Truende utvandring tidlig i århundret

Utvandringen i århundrets første tiår utgjorde 8 prosent av folkemengden. Nettoinnvandringen de siste ti år har vært 75 000, eller knapt 2 prosent av dagens folketall.

Utvandringen til Amerika mellom 1865 og 1930 gikk i bølger. Det var en sterk høykonjunktur i Norge på 1890-tallet. Men da den ble brutt samtidig som det var gode tider i USA, skjøt utvandringen ny fart. Størst var utvandringen i 1903, med 27 000 personer, 1,2 prosent av folketallet. Utvandringen varierte nok mer i takt med de oversjøiske enn de norske konjunkturene. Frigjøringen i 1905 synes ikke å ha påvirket antallet utvandrere.

Årsakene til utvandringen fra Norge er å finne mer i de økonomiske enn i de religiøse og politiske kår. Allerede i 1843 fant en "...Forklaringsgrunden ikke alene i Folkekarakteren men ogsaa i Mangler ved de økonomiske og sociale Forhold". Når det først var etablert norske bosettinger, var det lett å få flere over. Mellom 1900 og 1910 fikk jevnt over 30prosent av mennene og 40 prosent av kvinnene tilsendt reisepenger.

Folk emigrerte ikke bare til USA. Først på 1900-tallet tok Canada imot 5 prosent av utvandringen, på slutten av 1920-tallet dro en tredel dit. Utvandringen ble stadig sterkere begrenset av amerikansk lovgivning på 1920-tallet, og etter krakket i 1929 og frem til 1940 utnyttet en ikke engang de små kvotene som fortsatt fantes.

Nesten dobbelt så mange menn som kvinner reiste over. Stadig flere av utvandrerne var unge voksne. Årlig reiste 3 prosent av mennene og 1,5prosent av kvinnene mellom 15 og 30 år fra landet i perioden 1900-1910. Det var mye vanligere å emigrere blant ugifte enn blant gifte og enker/enkemenn.

På 1800-tallet hadde Oppland fylke gjennomgående den største utvandringen, mens i perioden 1900 til 1910 flyttet det flest fra Agder og Rogaland. Mange kommuner i disse fylkene har fortsatt lavere folketall enn for 100 år siden. Færrest reiste fra Østfold, Troms og Finnmark. Også innenfor fylkene var det store variasjoner.

En ble tidlig klar over at mange av de utvandrete vendte hjem etter en tid. Ved folketellingen i 1910 ble denne gruppen kartlagt spesielt. Mellom 1900 og 1910 vendte 40 000 tilbake, i tillegg innvandret 10 000 fra Sverige, 3 000 fra andre europeiske land og 4 000 "tidligere rømte sjøfolk" vendte hjem. I alt kom hver fjerde utvandrer hjem for godt.

På 1800-tallet ble utvandring sett som et naturlig avløp for overbefolkning. Etter århundreskiftet var en mer bekymret for konsekvensene for folketallet. Halvparten av et synkende fødselsoverskudd forsvant, aldersstrukturen ble endret (færre unge voksne), det ble færre ekteskap og lavere fødselstall. Mange minnes fortsatt med glede de ugifte tantene som ble en følge av at så mange menn hadde emigrert. Det er ikke gjort forsøk på å kvantifisere slike indirekte virkninger på folketallet, men de kunne nok lett bli like store som utvandringen selv.

 

Kilder:

• NOS VII. 25. Utvandringsstatistikk
• SØS 13. Ekteskap, fødsler og vandringer i Norge 1856-1960