Uskyldige spørsmål?

Fasaden på det nyåpnede Holocaustsenteret i Vidkun Quislings gamle Villa Grande prydes av en flere meter høy og bred kunstnerisk installasjon som er som en stor glassplate. Om dagen speiler fasaden de fredelige omgivelsene på Villa Grande, om kvelden kommer noen lyseffekter tydeligere fram. Ser man nærmere etter, oppdager man at glassplaten symboliserer et gammelt personregisterkort, brukt på begynnelsen av forrige århundre og at lyseffekter gjengir de ulike spørsmål som er registrert på personregisterkortet. Kortet inneholder kategorier for blant annet rase, religion og kjønn. Kunstneren, amerikaneren Arnold Dreyblatt, ønsker på denne måten å stille spørsmål ved innhenting og registrering av persondata i det moderne samfunn - de uskyldige spørsmål - og om de kan bli misbrukt. Registerkortet på Villa Grandes fasade er ikke ulikt de som ble brukt av naziregimet i Tyskland på 1930-tallet til å registrere blant annet jøder.

Dreyblatt har hentet inspirasjon til sitt verk, som har fått tittelen "Uskyldige spørsmål", fra den amerikanske statistikeren og demografen William Seltzer. Seltzer har arbeidet med å utarbeide internasjonale oversikter over eksempler på hvordan statistikk og folkeregistre kan ha blitt tatt i bruk av makthaverne til å gjennomføre folkemord.

Folketellinger og befolkningsstatistikk har vært viktige i framveksten av offisiell statistikk. I verste fall kan statistikk bidra til grove menneskerettsbrudd, eller forbrytelser mot menneskeheten, som folkemord. Det er disse grove unntakene som er utgangspunktet for arbeidet som William Seltzer leder. Han har i flere år arbeidet med etiske problemstillinger rundt statistikkproduksjon. Han har tidligere arbeidet med befolkningsstatistikk ved FNs statistiske kontor i New York og ledet også dette kontoret i en periode. I høst holdt han et seminar hos Statistisk sentralbyrå i Oslo, og minnet forsamlingen på at misbruk av statistikk og folkeregisteropplysninger også kan ha forekommet i Norge.

Norske eksempler

På bakgrunn av arbeidet med å kartlegge bruk og misbruk av statistisk materiale under de europeiske jødeforfølgelsene har Seltzer kunnet sette opp en liste over overgrep han mener kan ha skjedd med hjelp av statistisk materiale. Det ferskeste eksempelet er bruk av personopplysninger om enkelte folkegrupper i USAs "kamp mot terror". Men på Seltzers liste finnes også to norske eksempler. Det er den offisielle statistikkens registrering av språklige minoritetsgrupper og Nasjonal Samlings registrering av jøder under okkupasjonen i perioden 1940-45.

I Einar Lie og Hege Roll Hansens framstilling av Statistisk sentralbyrås historie, går det fram at det tidligere var vanlig å inkludere kategorier som religion, fødested og "talte språk" i tellingene, for å skille minoriteter fra majoriteten. I Norge ble det lenge skilt mellom befolkningen som snakket norsk og "lapper og kvæner", som altså hadde samisk, kvensk eller finsk som morsmål. Andre "undergrupper" i Norge på 1800-tallet var tatere, som ikke engang ble telt i folketellingene, men som ble gjenstand for egne "fantetellinger". Oversikten over språkminoriteter i nord ble brukt da den norske staten satte i gang sin "fornorskingspolitikk" i nordområdene.

Fra folketellingen i 1866 ble også jøder telt i de norske folketellingene. Senere, etter at landet kom under tysk okkupasjon i 1940, ønsket de tyske okkupasjonsmyndighetene å oppdatere listene over denne minoriteten. To år senere gjennomførte det statistiske kontoret til Nasjonal Samling en spørreskjemaundersøkelse av alle jøder i Norge. Dette var bare måneder før den endelig deportasjonen av halvparten av Norges jøder til tyske dødsleire, høsten 1942. Registreringen av denne befolkningsgruppen er et dramatisk eksempel på misbruk av personregistre i norsk historie. Men det var altså Nasjonal Samling og ikke det nasjonale statistikkbyrået, SSB, som stod bak. Men SSB hadde så sent som i 1930 registrert "medlemmer av Det mosaiske trossamfunn". Samme år var fortsatt "samer og kvener" utskilt som egne kategorier.

Portvakter mot misbruk

Etiske spørsmål rundt bruk av statistikk er altså noe som også angår norske statistikere. Norge har en statistikklov som skal hindre misbruk av for eksempel personopplysninger som er samlet inn til statistikkformål. I tillegg beskyttes personer gjennom andre lover, som personopplysningsloven. Vi har også et uavhengig organ som skal vokte om denne, Datatilsynet.

Men disse "portvaktene" er bare noen av tiltakene som kan treffes mot misbruk. I Norge er man for eksempel forsiktig med å spørre om etnisitet eller religion i statistiske undersøkelser (både totaltellinger og utvalgsundersøkelser) foretatt av Statistisk sentralbyrå. Slike kjennetegn er heller ikke tatt inn i folkeregistrene som Likningsmyndighetene har det operative ansvar for.

At tellinger eller registre kan brukes til skade for befolkningsgrupper, betyr ikke at man nødvendigvis skal slutte med å samle inn opplysninger om minoritetsgrupper. Som kilde til kunnskap om sosiale forhold kan de være uvurderlige. Men man må søke å sikre seg mot misbruk. Tiltak mot misbruk er anonymisering, destruksjon av datagrunnlaget eller desentralisering av databasen, eller bruk av statistiske utvalg.

Tall som bevis

Statistikk kan også brukes til å kartlegge grove menneskerettighetsbrudd. Med framveksten av et internasjonalt rettssystem etter andre verdenskrig har man i økende grad søkt å dokumentere grove brudd på menneskerettighetene, for å kunne holde overgriperne ansvarlig. Statistikk og registre ble misbrukt under Holocaust, men tallene kunne også fortelle etterforskerne under Nürnberg-prosessen hva som hadde foregått. Det siste tiåret har demografer bistått internasjonale domstoler med å få stilt krigsforbrytere fra blant annet Bosnia, Kroatia og Serbia og Rwanda for retten.

William Seltzer har selv arbeidet som konsulent for FN i Rwanda, der svært gode manntallslister ble tatt i bruk i det som kanskje var historiens raskeste folkemord i 1994. I tilfellet Rwanda varierte tallet på drepte fra 800 000 til 1.200 000 i ulike kilder. Usikkerheten skapte problemer i det påfølgende rettsoppgjøret. I Rwanda brukte demografer, statistikere og andre både tidligere folketellinger, intervjuer med overlevende og undersøkelser av utvalg av befolkningen for å etablere et anslag for hvor mange som ble drept i løpet av de 100 dagene i 1994. Anslagene lå snart på mellom 850.000 og 1 million. I 2004, etter mange års leting etter fysiske bevis i form av massegraver, kunne myndighetene fastslå at minst 937.000 mennesker ble drept.

Også norske statistikere har vært engasjert av det internasjonale rettsapparatet. Helge Brunborg og Torkild H. Lyngstad ved Statistisk Sentralbyrå, samt Henrik Urdal ved Fredsforskningsinstituttet, har bidratt til å beregne antall drepte i Srebrenica i 1995. Tallbevis og vitenprov har medvirket til at flere offiserer i den bosnisk-serbiske hæren er dømt for folkemord og andre forbrytelser av den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia. Generelt har demografer og statistikere spilt en større rolle for etterforskningen og rettsforhandlingene ved rettsoppgjøret i det tidligere Jugoslavia (ICTY) enn ved domstolen for Rwanda (ICTR) og den Internasjonale Strafferettsdomstolen (ICC).

Kilder og lenker:

Bore, Ragnhild Rein: " Mannen er så vaskeekte lapp som i våre dager kan presteres " - Samer og kvener i eldre folketellinger.

Brunborg, Helge, Torkild Hovde Lyngstad og Henrik Urdal: Accounting for genocide: How many were killed in Srebrenica? European Journal of Population 19(3): 229-248, September 2003. Reprint no. 246, Statistisk sentralbyrå

Lie, Einar og Roll Hansen, Hege: Faktisk Talt : Statistikkens historie i Norge , Universitetsforlaget, Oslo (2001)

Seltzer, William: "The dark side of numbers: The role of Population Systems in Human Rights Abuses". New School for Social Research , New York (2001)

"Population Statistics, The Holocaust and the Nuremberg Trials", i Population and Development Review 24-3 (1998)

Soltvedt m. flere: Folketellinger gjennom 200 år, Statistisk Sentralbyrå, Oslo og Kongsvinger (2004)

Søbye, Espen: " Et mørkt kapittel i statistikkens historie ", i Statistikk og historie , Statistisk Sentralbyrå, Oslo- Kongsvinger (2000)