Fra bolignød via «folkhem» til boligmarked

Både i Norge og Sverige var økningen i antall boliger på 1900-tallet langt større enn befolkningsveksten skulle tilsi. Og boligmarkedet gikk fra å være statlig til privat. I denne artikkelen ser vi blant annet på hvordan denne utviklingen har fortont seg. Men det finnes også store ulikheter i boligstrukturene i Norge og Sverige, blant annet er fordelingen av eie versus leie og blokk versus enebolig forskjellig.

Store utfordringer i boligforsyningen

Både Norge og Sverige har stått overfor store utfordringer i boligforsyningen. Befolkningene har økt sterkt, og i Norge økte folketallet med vel 70 prosent fra 1920 til 2001. I samme periode økte imidlertid antallet boliger enda sterkere; det var i 2001 vel 1,4 millioner flere boliger, eller 3,6 ganger så mange boliger som i 1920.

I Sverige var folketilveksten noe mindre; folketallet økte med vel 50 prosent mellom 1920 og 2001. Også i Sverige økte tallet på boliger langt sterkere enn folketallet. Tallet på boliger i 1920 er ikke kjent, men anslag på grunnlag av boligtellingen i 1920 tyder på at antallet boliger i 2002 var 2,6 ganger så stort som i 1920, en økning på 2,7 millioner boliger.

Det var ikke bare økningen i folketallet, men ikke minst krav om økt kvalitet på boligene, både når det gjaldt størrelse og standard, som har vært de store utfordringene Norge og Sverige har stått overfor i boligforsyningen.

Flere per bolig i Norge

Den langt sterkere veksten i antallet boliger har betydd at det er blitt færre personer per bolig både i Norge og Sverige, det vil si at husholdningene har blitt mindre. Men det har i hele perioden vært flere personer per bolig i Norge enn i Sverige. I 1920 tyder tallene på at forskjellen var betydelig. I Norge var det 4,8 personer per bolig. Den Allmänna Bostadsräkningen i 1920 ble gjennomført i et utvalg geografiske områder og synes ikke å være representativ fordi det var en overvekt av bymessige områder i utvalget. Denne tellingen viser 3,7 personer per bolig. Selv om vi sammenligner med byene i Norge der det var 4,4 personer per bolig, synes det klart at husholdningene var mindre i Sverige enn i Norge.

I Sverige finnes det ingen fulldekkende boligtelling før 1945. Forskjellen i husholdningsstørrelse holdt seg til 1945, men i 1960 var forskjellen betydelig redusert (Norge 3,3 og Sverige 2,8 personer per bolig), og i 2001 var forskjellen liten med 2,3 i Norge og 2,1 i Sverige.

Det betyr altså at samfunnet ikke bare har bygd boliger til en raskt voksende befolkning, men enda viktigere (og særlig for Norge) er det at samfunnet har sørget for en sterk standardøkning i form av færre personer per bolig. Med samme boligtetthet i 2001 som i 1920, ville Norge ikke hatt nesten to millioner boliger, men bare vel 900 000. I Norge har redusert husholdningsstørrelse, og dermed økt antall husholdninger, krevd flere boliger enn befolkningsøkningen. Befolkningsøkningen med samme boligtetthet som i 1920 ville krevd snaut 400 000 flere boliger, mens endringen i boligtetthet med uendret befolkning ville krevd vel 600 000 flere boliger. Vi kan altså si at den største utfordringen for boligforsyningen i de to landa har vært kravene og ønskene om mer plass per person.

Sverige tidligere urbanisert

I tillegg til økt folketall, og ikke minst den enda sterkere økningen i antallet husholdninger, har urbaniseringen vært en av drivkreftene i boligbyggingen. Det har foregått en betydelig flytting fra bygder til byer med tilsvarende behov for bygging av boliger.

Figur 2 viser andelen i Norge og Sverige som bor i tettbygde strøk. Fra 1910 og fram til 1930 (det mangler tall for Sverige i 1940/1945) var både Norge og Sverige forholdsvis lite urbaniserte. Men mellom 1930 og 1950 skjøt urbaniseringsprosessen fart, først og fremst i Sverige. I 1950 bodde bare vel halvparten av befolkningen i Norge i tettbygde strøk, mens det gjaldt nærmere to tredeler i Sverige. Fram til 1970 var det en sterk urbanisering i begge land, men fortsatt litt sterkere i Sverige. I 1970 bodde 81 og 66 prosent i tettbygde strøk i henholdsvis Sverige og Norge. I 2001 var forskjellen redusert.

Boligsituasjonen i 1920

Hvordan bodde nordmenn og svensker på begynnelsen av forrige århundre? De første kildene som gjør det mulig på en brukbar måte å sammenligne de to landa er fra 1920. Norge gjennomførte en boligtelling i forbindelse med folketellingen i 1920. Sverige har ikke en dekkende boligtelling, men gjennomførte i 1920 en «allmänn bostadsräkning» i utvalgte områder.

På grunnlag av den norske folketellingen i 1920 er det utgitt to publikasjoner med boligstatistikk, en for byene og en for bygdene. Disse gir en meget god og grundig analyse av boligforholdene totalt, og et godt innblikk i de geografiske og sosiale variasjoner. Den Allmänna Bostadsräkningen i Sverige er ikke som den norske, en totaltelling. Den er gjennomført i et utvalg av «orter», overveiende av bymessig karakter. Den kan heller ikke betraktes om representativ. «Städerna» er meget godt representert i utvalget, mens de mindre «köpingar och municipalsamhällen» er svakt representert. Det er derfor vanskelig å sammenligne boforholdene i Norge og Sverige. Likevel er det mulig å kaste et visst lys over situasjonen i de to landa.

I kjeller og på kvist

Bygningsmassen i Norge var i 1920 sterkt utnyttet. Det heter ganske visst om boligsituasjonen i byene «En forholdsvis liten del av alle byleiligheter ligger i side- og bakbygninger og heldigvis ennu langt færre i kjeller». Likevel var om lag 12 prosent av leilighetene i byene kvist- eller kjellerleiligheter, og om lag 7 prosent var leiligheter i side- eller bakbygning.

I Norge bodde det i 1920 vel 2,6 millioner personer i vel 540 000 boliger, eller vel 4,8 personer per bolig. (I byer var telleenheten leiligheter, på bygdene var det husholdninger. Vi skal her bruke boliger som en fellesbetegnelse.) I byene, som hadde 30 prosent av folketallet og 33 prosent av boligene, var husholdningene noe mindre. Her var det 4,4 personer per bolig, sammenlignet med 5,1 personer på bygdene.

Boligene på bygdene var bare litt større enn boligene i byene, henholdsvis 4,0 og 3,6 rom per bolig. Kjøkken er da regnet som rom. Det betyr at folk bodde litt trangere på bygdene enn i byene, vel å merke når også kjøkken ble regnet som rom. Det var mange små leiligheter og en av fire boliger hadde bare ett-to rom, det vil si for flertallet ett rom pluss kjøkken. Det var bare en litt større andel små boliger i byene. Etter våre dagers standard ville om lag 70 prosent av boligene i byene blitt betraktet som trangbodde. (Det vil si en aleneboende bodde på ett rom utenom kjøkken, eller at det var flere personer i husholdningen enn rom, eksklusiv kjøkken.)

I landet som helhet var over halvparten av boligene eneboliger (53 prosent). Dette har antakelig en viss sammenheng med at en om lag like stor andel av boligene var «bebodd av huseier».

«Ett rum och kök»

Sveriges Allmänna Bostadsräkningen 1920 er, som nevnt, ikke en fullstendig telling, og neppe heller representativ. Det virker som om den er mest dekkende for boligsituasjonen i mer bymessige bebyggelser. Det er derfor usikkert i hvilken grad en kan sammenligne med resultatene fra den norske folketellingen i 1920. Vi skal likevel presentere enkelte tall for boligsituasjonen basert på denne tellingen. Antallet personer per leilighet (husholdningsstørrelsen) var 3,7. Dette er noe mindre enn i Norge, også i norske byer. Leilighetene var imidlertid også mindre, 2,8 rom per leilighet når en regner med kjøkken. Det betyr at det i Sverige i 1920 bodde vel 1,3 personer per rom. Hele 53 prosent av leilighetene var «enkeltkjøkken, enkeltrom m.m.», eller det var ett rom og kjøkken. Med forbehold om sammenlignbarhet kan det tyde på at svenskene bodde noe trangere enn nordmennene.

Mest oppsiktsvekkende er det kanskje at bare 17 prosent av leilighetene var eid av husholdningen som bodde der («av ägaren begagnade»), og at hele 90 prosent av leilighetene var leiligheter i flerfamiliehus. Det tyder på at boligstrukturen i Norge og Sverige på et tidlig tidspunkt var helt forskjellig, med større vekt på leie- og på flerfamilieboliger i Sverige.

Utviklingen fra 1960: Fra stat til marked

I perioden fra den annen verdenskrig og fram til begynnelsen av 1970-tallet, dreide boligpolitikken i begge land seg om å tilfredsstille det kvantitative behovet for boliger. Antallet nybygde boliger var høyt. Riving og utflytting fra bygdene førte til en betydelig forbedring i boligstandarden (Lujanen 2001). Staten hadde i begge land stor innflytelse på boligbyggingen; i Norge først og fremst gjennom den statlige Husbanken; i Sverige både gjennom statsstøtte til boligproduksjonen og gjennom kommunal boligbygging.

Både i Sverige og Norge økte antallet boliger sterkt på 1960- og 1970-tallet. I Sverige var boligproduksjonen på topp rundt 1970 da det årlig ble bygd nesten 14 boliger per 1 000 innbyggere. I Norge kom toppen noen få år senere. Da ble det bygd om lag elleve boliger per 1 000 i befolkningen.

Antallet bebodde boliger per 1 000 har i alle årene etter 1960 vært høyere i Sverige enn i Norge. Størst var forskjellen i 1960 da det var vel 350 boliger per 1 000 i Sverige og vel 290 i Norge. Antallet har økt kraftig i begge land, men mest i Norge. Rundt 2000 var det vel 10 prosent flere boliger per 1 000 i Sverige i forhold til i Norge.

Dette har naturligvis resultert i at antallet personer per bolig eller husholdningsstørrelsen har blitt vesentlig mindre i denne perioden, og at reduksjonen i husholdningsstørrelse har vært større i Norge enn i Sverige. Men fortsatt er husholdningene minst i Sverige (henholdsvis 2,06 og 2,30).

I gjennomsnitt er boligene større i Norge enn i Sverige. I 2001 hadde gjennomsnittsboligen i Norge vel fem rom inklusive kjøkken. Selv om det er flere boliger per 1 000 i Sverige enn i Norge, fører de større boligene i Norge til at botettheten målt ved hvor mange rom det i gjennomsnitt per bosatt i 1990 var omtrent den samme i Norge og Sverige. I Norge i 2001 var det om lag 2,2 rom per bosatt når en regner med kjøkken, mens det mangler tilsvarende tall for Sverige.

På 1980-tallet, og særlig fra slutten av tiåret, ble boligmarkedet i økende grad overlatt til seg selv. I Norge ble kredittreguleringen opphevet, subsidieringen gjennom rentefradrag ble redusert, subsidieringen av renter i Den norske stats husbank (Husbanken) tok slutt. Også i Sverige ble statsstøtten sterkt redusert. «I nuläget har en stor del av befolkningen en skälig eller rent av hög boendestandard» (Lujanen 2001). Boligproblemene knytter seg nå mer til enkelte befolkningsgrupper.

Sosiale ulikheter i boforhold

I fattige samfunn som de norske og svenske rundt forrige århundreskifte var en opptatt av grupper med dårlige boforhold. Det var etter hvert blitt klart at dårlige boforhold var en betydelig risikofaktor helsemessig i en tid da tuberkulose og andre epidemiske sykdommer hadde forholdsvis lett spill. Etter hvert som det norske og svenske samfunnet ble rikere, ble det satset betydelig for å heve boligstandarden, kondemnere umoderne boliger og bygge gode boliger for alle lag av befolkningen.

Det er betydelig vanskeligere å presentere sammenlignbar statistikk over forskjeller i boforhold for ulike grupper i samfunnet enn det er å presentere statistikk for samfunnet som helhet. Det er derfor vanskelig mer presist å beskrive hvordan utviklingen har vært når det gjelder ulikhet innenfor det enkelte land, og enda vanskeligere å sammenligne Norge og Sverige. Det blir derfor noe mer tilfeldig informasjon som vi kan presentere, men likevel regner vi med at den vil gi et inntrykk av utviklingen.

Boligdelen av den norske folketellingen i 1920 viser andel overbefolkede leiligheter i ulike «livsstillingsgrupper». Overbefolkede leiligheter er her leiligheter der det er mer enn to personer per rom (kjøkken er regnet som rom). I byene er det bare oppgitt tall for de fem største byene og for middelsstore byer (5 000-20 000 innbyggere). I alle disse byene var det store forskjeller mellom arbeiderne og de øverste lag. Størst var forskjellen i Kristiania. Her var om lag 40 prosent av arbeiderboligene overbefolkede, sammenlignet med 1-3 prosent av boligene til «høyere offentlige funksjonærer, fabrikkeiere, grosserer mfl.» og «fagfunksjonærer v. immateriell virksomhet». I de middelsstore byene var forskjellene noe mindre, men likevel betydelige. Tallene var de samme for de øverste lag, men blant arbeiderne var vel 25 prosent av boligene overbefolkede. På bygdene var det småbrukere, husmenn og særlig skogsarbeidere som bodde i overbefolkede boliger, det gjaldt 42-48 prosent av boligene. Blant håndverkere og industriarbeidere var om lag en av fire boliger overbefolket, omtrent som i de middelsstore byer.

Disse tallene tyder på svært store forskjeller i boforhold. Selv om det er vanskelig å sammenligne over tid er det klart at forskjellene i dag er langt mindre. Bruker man definisjonen fra 1920 på overbefolkede boliger, finnes det svært få boliger i dag som er overbefolket. Selv med dagens definisjon på trangboddhet, var det i 2001 bare 7 prosent av den voksne befolkningen som bodde trangt. Det gir ikke rom for store forskjeller. Levekårsundersøkelsen i 2001 viser at 8 prosent av håndverkere og prosessarbeidere bodde trangt sammenlignet med 3 prosent av ledere, høyere funksjonærer og selvstendig næringsdrivende med større firma. Forskjellene var større i andel som bodde svært romslig (to rom mer enn antallet personer i husholdningen, kjøkken er da ikke regnet som rom), det gjaldt henholdsvis 24 og 38 prosent.

På grunnlag av levekårsundersøkelsene rundt 1987 i fire av de nordiske landa, ble det gjort en sammenligning av levekår i disse, blant annet av boforhold. Her er det sammenligninger av boforhold for ulike grupper, blant annet for enkelte sosioøkonomiske grupper. Figuren viser at det både i Norge og i Sverige er relativt små forskjeller mellom arbeidere og høyere funksjonærer når det gjelder romslighet. Forskjellene er forholdsvis små når det gjelder andel som bor trangt, noe større i andel som bor romslig. Derimot viser figuren at det i Sverige er betydelige forskjeller mellom arbeidere og høyere funksjonærer i andel som bor i småhus, mens det er så godt som ingen forskjeller i Norge. Rapporten viser også at det er mindre sosioøkonomiske forskjeller i eierforhold til boligen i Norge enn i Sverige. Den gir ikke tall, men sier: «I Norge finnes det ikke flere eiere blant høyere funksjonærer enn blant arbeidere. I Finland og Sverige finnes det derimot slike forskjeller» (Vogel 1990).

Eie eller leie?

Vi ser altså at det finnes store likheter i utviklingen på boligfronten i Norge og Sverige i det 20. århundret, men det finnes en del interessante ulikheter også. Den tidligere urbanisering i Sverige enn i Norge er antakelig noe av forklaringen på at boligmassen i Sverige har en noe annen sammensetning enn i Norge. Andelen som bor i «flerfamiliehus» er vesentlig større. I 1990 var 80 prosent av boligene i Norge småhus, mens det gjaldt bare 46 prosent i Sverige. Likevel er urbaniseringen på ingen måte hele forklaringen. Allerede i 1920 da de to landa var omtrent like urbaniserte var det forskjell. I Norge bodde 53 prosent i enebolig, mens i Sverige samme år bodde bare om lag 10 prosent i «enfamiliehus». Selv om det er noe usikkert i hvilken grad disse tallene er sammenlignbare, er det neppe tvil om at det er forskjeller i boform.

En annen forskjell som antakelig kan knyttes til den langt større andelen eneboliger og andre småhus i Norge, og dermed indirekte til urbanisering, er forskjellen mellom Norge og Sverige i eierstruktur. I 1990 var 64 prosent av boligene i Norge selveide, det vil si eid av husholdningen som bodde der, mens 12 prosent var indirekte eid (andels- eller aksjebolig). I Sverige var de tilsvarende tallene 36 og 18 prosent (Lujanen og Palmgren 2001 ). Den egentlige leiesektoren var altså nesten dobbelt så stor i Sverige som i Norge.

Småhus i Norge, flerfamiliehus i Sverige

De siste 100 årene har Sverige, og i enda høyere grad enn Norge, stått overfor formidable utfordringer i boligforsyningen. Det skyldes økende befolkning og enda mer det økende antallet husholdninger, urbaniseringen og økte krav til boligstandard. Begge land svarte etter den annen verdenskrig på utfordringen med et betydelig offentlig engasjement i boligsektoren om enn med forskjellige virkemidler. Det har resultert i at det ikke lenger er noen «bolignød», de fleste har en akseptabel boligstandard selv om det fortsatt finnes grupper som har boligproblemer. De sosiale ulikhetene i boligstandard er også betydelig redusert. I de siste par tiårene har den etter hvert gode boligstandarden for folk flest og endret økonomisk klima ført til at en stadig større del av boligforsyningen overlates til markedet.

Selv om det er mange likheter mellom boligmarkedene i Norge og Sverige er det også klare forskjeller, forskjeller som synes å ha dype historiske røtter. Først og fremst har Norge et boligmarked med vekt på småhus og selveie, mens det i Sverige er mer vekt på leie og boliger i flerfamiliehus.

Referanser

Lujanen, M. (2001): «Några huvudlinjer i nordisk bostadspolitik», i Lujanen (red.) Boende og bostadspolitik i Norden , Nord 2001:27, København: Nordisk Ministerråd.

Lujanen, M. og H-å. Palmgren (2001): «Bostadsmarknad, bostadsproduktion och boendestandard», i Lujanen (red.) Boende og bostadspolitik i Norden , Nord 2001:27, København: Nordisk Ministerråd.

Socialstyrelsen (1924): Allmänna bostadsräkningen år 1920.

Vogel, J. (1990): Leva i Norden . Levnadsnivå och ojämlikhet vid slutet av 80 - talet . Nordisk statistisk skriftserie 54, København: Nordiska statistiska sekretariatet.

Kilder

Häll, L., J. Vogel og E. Hedman (1993): Boende 1975 - 1991 . Levnadsforhållanden. Rapport nr. 84, Stockholm: SCB.

Johansson, B. og L. Borgnäs (1968): Bostäder och boendeförhållanden i Sverige 1945 - 1960 . Monografiserie i anslutning till folk- och bostadsräkningen i Sverige 1960 ; 3, Lund: SCB.

Johansson, L. (1971): Den vuxna befolkningens bostadsförhållanden 1968 . Låginkomstutredningen. Stockholm: Allmänna Forlaget.

Socialstyrelsen (1924): Allmänna bostadsräkningen år 1920.

Det statistiske Centralbyrå (1923): Folketellingen i Norge 1. december 1920. Boligstatistikk: byer.

Det statistiske Centralbyrå (1924): Folketellingen i Norge 1. december 1920. Boligstatistikk: bygder.

Statistisk sentralbyrå (1995): Historisk statistikk 1994.

Statistiska centralbyrån (2004): Statistisk årsbok för Sverige 2004.