Hvordan måle boutgiftsbelastning?

Indikatoren for boutgiftsbelastning tar sikte på å fange opp husholdninger som har boutgifter som er høye når man sammenligner med inntekten, og kan defineres på mange ulike måter. Dette notatet viser hvordan ulike definisjoner slår ut i ulike andeler med høy boutgiftsbelastning, både totalt og blant enkelte grupper i befolkningen. Det er spesielt risikofaktorer knyttet til inntekts- og prisfall som gjør indikatorer for boutgiftsbelastning relevant, da dette kan medføre økt risiko for innlåsing på boligmarkedet, økonomiske tap, og i siste instans vanskeligheter med å opprettholde tilfredsstillende boforhold for husholdningene. Husholdninger med høy boutgiftsbelastning kan dermed befinne seg i en mer utsatt posisjon på boligmarkedet enn det andre gjør.

Vår tilnærming til boutgiftsbelastning bygger i hovedsak på en forholdstallsmodell, der vi ser på boutgiftenes andel av inntekten. Både boutgifter og inntekt kan defineres på ulike måter, og terskelen for hvor stor andel utgiftene utgjør for at belastningen skal defineres som høy, kan variere. Slike valg har til dels store utslag, og man kan finne at alt fra 2,0 til 46,2 prosent av husholdningene kan defineres med høy boutgiftsbelastning. Ved i tillegg å se på hvor stort restbeløp husholdningene sitter igjen med etter at boutgiftene er dekket, en såkalt residualtilnærming, fremgår det at mange som har høy boutgiftsbelastning etter forholdstallstilnærming også sitter igjen med små restbeløp. Noen husholdninger har likevel relativt store restbeløp, selv om de bruker en stor andel av inntekten til boutgifter.

Flertallet av dem som har høy boutgiftsbelastning, uavhengig av hvilken av våre definisjoner vi benytter, opplever også boutgiftene som svært eller noe tyngende. Vi har likevel konkludert med at objektive mål og subjektiv opplevelse såpass ulike at vi ikke bør bruke den subjektive rapporteringen som et avgjørende kriterium for hvordan høy boutgiftsbelastning skal defineres. Selv om vi har mange ulike definisjoner av høy boutgiftsbelastning, vil det stort sett være de samme gruppene som peker seg ut som mest utsatte. Unge aleneboende, enslige forsørgere, lavinntektsgruppen, bostøttemottakere, sosialhjelpsmottakere og leietakere er alle grupper som i større eller mindre grad er overrepresentert i gruppen med høy boutgiftsbelastning. Endringer i definisjonen vil dermed i liten grad påvirke hvilke forskjeller i befolkningen som fanges opp. Det samme finner vi i stor grad når vi ser på boutgiftsbelastning over tid. Fra 2,8 til 18,0 prosent av alle voksne har tilhørt en husholdning med høy boutgiftsbelastning over en treårsperiode, gitt våre ulike definisjoner.

Vi argumenterer for at det, ut fra et levekårsperspektiv, er mest hensiktsmessig å måle utgiftene i forhold til disponibel inntekt, slik det gjøres i offisiell statistikk per i dag. I diskusjonen om hvilke utgifter det er rimelig å regne med, hevder vi på den ene siden at den offisielle statistikkens tilnærming ved å kun inkludere husleie, renter og avdrag har sine fordeler ved at det er relativt enkelt å måle og inkluderer de største og viktigste utgiftene. På den andre siden vil hensynet til sammenlign¬barhet mellom eiere og leiere, samt det å kunne inkludere alle faste utgifter knyttet til bolig, tale for at man heller benytter samlede boutgifter der også andre faste boutgifter inngår. Hvorvidt avdrag skal regnes som sparing eller inkluderes i boutgiftene, er en diskusjon for seg selv. Vi konkluderer ikke, men lener oss mest til at avdrag bør betraktes som sparing og dermed ikke inkluderes i boutgiftene. Når vi benytter en forholdstallsmodell må vi også ta stilling til hvor stor andel av inntekten utgiftene kan utgjøre før vi definerer belastningen som høy (terskelverdi). Heller ikke her konkluderer vi med en bestemt grense, men mener likevel det kan være gode argumenter for en terskelverdi mellom 25 og 40 prosent.