Boligbyggingen når toppen

Etter 2. verdenskrig var behovet for boliger stort, samtidig som tilgjengelige bygningsmaterialer var begrenset. Det ble derfor innført et system med kvoter på bygningsmaterialer. Hvor mange boliger som ble bygd og hvor de ble bygd ble regulert av dette kvotesystemet. Kvotene ble tildelt av de lokale bygningsutvalgene i kommunen og Boligdirektoratet. Antallet kvoter som ble gitt varierte fra år til år. Utover 1950-tallet ble kvotesystemet gradvis endret. Kvotene på bygningsmaterialer ble erstattet av kvoter på antall kvadratmeter. Samtidig fikk de lokale bygningsutvalgene i kommunene større mulighet til å gå utover kvotene. I 1956 ble kvotesystemet gjeninnført. På samme tid ble også utlånsmengden fra statsbankene brukt i stadig større grad til å regulere byggeaktiviteten.

Statistisk sentralbyrås direktør i perioden fra 1949 til 1980, Petter Jakob Bjerve, så blant annet på boligbyggingen og kvotesystemet for byggetillatelser i publikasjonen "Planning in Norway 1947-1956". Bjerve fant at i perioden fra 1947 til 1954 økte antall byggetillatelser mer i valgår enn i andre år. Samtidig var avviket mellom planlagt og faktisk antall byggetillatelser i valgår høyere enn i andre år. Eneste unntaket var i 1955, hvor antall byggetillatelser ikke økte selv om det var valgår. Svingningene i antall byggetillatelser kan også ha sammenheng med at det i enkelte perioder ble gitt flere byggetillatelser enn det var byggematerialer til. En periode med overtildeling av byggetillatelser ville da måtte bli fulgt av en periode med innstramning i antall byggetillatelser. Denne syklusen kan være sammenfallende med valgsyklusene.

Ikke bare antallet på boliger ble regulert, men også hvilke typer boliger som ble bygd. Fram til 1953 fikk man ikke bygge enfamilieboliger, men fra 1953 fikk man bygge enfamilieboliger om vinteren. Fram til og med 1955 var tomannsboligen den dominerende boligtypen, i 1955 ble det fullført 11 066 tomannsboliger og 9 925 frittliggende eneboliger. Ti år senere ble det fullført 2 912 tomannsboliger og 15 451 frittliggende eneboliger. Etter 1955 falt antallet fullførte boliger til et nivå i underkant av 30 000 boliger i året. Først på slutten av 1960-tallet fikk man igjen en økning i boligbyggingen. I samme periode økte antall fullførte eneboliger jevnt og trutt. Nivået på boligbyggingen i 1954/55 ble ikke passert før på 1970-tallet. Det var da barn født i årene etter 2. verdenskrig, "fredsbarna", kom i etableringsfasen.

De fleste boligene som ble bygd på 1950-tallet hadde tre rom og kjøkken, i 1954 var andelen om lag 42 prosent. Fra 1960 og fram til slutten av 1980-tallet var det boliger med fire rom og kjøkken som utgjorde den største andelen av fullførte boliger. Fra 1988 tok to- og treromsleilighetene igjen over som den dominerende leilighetsstørrelsen.