Utvikling i boforhold 1987-1997

Fire av fem voksne nordmenn bor i bolig som husholdningen eier, og enda flere ønsker å bo i eid bolig. Eierandelen totalt har endret seg lite de siste ti årene. Det har imidlertid blitt større generasjonsforskjeller. I 1987 var eierandelen lavest blant yngre og eldre. I de ti årene etter 1987 har eierandelen økt blant eldre, særlig enslige eldre, og blitt litt lavere blant yngre. Mye tyder på at det særlig har skjedd blant de mindre etablerte. Det er først og fremst blant unge/yngre enslige at andelen som bor i eid bolig er blitt redusert. Senere etablering blant unge har også bidratt til at eierandelen blant unge er redusert. Antakelig er også utviklingen blant de unge noe av forklaringen på at eierandelen blant "fattige" og blant sosialhjelpsmottakere har gått noe ned. Geografisk er forskjellene i andelen eiere forholdsvis små (andelen selveiere varierer imidlertid betydelig, og er lav i Oslo). Tallene kan tyde på at forskjellen mellom landsdelene er blitt litt redusert.

Andelen av befolkningen som bor i småhus er like stor som andelen som bor i eid bolig. Nærmere 60 prosent bor i frittliggende enebolig. Det var ingen endringer i andelen som bor i småhus, men litt flere som bor i frittliggende enebolig. Det var heller ingen endringer mellom landsdelene eller mellom mer og mindre sentrale strøk. Oslo skiller seg sterkt ut, med noe færre som bor i småhus, og betydelig færre som bor i enebolig.

Det er først og fremst enslige og yngre som bor i blokk og bygård, og denne andelen har økt i løpet av de siste ti årene, både for yngre enslige og yngre par uten barn. Økt andel leieboere blant de yngre har imidlertid ikke ført til endringer i andelen av leieboerne som bor i blokk og bygård. Derimot har andelen av leieboerne som bor i enebolig økt, noe som kan ha sammenheng med en vekst i den private leiesektoren.

Gjennomsnittlig boligstørrelse var 115 m² i 1997, og hadde økt med om lag 8 m² i løpet av de foregående ti årene. Snaut 10 prosent bodde i boliger under 60 m2 i 1997, og om lag 25 prosent i boliger på minst 160 m² . Det er par med barn og middelaldrende par uten barn som har de største boligene. Det er også i disse gruppene (kanskje med unntak av par med småbarn der endringene var små), sammen med middelaldrende enslige og eldre at det har vært den største økningen i boligstørrelse. Boligstørrelsen til husholdningene til unge og yngre enslige har gått ned i gjennomsnitt, mens den for yngre par uten barn har vært uendret. Andelen unge enslige i små boliger (under 40 m² ) økte fra 24 prosent i 1991 til 36 prosent i 1997. De økende generasjonsforskjellene synes også å ligge bak en svak nedgang i boligstørrelse for sosialhjelpsmottakere og en økning i boligstørrelse for uførepensjonister.

Vi finner langt på vei det samme mønstret i tallene for romslighet. Andelen som bor trangt har endret seg lite de siste ti årene. Det har vært en økning i andelen som bor trangt blant unge enslige, og muligens en liten økning blant enslige 25-44 år. I alle andre familiefasegrupper har andelen vært stabil eller gått ned. De største endringene finner en i andelen som bor svært romslig. Andelen økte for den voksne befolkningen fra 26 til 32 prosent. Andelen som bor svært romslig økte mest i de gruppene som i utgangspunktet bodde mest romslig, nemlig eldre, både enslige og par, og særlig blant middelaldrende der mer enn halvparten bodde svært romslig i 1997. Også mellom "rike" og "fattige" og mellom eiere og leiere ser forskjellene i romslighet ut til å øke.

Sammenligner en mer og mindre sentrale kommuner er det et klart mønster at endringen i retning av mer romslige boforhold har vært størst i de minst sentrale kommunene. I Oslo er andelen som bor trangt uendret på 12 prosent , om lag det dobbelte av andelen i landet for øvrig. Andelen som bor svært romslig har knapt endret seg i Oslo.

Rapporten er i hovedsak skrevet av Jan Lyngstad. På grunn av langvarig sykdom ble den sluttført av Arne S. Andersen.