Store inntektsforskjeller blant enslige mindreårige flyktninger

I årene 1996-2019 har drøyt 10 000 personer fått vedtak om opphold som enslige mindreårige flyktninger. Ved inngangen til 2020 var 9 455 av disse fortsatt bosatt i landet. Enslige mindreårige flyktninger er personer som var under 18 år og uten medfølgende foresatte da de søkte asyl, og som siden har fått opphold i landet på dette grunnlaget.

Mange av disse som har kommet som mindreårige, er nå blitt voksne. Mer enn ni av ti er 18 år og eldre. Drøyt 18 prosent har passert 30 år. Vi skal lenger ut i artikkelen se nærmere på både graden av sysselsetting og inntektsnivå blant disse, og blant annet sammenligne dem med andre flyktninger som også kom som mindreårige, men sammen med sine foresatte. Men la oss først gi en demografisk beskrivelse av gruppen enslige mindreårige flyktninger som bor i Norge ved inngangen til 2020.

Mange har kommet de senere årene

Figur 1 viser hvor mange som har blitt bosatt i årene fra 1996 til 2019 og som bor i landet per 1. januar 2020. I 1996 ble det innført et eget integreringstilskudd for enslige mindreårige flyktninger, og som gjør det mulig å følge de som blir bosatt på dette grunnlaget. Figuren dekker en periode på 24 år, men som vi ser har en høy andel blitt bosatt de siste 10-11 årene. Nesten tre av fire enslige mindreårige flyktninger, nær 7 000 personer, ble bosatt i årene 2009-2017. I de to siste årene, 2018-2019, har det kommet langt færre med et årlig antall på rundt 100 personer.

Flest fra Afghanistan, Eritrea og Somalia

Afghanere er den klart største gruppen blant enslige mindreårige flyktninger i Norge. Blant alle som var bosatt ved inngangen til 2020 utgjorde afghanere 46 prosent – til sammen 4 369 personer. Deretter følger Eritrea med 1 444 personer (15 prosent) og Somalia med 1 128 personer (12 prosent). Som figur 1 viser har det de siste årene også kommet en del enslige mindreårige flyktninger fra Syria; 613 personer (6 prosent) var bosatt her i landet i 2020. Over halvparten av dem kom i 2016. Andre land med relativt mange bosatte flyktninger som kom som enslige mindreårige er Irak (414 personer), Sri Lanka (398 personer) og Etiopia (361 personer).

De fleste er gutter

Det har alltid kommet langt flere gutter enn jenter som enslige mindreårige flyktninger. Blant de bosatte per 1. januar 2020 var 84 prosent gutter. Blant enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan og Irak er det nesten bare gutter – henholdsvis 98 og 95 prosent. Blant enslige mindreårige fra Syria, Iran og Sri Lanka er rundt åtte av ti gutter. Kjønnsfordelingen er jevnere blant enslige mindreårige flyktninger fra de afrikanske landene Eritrea, Somalia og Etiopia. Etiopia skiller seg ut som det eneste landet hvor jenter er i et lite flertall (54 prosent).

Store forskjeller i botid

Mange av dem som har fått opphold som enslige mindreårige flyktninger har vært bosatt i Norge i lang tid. Blant de som var bosatt ved inngangen til 2020, var gjennomsnittlig botid 8,1 år. Om lag en firedel har en botid under 3 år, mens litt under halvparten har bodd mer enn 7 år i Norge. Men det er store forskjeller i botid etter landbakgrunn. Lengst botid har de med bakgrunn fra Sri Lanka og Irak, hvor de aller fleste kom før 2011, med rundt 15 år i gjennomsnitt. Blant de som kom som enslige mindreårige flyktninger fra Etiopia og Somalia ligger gjennomsnittlig botid på drøyt 12 år. Størstedelen av afghanske enslige mindreårige flyktninger har kommet i årene 2009-2017, og har en gjennomsnittlig botid på rundt 7 år. Syriske mindreårige har hovedsakelig kommet fra 2014 og senere, og har den laveste gjennomsnittlige botiden med drøyt 3 år.

Størst familieinnvandring til syriske mindreårige flyktninger

En del av de som får opphold i Norge som primærflyktninger får senere personer tilknyttet seg gjennom familieinnvandring. Nesten 3 200 personer har familieinnvandret til de 9 455 flyktningene som har fått opphold som enslige mindreårige, og som var bosatt her i landet ved inngangen til 2020. Med andre ord familieinnvandrer det i gjennomsnitt 0,34 personer til hver enslig mindreårig flyktning. Men andelen familietilknyttede varierer mye med landbakgrunn. Innvilget oppholdstillatelse i Norge gir ikke automatisk rett til familiegjenforening her i landet. Det er enslige mindreårige som får flyktningstatus som har rett til gjenforening med foreldre og søsken. Den samme retten gjelder ikke enslige mindreårige som er innvilget opphold på grunn av humanitære årsaker.

Til enslige mindreårige flyktninger fra Syria har det i gjennomsnitt familieinnvandret 1,67 personer. Familieinnvandringen her er nesten kun gjenforening med foreldre og søsken. Hos den største gruppen, afghanerne, er familieinnvandringen langt mindre. Blant disse har det i gjennomsnitt familieinnvandret 0,17 personer. Det lave antallet skyldes at enslige mindreårige fra Afghanistan stort sett har fått opphold på humanitært grunnlag, og derfor ikke har rett på familiegjenforening. De fleste familieinnvandrede her har kommet gjennom familieetablering med ektefelle.

I den nest største gruppen enslige mindreårige flyktninger, eritreerne, er også familieinnvandringen lav med i gjennomsnitt 0,19 personer. I den tredje største gruppen, somalierne, har de enslige mindreårige flyktningene i gjennomsnitt fått 0,53 familietilknyttede personer. De fleste familieinnvandrede til somaliere har kommet på grunn av familiegjenforening, men også noen gjennom familieetablering.

Høy andel aleneboende

Hvilken type husholdning man tilhører vil blant annet variere med botid og alder, om man har fått familieinnvandrede til seg og hvilken fase i livet man er i.

Blant de 9 455 personene bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og som tilhørte en privathusholdning ved inngangen til 2020, er seks av ti aleneboende. Gutter som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger, er i langt større grad aleneboende sammenlignet med jenter som fikk opphold på samme grunnlag. I aldersgruppen under 18 år er 40 prosent av guttene aleneboende, mens dette gjelder for 18 prosent av jentene.

Kvinnene etablerer seg raskere i parhushold enn tilfellet er for jevnaldrende menn. Andelen aleneboende blant menn fortsetter å være langt større enn blant kvinnene, også når de ikke lenger er mindreårige. Både i aldersgruppene 18-20 år og 21-25 år er om lag tre av fire menn aleneboende, mens dette gjelder for omtrent halvparten blant de jevnaldrende kvinnene. I aldersgruppen 26 år og eldre, er fortsatt over halvparten av mennene aleneboende, mens dette kun gjelder for hver femte kvinne som har blitt bosatt som enslig mindreårig flyktning. Blant de 26 år og eldre, lever 43 prosent av kvinnene i parhushold med barn, mens dette gjelder for 29 prosent blant de jevnaldrende mennene.

Andel sysselsatte øker med alderen

I dette avsnittet skal vi se nærmere på arbeidsmarkedstilknytningen til enslige mindreårige flyktninger, etter at de har nådd voksen alder. I tidligere analyser av enslige mindreårige flyktninger (bl.a. Kirkeberg og Lunde, 2020) har vi konsentrert oss om aldersgruppen 18-29 år, men som vi omtalte innledningsvis er relativt mange nå blitt mer enn 30 år gamle. Vi skal derfor også inkludere de som har forholdsvis lang botid, og er i aldersgruppen 30-39 år i denne analysen.

Som sammenligningsgrupper benytter vi befolkningen i tilsvarende aldergrupper, samt personer med flyktningbakgrunn (primærflyktninger eller familiegjenforente til en flyktning) som var under 18 år da de kom til Norge, men som ikke var enslige. Det vil si at de kom sammen med foreldre eller hadde foreldre i Norge fra før.

Blant flyktninger i aldersgruppen mellom 18 og 39 år som kom til Norge som enslige mindreårige, var 80 prosent enten sysselsatt og/eller i utdanning eller i introduksjonsprogram i november 2019 (videre kalt aktive). Til sammenligning var det tilsvarende tallet noe lavere for andre mindreårige flyktninger med 78 prosent, og noe høyere i befolkningen i samme alder med 86 prosent (se figur 2).

Om lag 7 000 personer, eller 8 av 10 av dem som har blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger, er nå i alderen 18-29 år. Av disse er totalt sett såpass høy andel som 83 prosent aktive, inkludert 62 prosent sysselsatte (eller i kombinasjon arbeid/utdanning), 17 prosent bare i utdanning og 4 prosent i introduksjonsordningen. Sammenlignet med befolkningen i tilsvarende aldersgruppe er andelen sysselsatte 7 prosentpoeng lavere blant de enslige mindreårige flyktningene, mens den er 6 prosentpoeng høyere enn for andre mindreårige flyktninger i samme alder.

Om lag 1 700 av dem som har kommet til landet som enslige mindreårige flyktninger, var i den eldste aldersgruppen, 30-39 år, ved inngangen til 2020. Andel aktive totalt sett i denne aldersgruppen er betydelig lavere enn blant dem mellom 18 og 29 år, med 69 prosent. Hovedårsaken til dette er at andel i utdanning eller i introduksjonsordningen naturlig nok er mye lavere (18 prosentpoeng), samtidig som andelen sysselsatte totalt sett på 66 prosent ikke er høy nok til å veie opp for denne nedgangen i andel under utdanning.

Andel sysselsatte i aldersgruppen mellom 30 og 39 år er 15 prosentpoeng mindre enn for befolkningen og også 5 prosentpoeng mindre enn for andre mindreårige flyktninger i samme alder.

I befolkningen og blant andre mindreårige flyktninger ser vi at andel sysselsatte øker med henholdsvis 12 og 15 prosentpoeng fra aldersgruppen 18-29 år til aldersgruppen 30-39 år, mens tilsvarende økning for de enslige mindreårige flyktningene er vesentlig lavere med 4 prosentpoeng. Dette kan det være flere grunner til, blant annet er det her snakk en relativt liten populasjon, som lett kan preges av sammensettingseffekter. Videre kan det være en del enslige mindreårige kvinner som faller ut av arbeidslivet i forbindelse med at de får barn, og at det skjer i større grad enn i befolkningen.

Sammenlignet med hele befolkningen er det relativt flere blant dem som kom som enslige mindreårige flyktninger som mottar sosialhjelp. I aldersgruppen 18–29 år var andelen 3 prosent blant de enslige mindreårige flyktningene, og 1 prosent i befolkningen. Tilsvarende tall i aldersgruppen 30-39 år var henholdsvis 4 prosent blant enslige mindreårige flyktninger og 1 prosent i befolkningen. Blant dem som kom som mindreårige flyktninger sammen med foreldre er tilsvarende andeler 2 prosent i aldersgruppen 18-29 år og 3 prosent for dem mellom 30 og 39 år.

Det fremgår også av figur 2 at en relativt høy andel blant de enslige mindreårige flyktningene har ukjent status sammenlignet med den jevnaldrende befolkningen totalt. Dette kan for eksempel skyldes nyankomne flyktninger som ennå ikke er registrert i noen informasjonssystemer, personer som er hjemme med barn uten å motta ytelser for det eller personer som ikke har registrert seg som arbeidsledige (Dalgard 2016).

Store forskjeller etter landbakgrunn

Figur 3 viser at det er store forskjeller i aktivitetsnivå etter landbakgrunn for dem som har blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger i Norge, og er i aldersgruppen 18-39 år.

Blant dem som har kommet som enslige mindreårige flyktninger fra Syria, er det en relativt lav andel sysselsatte, men totalt sett er likevel hele 87 prosent aktive. Dette henger sammen med at syrerne i stor grad har kommet til Norge etter 2015, slik at en stor andel fremdeles er under utdanning og i introduksjonsordningen.

Også blant personer med bakgrunn fra Iran og Eritrea er gjennomsnittlig botid relativt kort, og vi finner om lag tilsvarende arbeidsmarkedssituasjon som for syrerne, med lav andel sysselsatte og mange i utdanningssystemet. Samlet sett er andel aktive såpass høy som henholdsvis 86 prosent for personer med bakgrunn fra Iran og 83 prosent for personer med bakgrunn fra Eritrea.

Når det gjelder andel sysselsatte, inklusive personer som kombinerer arbeid og utdanning, finner vi størst andel blant dem som har kommet fra Sri Lanka, Etiopia og Afghanistan, alle med over 70 prosent. Personer med bakgrunn fra disse landene har i gjennomsnitt vesentlig lengre botid, og andelen i utdanning eller i introduksjonsordningen er klart lavere enn for dem med bakgrunn fra Syria, Iran og Eritrea.

Lavest andel aktive totalt sett finner vi blant dem med bakgrunn fra Irak (67 prosent) og Somalia (62 prosent). Den gjennomsnittlige botiden for begge disse landene er klart lengre enn blant dem fra for eksempel Syria og Eritrea, og mange er ferdige med både introduksjonsordning og utdanning. Samtidig er andelen sysselsatte (inklusive dem som kombinerer arbeid og utdanning) forholdsvis lav, med henholdsvis 62 prosent for personer med bakgrunn fra Irak og 51 prosent for personer med bakgrunn fra Somalia.

Sysselsettingen øker med botid

Det er tidligere vist at innvandreres og flyktningers tilknytning til arbeidsmarkedet øker med lengre botid, men at veksten etter hvert avtar (Olsen og Askvik, 2021). I Kirkeberg og Lunde (2019) ser vi at dette også gjelder blant personer har fått opphold i landet som enslige mindreårige flyktninger. Figur 4 viser at andelen sysselsatte er minst for dem med kort botid, og at den stiger gradvis etter hvert som botiden øker.

Det tar tid å bli kjent med et nytt samfunn og et nytt språk, og nyankomne flyktninger skal dessuten gjennom det obligatoriske introduksjonsprogrammet når de bosettes i Norge. Denne ordningen gjelder for de som er fylt 18 år, varer normalt sett i 2 år, men kan forlenges noe ved behov. 

Andelen kun sysselsatte (ikke under utdanning) varierer en del med botiden, blant annet ser vi at det er en kraftig nedgang fra 11 til 13 års botid, og deretter en tilsvarende økning fra 13 til 15 års botid. Disse variasjonene ser ut til å kunne forklares med sammensetningseffekter, dvs. forskjeller mellom kohortene med tanke på blant annet landbakgrunn og kjønn. Størst andel sysselsatte finner vi etter 15 års botid med 69 prosent, deretter synker andelen noe fram mot 20 års botid med om lag 60 prosent sysselsatte.

Andelen som tar utdanning er størst etter 3 års botid med 32 prosent, mens andelen som kombinerer jobb og utdanning er størst blant dem med 5 års botid med 44 prosent.

Andelen av de enslige mindreårige flyktningene som går gjennom introduksjonsprogrammet i løpet av de første årene i Norge er naturlig nok synkende med botiden. Mer enn 40 prosent deltar ved ankomst, deretter synker andelen gradvis inntil det etter 5-6 års botid er tilnærmet ingen som deltar i programmet.

Når det gjelder samlet andel aktive ser vi at den er på sitt høyeste allerede etter 4-5 års botid med nær 90 prosent, før den deretter synker gradvis ned mot an andel på om lag 70 prosent. Årsaken til dette er at selv om andel sysselsatte etterhvert øker, veier dette ikke opp for at andel i utdanning og introduksjonsordning minsker med botiden.

Bosatte i 2009 og 2010: Størst andel i arbeid eller utdanning 3-4 år etter bosetting

Av figur 1 ser vi at bosettingen av enslige mindreårige flyktninger har variert mye fra år til år i perioden fra 1996 til 2019, og at 2009 og 2010 var to relativt store kohorter. Av de om lag 1 700 som ble bosatt disse to årene, var nær 3 av 4 fra Afghanistan, ellers var det en del fra Somalia, Eritrea, Sri Lanka, Etiopia og Irak. Disse to kohortene kan vi nå følge med tanke på arbeidsmarkedsstatus i en periode på henholdsvis 10 og 9 år fram til og med 2019. Figurene 5 og 6 viser andelen enslige mindreårige flyktninger som var registrert som sysselsatt og/eller i utdanning eller i introduksjonsprogram (kalt aktive) per 4. kvartal for henholdsvis bosettingskohortene 2009 og 2010 etter botid (antall år etter bosettingsåret).

Vi kan se at andelen aktive øker i de tre-fire første årene etter bosetting for begge bosettingskohorter. For dem som kom i 2009 øker andelen fra om lag 60 prosent aktive etter ett år til nær 90 prosent etter 3 år. Deretter synker andelen til om lag 80 prosent 6 år etter bosetting, og holder seg deretter rundt dette nivået fram mot 10 år etter bosetting.

For dem som kom i 2010 øker andelen aktive fra 56 prosent ett år etter bosetting til 87 prosent etter 4 år. Deretter synker andelen ned mot 82 prosent etter 5 år, for deretter å holde seg mellom 82 og 84 prosent fram mot 9 år etter bosetting.

Forklaringen til denne utviklingen for begge kohorter ligger først og fremst i at andelen i utdanning (inklusive introduksjonsordningen) øker de 3-4 første årene etter bosetting, før den deretter synker gradvis. Andelen som er rent sysselsatte øker alle årene, men ikke like mye som nedgangen i utdanning. Dermed ser det ikke ut til at alle som avslutter utdanningen sin går direkte ut i sysselsetting, og vi observerer en nedgang i samlet andel aktive.

Andelen sysselsatte (inkludert de som både er sysselsatt og under utdanning) stiger relativt jevnt med botid for begge bosettingskohortene. Blant dem som ble bosatt i 2009 øker andelen fra 19 prosent året etter bosetting til 77 prosent etter 10 år. Tilsvarende tall for de som ble bosatt i 2010, var en økning fra 20 prosent etter ett år til 80 prosent etter 9 år. Det er først og fremst andelen av de som bare er sysselsatte (ikke i utdanning ved siden av) som bidrar til denne økningen. Ser vi på de som er sysselsatte og samtidig under utdanning er det en relativt kraftig økning de fire-fem første årene, før andelen deretter faller fra år fem til år 10 etter bosetting (år 9 for 2010-kohorten).

For de enslige mindreårige flyktningene i begge kohorter øker andelen som bare er i utdanning og ikke sysselsatt, fra om lag 15 prosent til opp mot 25 prosent de tre-fire første årene, før den deretter synker ned til om lag 3 prosent etter 10 (9) år i 2019.

Store inntektsforskjeller

Hvis man ønsker å måle inntektsnivået til en enkeltperson, er det naturlig å ta utgangspunkt i den samlede inntekten til husholdningen personen tilhører. En person som har lav eller ingen egen inntekt, kan fortsatt ha et høyt inntektsnivå, avhengig av inntektene til de andre husholdningsmedlemmene. For å kunne sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse er det vanlig å justere inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer eller forbruksvekter. Et inntektsbegrep som tar hensyn til dette er inntekt etter skatt per forbruksenhet ved bruk av EU sin ekvivalensskala (se kapittel 2 i Omholt 2016). Som i tidligere versjoner av denne monitoren, ser vi på aldersgruppen 18-29 år. Men som tidligere omtalt har en relativt stor andel nå passert 30 år. Vi skal derfor også se på inntekten til de som har forholdsvis lang botid, og er i aldersgruppen 30-39 år.

Inntektsnivået til de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger er lavt sammenlignet med det generelle inntektsnivået til hele befolkningen i samme alder. De har også et lavere inntektsnivå sammenlignet med andre mindreårige flyktninger – de som ble bosatt som mindreårige, men sammen med foreldre eller andre foresatte. Dette gjelder for begge aldersgruppene 18-29 år og 30-39 år.

Blant de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger, 18-29 år, utgjorde median inntekt etter skatt per forbruksenhet 60 prosent av inntektsnivået i den jevnaldrende befolkningen i 2019. Til sammenligning utgjorde inntektsnivået blant andre mindreårige flyktninger, nå i alderen 18-29 år, 68 prosent av inntektsnivået i hele befolkningen i samme alder. Det relative inntektsnivået øker med økende botid. Blant personer bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og nå i alderen 30-39 år, utgjør median inntekt etter skatt per forbruksenhet 72 prosent av medianinntekten til jevnaldrende i hele befolkningen. Blant andre mindreårige flyktninger 30-39 år, er tilsvarende andel 81 prosent.

Hvordan varierer inntektsnivået etter landbakgrunn for de som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger? Som vi så tidligere i artikkelen er det forskjeller i sysselsettingsgrad, noe som ofte henger sammen med blant annet ulik botid for ulike grupper enslige mindreårige flyktninger. Dette gjenspeiler seg også når vi ser på inntektsnivået. I figur 7 ser vi på aldersgruppen 18-29 år og sammenligner med andre mindreårige flyktninger som har kommet sammen med foreldre eller andre foresatte. Igjen ser vi at inntektsnivået ligger lavere blant de som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger sammenlignet med de mindreårige som er kommet sammen med foresatte. Det eneste unntaket er blant de med somalisk bakgrunn hvor inntektsnivået er noe høyere blant de som har kommet som enslige mindreårige.

Høyest inntekt finner vi blant enslige mindreårige flyktninger fra Sri Lanka. Her utgjør median inntekt etter skatt per forbruksenhet 81 prosent av medianinntekten i hele den jevnaldrende befolkningen sammenlignet med 89 prosent blant andre mindreårige flyktninger fra samme land. Inntektsnivået henger sammen med lang botid og relativt høy sysselsetting hos disse flyktningene.

I den tallmessig største gruppen blant enslige mindreårige flyktninger, afghanerne, utgjør medianinntekten blant de 18-29 år 64 prosent av medianinntekten i hele den jevnaldrende befolkningen – 7 prosentpoeng lavere enn blant andre mindreårige flyktninger med samme landbakgrunn.

Som omtalt tidligere har mange enslige mindreårige flyktninger fra Syria og Eritrea kommet de siste årene, og mange har derfor kort botid. Det lave inntektsnivået blant disse kan forklares mye ut fra at mange eritreere og syrere deltar i introduksjonsprogrammet og mottar introduksjonsstønad.

Inntekten øker med botiden for mange

Figur 8 viser det samme som foregående figur, men nå for aldersgruppen 30-39 år. Dette er med andre ord personer som har kommet som enslige mindreårige flyktninger, og som nå har en botid på minst 12 år. Vi ser her på de fem landene Sri Lanka, Etiopia, Afghanistan, Irak og Somalia. Øvrige land har foreløpig for få personer i denne aldersgruppen til at det kan gis inntektstall for enkeltland.

En sammenligning av figurene 7 og 8 viser at det relative inntektsnivået øker med botiden for flere grupper. Igjen ser vi at de med bakgrunn fra Sri Lanka har et relativt høyt inntektsnivå – 87 prosent av inntektsnivået i hele den jevnaldrende befolkningen. Enslige mindreårige flyktninger fra Etiopia har et nesten tilsvarende inntektsnivå (83 prosent).

Blant afghanere 30-39 år som har blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger, utgjør median inntekt etter skatt per forbruksenhet om lag 75 prosent av medianinntekten til hele den jevnaldrende befolkningen. Blant andre mindreårige flyktninger med afghansk bakgrunn, som nå er 30-39 år, er tilsvarende andel 81 prosent.

Lavest inntektsnivå har enslige mindreårige flyktninger med irakisk og somalisk bakgrunn med henholdsvis 64 og 59 prosent av det generelle inntektsnivået til befolkningen 30-39 år. Disse to gruppene skiller seg også ut ved at medianinntekten ikke har økt med økende botid. For irakiske flyktninger som er blitt bosatt som enslige mindreårige, reduseres det relative inntektsnivået fra 71 prosent i aldersgruppen 18-29 år til 64 prosent i aldersgruppen 30-39 år. For de somaliske flyktningene er det relative inntektsnivået uforandret mellom de to aldersgruppene.

Mange er økonomisk utsatte

Inntektsnivået målt ved medianinntekten, slik vi har vist over, kan fortelle en god del om inntektsforskjeller, men gir ikke noe godt bilde av hvordan inntektene er fordelt. Vi skal avslutningsvis se på forekomsten av lavinntekt; hvor mange personer som tilhører en husholdning som har en inntekt betydelig lavere enn det som er den typiske inntekten i samfunnet. Selv om det er vanskelig å ha en bestemt oppfatning om hva som menes med «betydelig lavere», eller hva som er «den typiske inntekten» i samfunnet, er det i dag vanlig å definere en slik lavinntektsgrense ut fra en relativ avstand til medianinntekten i hele befolkningen, for eksempel det beløpet som tilsvarer 60 prosent av medianinntekten. For å bedre kunne gi et bilde av om lavinntekt er en forbigående eller en mer varig situasjon, er det ofte vanlig å følge samme individ over flere år ved å benytte paneldata.

I figurene 9 og 10 er husholdningsinntektene gjennom treårsperioden 2017–2019 slått sammen, og deretter er alle som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårs-periode, definert som å ha såkalt vedvarende lavinntekt. Vi skiller igjen på aldersgruppene 18-29 år og 30-39 år.

I figur 9 er andelen med vedvarende lavinntekt 16,7 prosent i hele befolkningen 18-29 år. Andelen med vedvarende lavinntekt er langt større blant de mindreårige flyktningene som nå er kommet i samme alder – både for de som har kommet som enslige og de som har kommet sammen med foresatte.

Men det er store forskjeller i andelen med vedvarende lavinntekt når vi ser på landbakgrunn. Vi finner de største andelene med vedvarende lavinntekt blant enslige mindreårige flyktninger fra Syria og Eritrea med henholdsvis 85,3 og 79,5 prosent. Disse svært høye lavinntektsandelene kan blant annet tilskrives at mange fra disse to landene har kort botid og er unge, og mange deltar derfor i introduksjonsordningen og mottar introduksjonsstønad. Denne stønaden utgjør to ganger grunnbeløpet i folketrygden, og vil ligge under lavinntektsgrensen definert ved EU-60. I tillegg er regelverket slik at deltakere under 25 år mottar to tredeler av denne stønaden. Disse to landene er ikke inkludert i figur 10 for aldersgruppen 30-39 år på grunn av for få observasjoner.

Lavest andel med vedvarende lavinntekt finner vi blant mindreårige flyktninger fra Sri Lanka med 36,6 prosent blant de i alderen 18-29 år, og 13,4 prosent blant de i alderen 30-39 år. Dette er ingen stor gruppe flyktninger, men de har gjennomsnittlig lang botid, er eldre og har en relativt høy andel sysselsatte. Mindreårige flyktninger fra Sri Lanka, som kom med foresatte, har en lavinntektsandel blant de i alderen 30-39 år (8,7 prosent) som ligger lavere enn i den jevnaldrende befolkningen generelt (10,7 prosent).

Blant afghanere som har fått opphold som enslige mindreårige, er lavinntektsandelen på 50,5 prosent blant de i alderen 18-29 år. For de i alderen 30-39 år faller denne andelen til 29,1 prosent. Blant de fem landene i figur 10 hvor vi har mulighet til å se på forekomsten av vedvarende lavinntekt for de i alderen 30-39 år, har de med bakgrunn fra Somalia høyest andel med 48,3 prosent. Blant disse somaliske flyktningene som har fått opphold som enslige mindreårige, er lavinntektsandelen 65,1 prosent i aldersgruppen 18-29 år. For de med irakisk bakgrunn ligger lavinntektsandelen nesten uforandret rundt 40 prosent både i aldersgruppen 18-29 år og 30-39 år.

Tallene underbygger at enslige mindreårige flyktninger er en spesielt økonomisk utsatt gruppe, og hvor det er store forskjeller i hvilke forutsetninger man har for å komme inn på arbeidsmarkedet, og oppnå en god nok arbeidsinntekt til å være økonomisk selvberget. Men det er som vist store forskjeller etter landbakgrunn. Mange gjør det klart bedre inntektsmessig etter hvert, og lavinntektsandelen faller klart med økende botid. Men inntektstallene viser også, som i tidligere monitorer, at en del har problemer med å forbedre sin økonomiske situasjon selv etter mange års botid i Norge (Kirkeberg og Lunde 2020).