Yngre på boligmarkedet 1987-1997

Et hovedformål med analysen er å undersøke boligetablering og boligkarriere for yngre i en tid da det er mange tegn på en vanskeligere etableringssituasjon. Det er lagt spesiell vekt på hvordan boligkarrieren formes i et samspill med familiekarriere og yrkeskarriere.

En rekke trekk ved utviklingen i de yngres situasjon virker inn på boligetableringen. En av de viktigste endringer i perioden fra 1987 som vi ser på er at unge etablerer seg senere med familie. Det er færre som lever i parforhold, det gjelder først og fremst for kvinner i 20-årene. For både kvinner og menn i 20-årene er det blitt færre som har barn.

Antallet unge på boligmarkedet vil naturligvis ha konsekvenser for etableringssituasjonen. I hele perioden økte antallet 30-åringer. Antallet 20-åringer økte litt på slutten av 1980-tallet. Deretter har det gått noe ned, men har først etter 1997 vært lavere enn i 1987. Også tidspunktet for å forlate foreldrehjemmet er viktig. Vår konklusjon er at det de siste ti årene er blitt færre unge menn som bor hos foreldrene, mens det ikke er noen endring for unge kvinner. Det har dermed blitt en tilnærming mellom menns og kvinners utflyttingsmønster.

For de yngre var det forholdsvis små endringer i forholdet mellom yrkesaktive og studenter. Men for 20-åringene, og særlig for de i begynnelsen av 20-årene var det en kraftig økning i andelen studenter.

Det virker rimelig å anta at disse endringene i sum fører til at etterspørselen etter permanente familieboliger ved førstegangsetablering er blitt redusert.

Flytteaktiviteten er stor blant unge. Levekårsundersøkelsens panel tyder på at yngre under 40 år utgjør om lag 80 prosent av alle flytterne. De tre viktigste forholdene som bestemmer flytting blant yngre er eierforhold, familieetablering og alder. Blant personer i begynnelsen av 20-årene flytter mer enn 40 prosent hvert år. Flyttetilbøyeligheten er størst blant enslige og blant leiere.

I Norge bor det store flertallet i bolig som husholdningen eier, og boligetablering innebærer for de fleste yngre at husholdningen skaffer seg en eid bolig. I de ti årene etter 1987 ble det færre unge som bodde i bolig eid av husholdningen, særlig blant unge i 20-årene. Etter 1997 har eierandelen økt noe. På slutten av både 1980- og 1990- tallet førte et boligmarked med høye priser til sterk bekymring for unges muligheter for å etablere seg med egen bolig. Analysen av retrospektive data fra 1998 om førstegangsetablering med eid bolig tyder på overraskende små effekter av de store variasjonene i boligkonjunkturene i den perioden vi ser på. Forsinkelsen i etableringstidspunkt for den kohorten som opplevde boligkrisen midt i sin beste etableringsperiode ble ganske snart tatt igjen, slik at det ved 35-årsalder ikke var noen forskjell i eierandel.

Det er vanskelig å forklare utviklingen i eierandel for de unge, og spesielt å forstå sammenhengen mellom denne utviklingen og endringer i boligkonjunkturene. En rimelig sikker konklusjon er at økende andel enslige i sammenheng med senere familieetablering blant unge har ført til redusert andel eiere totalt. Eierandelen blant enslige er vesentlig lavere enn blant par, og forskjellen har blitt større det siste tiåret, i og med at andelen eiere blant enslige har gått ned, mens det er liten eller ingen endring for par.

Den beste analysen av hvilke faktorer som bestemmer om en person blir eier er basert på panelundersøkelsene. Den viser at husholdningsinntekten er helt avgjørende. I tillegg er det av en viss betydning om den unge er student. Denne analysen har vi bare kunnet gjennomføre under høykonjunkturen på boligmarkedet på slutten av 1990-tallet. Det har altså ikke vært mulig å påvise om effekten av inntekt er blitt sterkere i takt med stigende boligpriser.

Yngre enslige og yngre par, i hvert fall yngre par uten barn, konkurrerer langt på vei på det samme boligmarkedet for eierboliger. Vi tolker reduksjonen i eierandel fra 1987 for enslige i 20-årene ( og for enslige i 30-årene fra 1991) som et resultat først og fremst av at enslige taper i denne konkurransen. Dels har vi sett at inntekt er avgjørende for å bli eier. Enslige har vesentlig lavere inntekt enn par og har hatt en dårligere inntektsutvikling. Dels viser analysene at etablering i parforhold og oppløsning av parforhold er avgjørende for utviklingen i eierforhold over boligkarrieren.

Boligene til yngre har blitt stadig mindre. Dette skyldes imidlertid at det er blitt relativt flere enslige. For par og for enslige er det hver for seg små endringer i boligstørrelse. Det gjelder i enda høyere grad for eiere. Eventuelle vansker for yngre (enslige) i forhold til boligetablering har altså ikke resultert i mindre boliger.

Mens boutgiftene i gjennomsnitt for alle husholdninger har gått ned etter 1987, har husleiene økt betydelig for yngre, mest for yngre enslige. Dette kan antakelig ses i sammenheng med den sterke økningen i antallet yngre leietakere (antallet økte med anslagsvis 150 000, da er ikke andelseiere regnet med), og at en betydelig del av leiemarkedet er privat.

Prosjektstøtte: Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd.