Vanskeligstilte på boligmarkedet

Norsk boligsosial politikk har som mål at alle skal ha en tilfredsstillende bosituasjon, videre er målet at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig (Prop.1 S 2016-2017). Formålet med denne rapporten er først og fremst å se nærmere på hvordan man kan måle hvor mange som er vanskeligstilt på boligmarkedet ved hjelp av data fra administrative registre. Vi kan vise til NOU 2011:15 «Rom for alle» for en definisjon av hvem som er vanskeligstilt på boligmarkedet. Her er dette definert som: «personer og husholdninger som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egenhånd». Det er en utfordring å operasjonalisere denne definisjonen. Å måle situasjoner som ikke har oppstått, som i dette tilfelle at man ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde tilfredsstillende bosituasjon, er vanskelig å måle direkte. I denne rapporten ser vi på ulike måter å måle hvem som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og hvilke utslag ulike målemetoder gir ved bruk av et sammenstilt registermateriale for personer og boliger. Dette er datagrunnlaget for Statistisk sentralbyrå sin registerbaserte statistikk over boforhold (www.ssb.no/boforhold)

Når vi skal operasjonalisere definisjonen av utsatte på boligmarkedet, tar vi utgangspunkt i dem som har en potensielt vanskelig økonomisk situasjon, både på inntektssiden og på utgiftssiden, i tillegg til at de på en eller annen måte ikke har en tilfredsstillende bosituasjon. Utfordringen med det registermaterialet som danner grunnlag for analysene er at det er ingen opplysninger knyttet direkte til boutgifter, i tillegg til at det er noe begrenset informasjon om boligens standard. Når vi lager mål på utsatte på boligmarkedet har vi i flere av definisjonene brukt gjeldsbelastning for å indentifisere dem som har høye boutgifter. Vi vet ikke hvor stor del av denne gjelden som er knyttet opp mot bolig, men må anta at det i relativt stor grad er boliggjeld. Dette er dermed et indirekte mål og fanger i stor grad dem som eier boligen, og ikke i like stor grad dem som leier bolig. Siden vi ikke har boutgifter i registermaterialet, har vi ved hjelp av Leiemarkedsundersøkelsen (www.ssb.no/lmu) estimert boutgifter. Ved å estimere boutgifter får vi en definisjon av vanskeligstilte på boligmarkedet som i større grad også fanger dem som leier boligen.

Ulike valg i forhold til hvordan vi velger å definere gruppen vanskeligstilte får til dels store utslag. Avhengig av definisjon, vil man få fra 17 500 til 259 000 personer som er vanskeligstilt på boligmarkedet i 2015. I rapporten velger vi å se nærmere på hva som kjennetegner utsatte på boligmarkedet etter tre av de ulike måtene å måle vanskeligstilte på boligmarkedet. Felles for alle definisjonene er at særlig personer som er innvandrere, leier boligen eller bor i Oslo er utsatte. Unge er også mer utsatt, det samme gjelder familier med mange barn. Par uten barn og eldre er i liten grad vanskeligstilt på boligmarkedet.

Gjennomgangen viser at det ikke er en måte å måle på som klart skiller seg ut som bedre enn de andre, men at ulike måter å operasjonalisere gruppen utsatte på gir oss et mer nyansert bilde. For å kunne lage en mer presis definisjon av vanskeligstilte på boligmarkedet trenger vi bedre informasjon om boutgifter, i tillegg hadde det vært ønskelig med informasjon som kunne si oss noe om boligens standard. Vi har dermed på nåværende tidspunkt ikke et dekkende nok datamateriale til å lage en god indikator på vanskeligstilte på boligmarkedet som egner seg som offisiell statistikk. Dette tema egner seg bedre til analyser, der man får diskutert og sett på ulike sider ved fenomenet.