Ulike som to dråper vann?

Nedenfor serveres noen smakebiter av utviklingen av kvinners deltakelse i arbeidslivet i hvert av de to landene siden 1905: Dette knyttes blant annet til utviklingen av den offentlig finansierte barneomsorgen og foreldrepermisjonene, som er viktige virkemidler for å fremme likestilling. Kvinners politiske rettigheter og mobilisering er en annen viktig side ved likestillingssituasjonen, også fordi dette har betydning nettopp for utviklingen av likestillingsrelevant politikk. Hvordan har utviklingen vært i Norge og Sverige, og hvilket land var først ute med hvilke tiltak? Er vi i ferd med å bli mer like?

Fra flere norske til flere svenske kvinner i lønnsarbeid

Ved forrige århundreskifte var om lag en av tre som hadde lønnet arbeid, både i Norge og Sverige, kvinner (figur 1). Den gangen besto de kvinnelige lønnsarbeiderne for det meste av ugifte og enker. Men definisjonen av yrkesarbeid var snever, og bondekoners arbeid, samt en del sesongpreget og midlertidig arbeid, var ikke med. årsaken til at prosenten likevel var så høy, var blant annet at kvinner tok lønnet arbeid i relativt stort omfang først og fremst i forbindelse med den økende industrialiseringen og urbaniseringen. Denne prosessen, som fortsatte utover 1900-tallet, ga muligheter for lønnet arbeid for kvinner, for «de frigjorte hender». Selv om andelen kvinner med betalt arbeid rundt 1900-tallet faktisk var noe større i Norge enn i Sverige, gikk industrialiseringen og urbaniseringen i Sverige etter hvert raskere, og ble mer omfattende enn i Norge. Yrkesfrekvensen for kvinner steg mer i Sverige.

Sterkere «husmorisering» i Norge

I mellomkrigstiden og rett etter annen verdenskrig, utgjorde kvinnene en stadig mindre del av arbeidsstyrken i Norge. I Sverige svingte det mer, og nivået var fra rundt 1915 høyere enn her i landet. Andelen kvinner som hadde lønnet arbeid holdt seg imidlertid nokså konstant i Norge, i Sverige steg den fram til 1930, stagnerte fram til 1945, og steg deretter. Helt fra 1920-tallet tok gifte kvinner i alle aldre for eksempel oftere lønnet arbeid i Sverige enn i Norge. Gro Hagemann knytter dette til mer tradisjonelle familienormer i Norge, og en helt annen grad av aksept for likestilling og flere offensive feminister i det svenske sosialdemokratiet.

Etter annen verdenskrig giftet stadig flere seg, og giftermålsalderen sank i begge land. Vi fikk en babyboom, og yrkesfrekvensen for gifte kvinner var fortsatt lav. I 1950 var 5,4 prosent av norske, og dobbelt så mange svenske gifte kvinner, i betalt arbeid. Fram til ca. 1960 gikk kvinnenes andel av de sysselsatte ned i Norge, mens den i Sverige steg noe. Dette kan delvis ha sammenheng med at norske kvinner lenge fikk flere barn enn svenske, og var derfor oftere hjemmeværende. Rekruttering av kvinnelig arbeidskraft sto også på den arbeidsmarkedspolitiske dagsordenen i Sverige allerede fra 1940-tallet.

Så begynte «kvinnerevolusjonen» i arbeidslivet; flere og flere gifte kvinner og kvinner med barn tok betalt arbeid. I begge land ser vi en «kvinnevennlig næringsutvikling», og en relativt kvinnevennlig (sosialdemokratisk) stat. Velferdsstaten ekspanderte, og vi fikk «den offentlige revolusjon».

økningen i gifte kvinners yrkesaktivitet kom imidlertid om lag ti år senere i Norge, og vokste i begynnelsen langsommere enn i Sverige. Nærmere én av fire gifte kvinner i Norge var yrkesaktive i 1970, mot fire av ti svenske. Nivået i Norge var i 1970 som i Sverige ti år før (Figur 2). Norge var i større grad, og i lengre tid, et husmorland. Dette skyldes delvis ulikheter i næringsutviklingen - Sverige lå foran i industrialisering og urbanisering. Dessuten må det nevnes at oppbyggingen av velferdsstaten i Norge skjedde senere på grunn av annen verdenskrig.

I løpet av 20 år, fra midt på 1970-tallet, tok stadig flere norske og svenske kvinner lønnet arbeid. Da norske kvinner først for alvor tok lønnet arbeid, skjedde utviklingen raskt, slik at forskjellen etter hvert ble mindre mellom de to landene. I 1993 var 69 prosent av norske og 76 prosent av svenske kvinner yrkesaktive (figur 3). Yrkesfrekvensen for svenske kvinner har imidlertid gått litt ned eller vært stabilt de senere årene, noe som har vært satt i sammenheng med økonomisk nedgang i Sverige. I Norge har den fortsatt å øke, noe som nok skyldes tilsvarende bedre tider her. Forskjellen mellom landene er nå utjevnet, om lag tre firedeler av både norske og svenske kvinner er i lønnet arbeid, noe som er høyt i internasjonal sammenheng.

Norsk og svensk likestilling «light»

å jobbe deltid for kvinner er fortsatt noe vanligere i Norge enn i Sverige (figur 3). I 2003 gjaldt det 33 prosent av svenske og 41 prosent av norske kvinner i arbeidslivet. De senere årene har det imidlertid blitt mer vanlig at mødre i begge land arbeider fulltid. Det relativt store innslaget av deltidsarbeid i Norge og Sverige har vært knyttet til den generelle observasjonen at i land der yrkesprosenten for kvinner generelt er høy, arbeider mange deltid, mens i land der den er lav, er det ofte slik at når kvinner først jobber, så jobber de heltid.

Både i Norge og Sverige er deltidsarbeid fortsatt en løsning for mødre for å forene arbeidslivets og familielivets krav, mens fedrene har jobbet fulltid og overtid. «Likestilling light» har SSB-forsker Kari Skrede (2004) kalt det; mor har yrkesarbeid og deltar i forsørgelsen, men far er hovedforsørger .

Offentlig barneomsorg og foreldrepermisjoner

Tilgang på barneomsorg utført av andre, er av sentral betydning for om kvinner med små barn kan ta arbeid utenfor hjemmet. Utviklingen av offentlig finansiert barneomsorg er knyttet til utviklingen av velferdsstaten, og i første halvdel av forrige århundre sto dette ikke høyt på den politiske dagsorden i noen av landene. Nåtidens barnehager (förskola) har samtidig røtter i et visst omfang av privat og veldedig organisert og finansiert barneomsorg som stort sett kom i gang på midten/slutten av 1800-tallet. Grovt sett snakker vi om barneasyl og barnekrybber for barn av fattige og av arbeiderklassemødre som måtte ta lønnet arbeid på den ene siden. Senere ble dette kalt daghem i Sverige og daghjem i Norge. På den andre siden finner vi barnehager (barnträdgård i Sverige) for middel- og overklassen. Disse skulle være et pedagogisk supplement til barnas oppdragelse i hjemmet. Det var deltidstilbud for barn av hjemmeværende husmødre (i Sverige senere kalt lekskola og deltidsgrupp). Før offentlig barneomsorg ble utbygd ordnet barnefamiliene med yrkesarbeidende mødre seg for det meste med privat barnepass.

Sverige først ute med offentlig barneomsorg

Spørsmålet om den offentlige barneomsorgen kom opp i Sverige på slutten av 1930- og 40-tallet. i kjølvannet av befolkningskommisjonen og flere utredninger om offentlig barneomsorg Peter Antman (1996) viser at i den første utredningen ble interessant nok lekskolan sett på som den beste for barna, og viktig å støtte fordi husmødrene som benyttet seg av dette tilbudet, var en større gruppe enn de yrkesarbeidende kvinnene som benyttet daghem. På bakgrunn av en statlig utredning fra 1943 om offentlig tilskudd til førskoler og barnekrybber begynte en viss utbygging av begge typer barnehager, selv om statstilskuddet var forholdsvis lavt. Utbyggingen av daghem sto imidlertid nokså stille på 1950-tallet. Denne typen barnehage ble ikke bygd ut særlig mye ut før midt på 1960-tallet etter at statstilskuddet økte vesentlig. Da ble det imidlertid også satset på familjedaghem. Lekskolan (deltidsgrupp) hadde i utgangspunktet flere plasser, og vokste i hele perioden fram til midten av 1970-tallet (figur 5). Lenge ble altså barnehagetilbudet for barn av hjemmearbeidende mødre sterkt bygd ut. Og familiebarnehagene fikk en viktig plass i den svenske barnehagesatsingen.

I Norge ble den offentlige politikken for kollektiv barneomsorg utviklet senere. Selv om det var tilløp til diskusjon om temaet, blant annet inspirert av debatten og utviklingen i Sverige, var det først etter annen verdenskrig at interessen for barnehagene våknet. Det var i første rekke husmorlag og private og sosiale organisasjoner som sto for den utbyggingen som fant sted. Det utviklet seg langsomt et system for statlig kontroll og støtte. Så sent som 1970 gikk under 3 prosent av norske barn i førskolealder i barnehage.

Forskjellene minsker, men blir ikke borte

Det kom lover om barnehager samtidig på begge sider av kjølen i 1975, og 1970-tallet ble tiden for en økende satsing på barnehager (se figur 4 og 5). Men utbyggingen startet altså tidligere, og ble raskt langt sterkere i Sverige. Der utgjorde også lekskolene og familiebarnehagene lenge en viktig del av barnepasstilbudet, men minsket så i betydning. Generelt kan vi nok si at barnehager i Sverige mer gjennomgående har blitt oppfattet som bra både for barna, og som et virkemiddel til at mødre kan være yrkesaktive.

Dekningen har i hele utbyggingsperioden i begge land vært vesentlig bedre for de eldste enn for de yngste barna, og det har vært en god del deltidsplasser. Forskjellene i barnehagedekning har blitt mindre mellom Norge og Sverige etter hvert, men for de minste barna har tilbudet hele tiden vært langt dårligere i Norge enn i Sverige (figur 6). At både den norske og den svenske barnehagedekningen har blitt bedre, skyldes imidlertid ikke bare utbygging. Fra 1980-tallet dekket foreldrepermisjonen omsorgsbehovet for de aller minste, og mot slutten av 1990-tallet ble skolealderen senket i Norge og eget førskoletilbud ble skilt ut i Sverige.

«Ropen skalla- dagis åt alla»

Norge var lenge i større grad et husmorland enn Sverige. Det blir sagt at kvinner i Norge gikk ut i arbeidslivet til tross for mangel på barnehageplasser. Man ordnet seg privat, og tok deltidsjobb i større grad enn i Sverige. Slik sett var vi ulike. Samtidig er likhetene slående. I begge land har det vært mangel på barnehageplasser i perioden da mødre har økt sin yrkesaktivitet, og deltidsarbeid har vært utbredt. «Likestilling light» er ikke bare et norsk fenomen.

Fra den nye kvinnebevegelsen som blomstret opp i begge land på 1970-tallet ble det også påpekt at yrkesfrekvensen for gifte kvinner nettopp i eget land var lav, og at det var mangel på barnehageplasser og gode omsorgsordninger for barn. «Rett til arbeid» sa kvinnebevegelsen i Norge, «Arbeta - inte slita ut sig! : en bok om dubbelarbete idag och förr i tiden - för 6 timmars arbetsdag i framtiden» var den tidstypiske tittelen på en bok som kom ut i Sverige, og ble lest i Norge. «Vi vill ha sex, vi vill ha sex, vi vill ha sex timmars arbetsdag» lød slagordene i demonstrasjonene i Sverige, og også i Norge var sekstimers arbeidsdag et krav i kvinne- og fagbevegelsen. «Ropen skalla, dagis åt alla» ropte svensker kvinner - «Gratis daghjem til alle barn» lød det på den andre siden av Kjølen. På begge sider var det misnøye med barnehager som hadde for kort åpningstid til at det var mulig for mødrene å ha fulltids jobb.

Omsorgspermisjon- «Look to Sweden»

I tidligere tider var ikke svangerskap og fødsel et offentlig anliggende. På slutten av 1800-tallet, i forbindelse med utviklingen av former for arbeidervern, kom det lovgivning, først i Norge (1893) så i Sverige (1900), som forbød kvinner å arbeide i 4-6 uker etter fødselen. Da velferdsstaten ble bygget ut, kom det noe lengre fødselspermisjonsordninger, lovfesting av rett til svangerskapspermisjon, og rett til økonomisk kompensasjon knyttet til etableringen av syketrygd. Her var Sverige tidlig ute, med rett til 12 ukers permisjon i 1939, som økte til seks måneder i 1945. Inntektskompensasjonen kom imidlertid ikke før 10 år etter, omtrent samtidig med at Norge fikk tilsvarende ordning, men kun for 12 uker.

Ytterligere bedring og utvikling av permisjonsordningene som var knyttet til fødsel og barneomsorg, kom på dagsordenen da yrkesdeltakelsen for mødre virkelig begynte å øke. Slike ordninger er naturlig nok av sentral betydning for mødres yrkesaktivitet, og å bedre dem ble sett på som en viktig del av likestillingspolitikken, særlig fra 1970-tallet. Utvidelsen av permisjonsordningen fra 1970-tallet skjedde gjennom at det fortsatt ble reservert tid til mor, knyttet til å sikre mors og barns helse. Men den utvidete tiden kunne deles mellom mor og far. Av nyere dato er ordningen med at en del av permisjonstiden (fire uker i Norge) er forbeholdt far.

Sverige var igjen først ute med utvidelse, og startet på et høyere nivå enn Norge. (Se figur 7). «Föreldrapenningen» kom i 1974, med rett til 90 prosent lønn i 180 (arbeids)dager (60 dager reservert for mor, resten på deling mellom mor og far). Den har stadig økt fram til dagens 480 dager, riktig nok med varierende kutt på nittitallet, og en økonomisk kompensasjon i dag på 80 prosent. I Norge gikk det langsommere. Foreldrepermisjonen økte til 18 uker (6 uker til mor) i 1977, og lå fast i ti år. Så skjedde en gradvis utvidelse fram til 1993, til 42 ukers permisjon med full lønn (alternativt 52 uker med 80 prosent lønn), som fortsatt gjelder. Sverige har altså fortsatt en mer omfattende ordning enn Norge, men begge land er i fronten internasjonalt på dette området.

Kontantstøtte- fremmer ikke likestilling

Både i Norge og Sverige har ulike former for morslønn eller kontantstøtte vært diskutert. I 1994 ble en slik ordning vedtatt i Sverige, men den ble aldri iverksatt, og forsvant etter kort tid i forbindelse med et regjeringsskifte der sosialdemokratene kom tilbake til makten. Fire år senere ble en slik ordning innført i Norge. Arnlaug Leira (2004) viser til at det er partiene på venstresiden som i størst grad har stått for støtte til barnehageutbygging og omsorgspermisjon, mens sentrum og høyresiden har vært for kontantstøtten. Omsorgspolitikken er blitt skapt gjennom politiske allianser på tvers av partiskillene, og det ga oss altså nittitallets store satsing på kontantstøtte, som i all hovedsak tas ut av mødrene. Vi ser her et uttrykk for ambivalens i den norske familie- og likestillingspolitikken, knyttet til mødres yrkesdeltakelse. Ideen om valgfrihet vinner også gehør i stadig flere sammenhenger. Det skal imidlertid også nevnes at Finland har en form for kontantstøtte, men samtidig en rett til barnehageplass (slik en også har i Sverige). I større grad enn i Norge har en altså reell valgfrihet med hensyn til barneomsorg (Se Bergman 2004). Det er i Norge også uttrykt som et mål at det skal være barnehageplasser til dem som ønsker det, men slik er ikke situasjonen i dag.

Det har blitt meget vanlig å ta ut kontantstøtte i Norge, 2 av 3 mødre med barn i kontantstøttealder (1-2 år), mottok dette i 2003. Likevel er ordningen omstridt, blant annet fordi barnehage er en sterkt ønsket ordning av mødre med barn i alle aldre. For eksempel svarte til 48 prosent av mødre til barn i kontantstøttealder (i 2002) at de ville foretrekke barnehage, og bruken av kontantstøtte har gått noe ned de senere årene.

Menn i fokus

Helt siden midten av 1970-tallet har de nordiske landene vært foregangsland internasjonalt i å sette som mål i familiepolitikken at fedre skal ta en del av foreldrepermisjonen, og at dette skal være et middel til likestilling. Særlig fra 1990-tallet har det i Norden vært en økende fokus på menns roller og rettigheter i likestillingssammenheng. å reserve en del av omsorgspermisjonen for far blir sett på som særlig viktig. Norge var her først ute, med å innføre en fedrekvote (en måned) i 1993, som del av omsorgspermisjonen. Dette er et eksempel på en ordning som raskt ble etterliknet i vårt naboland. En pappamånad kom i Sverige i 1995, den ble doblet i 2002. I begge land foregår også diskusjoner om økt fedrekvote.

Mange fedre både i Norge og Sverige tar den delen av omsorgspermisjonen som er reservert for far. Men få fedre bruker den delen av permisjonen som foreldrene kan dele, og som altså har vært en mulighet siden utvidelsene som tok til fra midten av 1970-tallet. Og svært få menn tar ut kontantstøtte.

Svenske kvinner tidlig inn i politikken

Kvinners deltakelse i politikken er også en indikator på likestillingssituasjonen, og har bidratt til utviklingen av kvinnevennlige velferdstiltak (som vist for norske forhold av Hege Skjeie). Dette har igjen hatt betydning for kvinners muligheter og stilling i arbeidslivet. Sammenliknet med andre land, skjedde det en tidlig politisk mobilisering av kvinner i forhold til det parlamentariske systemet i Norden. Norge var den første suverene stat i verden der kvinnene fikk allmenn stemmerett, det skjedde i 1913, seks år før i Sverige. Etter at dette var oppnådd, begynte en lang prosess med at flere kvinner ble valgt inn i parlamentene og fikk plass i regjeringene (Figur 8 og 9). Lenge lå Sverige foran, men først etter annen verdenskrig ble det mer enn 10 prosent kvinner i parlamentene. Fram til 1970-tallet skjedde en langsom utvikling mot økt kvinnerepresentasjon i begge land, med en stort sett brattere utvikling i Sverige.

Men så skjedde utviklingen raskt i Norge. 1970-tallet var tiden for norske kvinners innmarsj i Storting og regjering. I 1981 fikk vi kvinnelig statsminister, Gro Harlem Brundtland, som i 1986 skapte verdenssensasjon med å oppnevne åtte kvinnelige av i alt 18 ministre. Kvinnenes deltakelse i politikken har hatt betydning for den økende satsingen på offentlige ordninger for barneomsorg i begge land. At kvinnene kom i regjering, var trolig med på å få fart i å styrke ordningen for omsorgspermisjon fra slutten av 1980-tallet, tiåret da norske kvinners andel i parlamentet fortsatte å øke.

På 1990-tallet har Sverige dratt noe fra Norge. I 2002 ble det for eksempel valgt inn 43 prosent kvinner i Riksdagen mens det året før ble valgt 36 prosent kvinner til Stortinget. Etter 1986 har kvinneandelen i regjeringen i Norge ikke vært lavere enn 42 prosent, noe som blant annet skyldes likestillingslovens krav siden 1988 (om minst 40 prosent av hvert kjønn). Samtidig har kvinneandelen i regjeringen i Sverige de senere årene vært femti prosent. Samlet sett er kvinnenes representasjon i den lovgivende og utøvende makten i dag noe høyere i Sverige enn i Norge.

Likere, men ikke helt

Stort sett kan vi nok si at landene har vist en parallell utvikling, men delvis i ulikt tempo, og det synes å gå mot konvergens på flere områder. Svenske og norske kvinners grad av yrkesaktivitet er blitt ganske lik, selv om norske kvinner fortsatt arbeider noe mer deltid enn svenske. Sverige har også noen flere kvinner i parlament og regjering enn Norge. I begge land har det etter hvert blitt gitt omfattende offentlig støtte til barneomsorg. Barnehagedekningen er fortsatt bedre i Sverige enn i Norge selv om vi i stor grad har tatt igjen svenskene også på dette området. Støtte til foreldres omsorg for egne små barn i form av omsorgspermisjoner, herav en del forbeholdt far, er blitt mer og mer omfattende, også dette mer i Sverige enn i Norge. Både satsing på omsorgspermisjon og barnehager har vært viktige virkemidler i likestillingspolitikken. Innføringen av kontantstøtte i Norge har imidlertid ikke hatt som mål å fremme likestilling, og synes heller ikke å gjøre det i praksis. Her er Norge og Sverige forskjellige, men det er verd å merke seg at kontantstøtten diskuteres i Sverige, og at den finnes i en noe annen form i Finland.

(1) Takk til Randi Kjeldstad, Arnlaug Leira, Eva Magnusson og Kari Skrede for nyttige kommentarer til en tidligere versjon av denne artikkelen.

Litteratur :

Antman, P. (1996): Barn och äldreomsorg i Tyskland och Sverige: Sverigedelen, Välfärdsprojektet Kunskap/Fakta nr. 5, http://www.abc.se/~m9339/bib/BoA/BoA-book.html

Bergman, S. (2004): Collective Organizing and Claim Making on Child Care in Norden: Blurring the Boundaries between the Inside and the Outside, Social Politics , Summer 2004; 11: 217 - 246.

Bergqvist, C. m.fl. (1999): Likestilte demokratier ? Kjønn og politikk i Norden , Oslo: Nordisk ministerråd og Universitetsforlaget

Ellingsæter, A.L. og A. Leira (red.) (2004): Velferdsstaten og familien , utfordringer og dilemmaer , Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hagemann, G. (2002): Citizenship and Social Order: Gender Politics in Twentieth-century Norway and Sweden, i Women’s History Review , Volume 11, number 3, 2002

Hagemann, G. (2003): Det feminine dilemma, Kvinnens to roller og etterkrigstidens norske likestillingsdebatt, i Arbetarhistoria , meddelande från arbetarrørelsens arkiv och bibliotek 2-3 2003, side 30-43.

Leira, A. (1992): Welfare States and Working Mothers . The Scandinavian Experience .

Cambridge: Cambridge University Press.

Leira, A. (1993): «The Woman-Friendly Welfare State? The Case of Norway and Sweden», in Lewis, J. (ed.), Women and Social Policies in Europe , Work , Family and the State , Aldershot: Edward Elgar

Leira, A. (2002): Updating the «gender contract»? Childcare reforms in the Nordic countries in the 1990s, NORA , Nordic journal of Women’s Studies 2 - 2002 , volume 10 , pp . 81 - 89

Leira, A. (2004): «Omsorgsstaten og familien», i Ellingsæter og Leira (2004)

Sainsbury, Diane (2001): Gender and the Making of Welfare States: Norway and Sweden, I Social Politics, Volume 8, Number 1, Spring 2001

Skjeie, H. (1992): Den politiske betydningen av kjønn. En studie av norsk toppolitikk, Rapport nr. 11, Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Skrede, K. (1986): «Gifte kvinner i arbeidslivet», kap. 5 i Alldén, L., N. Rogoff Ramsøy, og M. Vaa (red): Det norske samfunn , Oslo: Gyldendal. Finnes også trykt opp i Kitterød, H. m.fl (2002) Livsløp i støpeskjeen , utvalgte arbeider av Kari Skrede, SøS 106, Statistisk sentralbyrå

Skrede, K. (2004): «Familiepolitikkens grense- ved ”likestilling light”», i Ellingsæter og Leira (2004), s. 160-200.

Vikan, S.T. (2002): Noreg - verdsmeister i likestilling , i Samfunnsspeilet 1/2002, Statistisk sentralbyrå

Statistiske kilder

Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

Befolkningsstatistik, Statistiska centralbyrån

Håland, I. og G. Næringsrud (2004): 7 av 10 mødre med barn i kontantstøttealder jobber , SSB-magasinet, Statistisk sentralbyrå.

Nordic Council of Ministers (1994): Women and Men in the Nordic Countries. Facts and figures 1994. Nord 1994:3, Copenhagen

Nordiska rådet och Nordiska Statistiska sekretariatet (1976): Nordisk statistisk årsbok 1976, Nordisk utredningsserie 1976:35, København och Stockholm

Nordiska statistiska sekretariatet (1993): Nordisk statistisk årsbok 1993, NORD 1993:1, København och Stockholm

Nordisk ministerråd (1998): Kvinnor och män i Norden, Fakta om jämställdheten 1988, Nord 1988:59, Stockholm

Nordisk ministerråd (2004): Nordisk statistisk årsbok 2004, København

Rønsen, M. (1997): Nordiske mødres inntog på arbeidsmarkedet , Samfunnsspeilet 1-1997, Statistisk sentralbyrå

Statistisk sentralbyrå (1995): Historisk statistikk 1994, Norges offisielle statistikk (C 188)

Statistisk sentralbyrå (2001): Statistisk årbok 2001 , Norges offisielle statistikk (C 671)

Statistiska centralbyrån (1978): Utbildningsstatistisk årsbok 1978

Statistiska centralbyrån (2004): På tal om kvinnor och män, lathund om jämställdhet 2004