Utviklingen i bostedssegregering i utvalgte store og sentrale kommuner etter 2005

Hovedfunnet er at bostedssegregeringen har gått ned i de områdene vi studerer når vi bruker dissimilaritetsindeksen (D-indeksen) som mål på bostedssegregering. Vi finner dette til tross for at antall personer med innvandrerbakgrunn mer enn doblet seg fra 2005 til 2017, fra om lag 365 000 i 2005 til om lag 884 000 personer i 2017. Den årlige økningen i innvandringen var relativt moderat i årene 2000-2006 før vi fikk en sterkere vekst i årene 2007-2015.

D-indeksen måler jevnheten i fordelingen til bosettingen av befolkningen med innvandrerbakgrunn versus den øvrige befolkningen over ulike lokale boområder. Verdien på indeksen kan tolkes som den prosentvise andelen av innvandrerne inkludert i beregningene som må flytte til andre lokale boområder innenfor de områdene vi ser på, dersom en ønsker en fordeling av innvandrere og den øvrige befolkningen i de lokale boområdene som tilsvarer fordelingen i området under ett. I stedet for å se på hele landet, har vi plukket ut 21 store og sentrale kommuner med høy andel innvandrere. Disse kommunene er så delt inn i 380 lokale boområder, og det er disse områdene som danner basis for de fleste av de beregningene vi har foretatt. Beregningene er sensitive for inndelingen i lokale boområder, og vi er dermed primært opptatt av utviklingen i D-indeksen over tid.

En viktig egenskap ved indeksen er at den skal være uendret dersom innvandrere og den øvrige befolkningen over tid bosetter seg etter samme mønster som tidligere. Dersom den prosentvise økningen i antall innvandrere i et lokalt boområde er mindre enn den prosentvise økningen i antall innvandrere totalt i alle de lokale boområdene som inngår i analysen, trekker dette i retning av redusert bostedssegregering. Med tanke på den sterke veksten i innvandringen fra 2005 til 2017, betyr dette at områder som i 2005 hadde høy bostedssegregering i retning av befolking med mange innvandrere, vil ha en tendens til å få redusert bostedssegregering i 2017 slik den måles ved D-indeksen.

Mer detaljerte beregninger viser at nedgangen i bostedssegregeringen gjelder for personer fra landgruppe 2, dvs. nye EU-land i Øst-Europa samt for personer fra landgruppe 3 (landene i Øst-Europa som ikke er medlemmer av EU, Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand). For innvandrerne fra landgruppe 1 (EU/EØS land i Europa samt Sveits, USA, Canada, Australia og New Zealand) finner vi en svak økning i bostedssegregeringen fra 2005 til 2017. Når vi deler innvandrerne fra landgruppene 2 og 3 inn etter alder, finner vi en nedgang i bostedssegregeringen blant alle aldersgrupper med unntak av den eldste (67 år og eldre). For innvandrere fra landgruppe 2 finner vi ingen systematisk sammenheng mellom bostedssegregering og botid i 2017, mens for innvandrerne fra landgruppe 3 er det en positiv samvariasjon mellom botid og bostedssegregering. Bostedssegregeringen har gått ned over tid i alle utdannings¬gruppene blant innvandrerne fra landgruppene 2 og 3. For innvandrerne fra landgruppe 2 var nedgangen særlig stor i første del av perioden, dvs. fra 2005 til 2011. Bostedssegregeringen varierer også med arbeidsmarkedsstatus. I 2015 er sysselsatte innvandrere blant dem med lavest bostedssegregering. Dette gjelder innvandrere fra alle de tre landgruppene. Blant innvandrere fra landgruppe 3 er det arbeidsledige som har høyest bostedssegregering.

Vi har også sett på bidraget til D-indeksen fra de 21 kommunene vi har studert. En særskilt stor andel av personene med innvandrerbakgrunn er bosatt i Oslo, og Oslo skiller seg derfor ut ved å ha et spesielt høyt bidrag i alle de tre årene 2005, 2011 og 2017, men det avtar noe over tid. Andre kommuner med store bidrag er Bergen, Trondheim, Drammen, Bærum, Fredrikstad og Tromsø, mens Skedsmo, Kristiansand og Stavanger skiller seg ut med økning i bidraget til D-indeksen gjennom hele undersøkelses¬perioden.

Siden situasjonen i Oslo spiller en så sentral rolle for utviklingen i D-indeksen, har vi også gjennomført separate beregninger for Oslo, samt for Bergen, Trondheim og Stavanger. Når det gjelder Oslos delbydeler, finner vi at mange delbydeler som hadde særskilt høye bidrag til D-indeksen i 2005, har fått redusert sine bidrag i 2017. Dette gjelder for eksempel flere delbydeler i Gamle Oslo, Bjerke, Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand bydel, som til tross for sterk økning i både antall og andel personer med innvandrerbakgrunn, viser dempet bidrag til D-indeks fordi endringene måles i prosent. Vi finner også eksempler på det motsatte, dvs. at delbydeler med relativt høy bostedssegregering i 2005 har fått enda høyere segregering i 2017, men dette gjelder relativt få. Et annet viktig utviklingstrekk er at enkelte delbydeler med særskilt høy andel av innbyggere uten innvandringsbakgrunn i 2005 har fått relativt flere innvandrere i 2017.