for all verden at det dreier seg om et seriøst forhold. å gifte seg for barnas skyld, eller av økonomiske grunner, legger unge voksne svensker derimot liten vekt på.

Også i Norge er de unge positivt innstilt til ekteskapet. Andelene som gifter seg i første halvdel av 20-årene, har riktignok sunket dramatisk, men sju av ti ugifte unge kvinner regner med at de kommer til å gifte seg før eller senere. Vi merker oss også at de som selv kommer fra hjem der mor og far har gått fra hverandre, er like innstilt på å gifte seg som dem som ikke har opplevd samlivsbrudd på nært hold.

Hvor mange unge svensker og nordmenn som når alt kommer til alt vil realisere sine ekteskapsplaner, gjenstår å se. Men enn så lenge har ekteskapet tydelig sin funksjon som noe annet enn "bare" sambo.

Raske samlivsendringer - treg statistikk

"Den moderna utveclingen tenderar till att göra den gamla inndelingen i legitimt och illegitimt födda irrelevant. Statistiken bör taga mera hänsyn till de reella än till de formella synspunkterna". Uttalelsen er ikke av nyere dato, men falt på nordisk statistikkmøte i 1931. Det skulle gå et halvt hundre år før statistikken kom bedre i takt med det faktiske livet. Først fra og med 1994 (Sverige) og 2001 (Norge) har vi fått årlig statistikk som viser hvor stor andel av de utenomekteskapelige fødslene som skjer i samboerskap.

Den høye andelen barn født i samboerskap, 48 prosent i Sverige og 40 prosent i Norge, er typisk for de nordiske landene. I de fleste andre land er kombinasjonen barn og samboerskap langt mindre vanlig.

Men fortsatt glimrer samboerne med sitt fravær i en rekke statistikker der det ville være ønskelig å skille mellom gifte, samboere og dem som ikke bor sammen med en partner. Vi vet ikke hvor mange samboerskap som årlig innledes, eller hvor mange samboere som flytter fra hverandre.

Et annet eksempel på spriket mellom statistikkens familiebilder og hvordan folk flest innretter seg, er vår kunnskap om hvor mange barn som opplever at foreldrene flytter fra hverandre, enten foreldrene i utgangspunktet er gifte eller samboere.

I Norge har vi tall for hvor mange barn som årlig opplever at gifte foreldre separeres og skilles, men ikke tall for hvor mange samboerforeldre som flytter fra hverandre. Mye tyder derfor på at vi bare ser toppen av isfjellet. Den svenske statistikken, som tar med begge typer foreldrebrudd, viser at samboerbarna utgjør mer enn 40 prosent av alle barn som årlig opplever at foreldrene flytter fra hverandre.

Noen problemer er løst, men bemerkningen fra nordisk statistikkmøte er fortsatt høyst relevant på en rekke områder der samboerskap er involvert. Det gjelder både i Sverige og Norge. Kanskje må det forente krefter til om statistikken for alvor skal komme i takt med moderne familieliv?

(1) Tall fra 2000-2001 basert på intervjuundersøkelser.

Kilder:

Bernhardt E. (2001): Att gifta sig - eller bara bo ihop?

VälfärdsBulletinen 4:4-5.

Lyngstad T. og Noack T. (2005): Vil de velge bort familien. En analyse av unge nordmenns ekteskaps- og fruktbarhetsintensjoner. Publiseres i 2005.

Matovic M.R. (1984): Stockholmsäktenskap . Familjbildning och partnerval i Stockholm 1850 - 1890 . Doktorsavhandling , Stockholms universitet.

Sundt E. (1968): Om sædelighetstilstanden i Norge. Oslo: Pax forlag A/S. (Originalutgave 1857).

Statistiska Centralbyrån (1932): Förhandlingar vid 15 nordiska statistiska mötet i Helsingfors 1931. Helsingfors: Statsrådets tryckeri.