"Det lyste dog som en stjerne"

4. november 1864 kunne beboerne i Kristiania beundre et usedvanlig lys i tårnet på Trefoldighetskirken. Blusset regnes for å være første gang elektrisk lys ble tent ute i hovedstaden.

Det skjedde i forbindelse med en stor lysfest for 50-årsjubileet for unionen mellom Norge og Sverige. Amund Helland forteller at festkomiteen hadde fått lånt noen batterier og "nogle bunsenelementer" på universitetet, og ved hjelp av dette fikk den i stand et lys "hvilket blev meget beundret, skjønt det ikke var anseeligt efter nutidens begreper; men det lyste dog som en stjerne." Det skulle imidlertid gå ennå vel 25 år før elektrisitet ble brukt som lyskilde inne og ute. Åpningen av the Edison Electric Illumenating Company den 4. desember 1882 i 257 Pearl Street på Manhatten i New York ble sporen til den moderne elektrisitetens æra, og et forbilde for flere av de første anleggene i Norge. I 1910 utgjorde glødelampenes samlede størrelse i kW over det dobbelte av tilsvarende tall for apparater for koking og oppvarming osv. Det samme forholdet gjaldt i 1917, men alt i 1924 er forholdet det motsatte, og i 1941 er den samlede størrelsen i kW fire ganger så stor for husholdningsapparater som for lys. Bruken av elektrisitet i husholdningene kan deles inn i flere faser som selvfølgelig glir over i hverandre: Inntil 1920 ble elektrisiteten benyttet til belysning, fra 1920 var det innføringen av den elektriske komfyren, kjøleskapet, oppvarming av vann og vaskemaskinen som preget utviklingen.

I Akershus, Oslo, Vestfold og Bergen hadde alle boligene elektrisitet før andre verdenskrig, mens Nordland, Troms og Finnmark kom dårligst ut med henholdsvis 30, 36 og 28 prosents dekning. Men at alle husstandene hadde innlagt strøm sier ikke noe om forbruket i husholdningene. En annen kilde kan bidra til å utfylle bildet: I 1946 ble det gjennomført en undersøkelse på Grünerløkka i Oslo, en bydel hvor altså alle hadde innlagt strøm. Undersøkelsen omfattet 14 leiegårder med 280 leiligheter og 842 personer, og resultatet viste at en god del av leieboerne fortsatt lagde mat på vedkomfyr og brukte elektrisitet kun til belysning. Totalt var det 123 leiligheter med ett rom og 114 leiligheter med to rom, og av beboerne som hadde besvart spørsmålet om kokeinnretninger, var det 48 av ett-romsleilighetene og 30 av to-romsleilighetene som hadde oppgitt vedkomfyr, mens henholdsvis 59 og 67 hadde elektrisk komfyr. 3 av to-romsleilighetene hadde gasskomfyr.

Utviklingen i mellomkrigsfasen ble også hemmet av krigen og først fra om lag 1960 går husstandene inn i en ny fase med anskaffelse av radio, platespiller, TV, oppvarming og etter hvert en rekke nye elektriske maskiner til kjøkkenet, fryser, helautomatisk vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel. Dels samtidig, dels noe seinere kommer apparater som kassettspiller, videospiller, CD-spiller og hjemmedatamaskin.

Forbruket av elektrisitet etter krigen steg fra om lag 4 000 GWh til vel 7 000 GWh i 1955, da stanset veksten til 1960. Deretter setter en sterk økning i elektrisitetsforbruket i husholdningene og landbruket inn. Forbruket ble fordoblet fra 1960 til 1968, og fra 1968 til 1985 ble det fordoblet enda en gang til om lag 30 000 GWh. Fra 1986 til 1997 har elektrisitetsforbruket økt med om lag 7 000 GWh, altså med like mye som det totale elektrisitetsforbruket i husholdningene var i 1960. Økningen de siste 15 åra skyldes blant annet innføring av en ny generasjon elektriske apparater, TV nr. 2, oppvaskmaskiner, tørketromler, videospillere og hjemmedatamaskiner, men selvsagt også at boligene gjennomgående er blitt noe større og at flere boliger varmes opp med elektrisitet.

Mens forbruket i den kraftintensive industrien utgjorde over 50 prosent av det totale elektrisitetsforbruket fra og med 1930 til 1940, var forbruket i husholdningene og jordbruket snaut 25 prosent av det totale forbruket. Tendensen i denne perioden var imidlertid fallende for den kraftkrevende industriens andel, mens den var stigende for husholdningene og jordbruket. Etter krigen utgjorde både forbruket i den kraftkrevende industrien og i husholdningene 39 prosent av det totale elektrisitetsforbruket. Den kraftkrevende industriens andel av forbruket økte til 45 prosent på fem år, og ble liggende på dette nivået frem til 1974. Husholdningenes andel av det totale elektrisitetsforbruket derimot viser en fallende tendens i den samme perioden og når et bunnivå på 27 prosent, det vil si til litt over nivået på andelen fra før 2. verdenskrig. Alt i 1982 er imidlertid husholdningenes andel av det totale elektrisitetsforbruk større enn kraftindustriens, 34 mot 33 prosent. Fra 1993 har forbruket i husholdningene utgjort 6-7 prosentpoeng mer av totalforbruket enn den kraftkrevende industrien.

Maskinen gnistrer bra

Det første elektriske enkeltanlegget i Norge blir regnet for å være A/S Lisleby Brugs lysanlegg med to buelamper. Dynamoen ble drevet med rem fra brukets hoveddriftsmaskin. I 1880 ga en dynamo på 2 hk, drevet på samme måte, belysning for Bentse Brug i Kristiania og i 1887 fikk Berger Fabriker i Svelvig en dynamo på 33,5 hk.

Slike enkeltanlegg ble etterfulgt av det som ble kalt blokkstasjoner. Det var en stempeldampmaskin som drev en dynamo som ga lys til en bygning eller et kvartal. I 1917 var det 14 slike varmekraftverk i drift i Oslo. Christiania Glassmagasin anskaffet to dampdrevne likestrømsdynamoer à 30 kW og et akkumulatorbatteri på 720 ampere i 1898. Dampmaskinene ble levert av Thune, mens dynamoene ble levert av Norsk Elektrisk A/B. Stasjonen ble lagt ned i 1950. Den siste blokkstasjonen, i Storgaten 22 i Oslo, ble lagt ned våren 1951. I 1900 fantes det 100 slike små dampdrevne kraftstasjoner rundt i hovedstaden.

Men alt før århundreskiftet hadde disse dampdrevne kraftverkene som forsynte en bygning eller et kvartal med strøm fått konkurranse av private eller offentlige elektrisitetsverker som tok sikte på å levere strøm over større områder. Det første elektrisitetsverket, Lugstols Brug i Skien, leverte fra 1. oktober 1885 strøm til 120 glødelamper som blant annet skulle gi belysning til Nordsjø-Skiens- Canalen. Elektrisiteten ble skrudd på fra mørkets frambrudd til klokka 0100, og fra klokka 0500 til dagslyset kom. Dynamoene ble drevet med vann.

Det blir hevdet at så snart Edisons sentralstasjon ble satt i drift i New York, ble spørsmålet om elektrisk belysning tatt opp i Hammerfest. De første pengene ble avsatt, men ikke før i 1889 ble turbiner og dynamoer bestilt. Et 40 meter høyt vannfall like ved byen skulle gi drivkraft. For gatelys ble det valgt buelamper i serie, mens nedtransformert høyspent vekselstrøm ble foretrukket for innelys. Anlegget ble utført i 1890, og besto av to partialturbiner. Den ene var på 15 hk og drev en likestrømsgenerator for 1 100 volt, den andre var på 60 hk og drev en vekselstrømsgenerator på 1 050 volt. Thomson-Huston leverte dynamoer, buer og glødelamper. Thomson-Houston International Electric Company hadde holdt til i Connecticut, i 1892 fusjonerte selskapet med Edisons General Electric Company til det General Electric Company. Den første likestrømsgeneratoren ble ved seinere utvidelser av anlegget skiftet ut og oppbevart i kraftstasjonen. Den ble flyttet ut før raseringen i 1944, men er ikke seinere gjenfunnet. Ingeniør H.W.F Sivertsen som installerte lysanlegget, forklarte at strømstyrken ble holdt konstant "ved varierende belastning ved en automatisk børsteforskyvning" Rundt børsten gnistret det ganske kraftig og dette var et problem ved konstruksjonen av likestrømsmaskiner. Gnistringen ble tatt som tegn på at det var "liv i maskinen" og ved installering og prøvekjøring i forbindelse med overtagelsesprøver ble det gjerne protokollert at "maskinen gnistrer bra", "kommulatorbranden er glimrende"

Likestrømsgeneratoren i Hammerfest leverte strøm til 18 buelamper, mens vekselstrømsgeneratoren forsynte glødelampene som ble brukt innendørs. Det ble bygget en kraftledning på nesten 2 kilometer fra kraftstasjonen til Hammerfest. Alt sto ferdig i november 1890, men på grunn av uhell ble gatelysene først tent 5. februar 1891, og innebelysningen i begynnelsen av 1892. Etter noen få dager forsvant lyset fordi vannet i turbinrøret frøs, og måtte isoleres. Strømmen ble bare brukt til lys og kraftstasjonen ble stengt om sommeren og om natta.

Christiania Elektricitetsværk, seinere Oslo Lysverkers dampsentral, var ferdig 1892 og besto av tre dampmaskiner som drev et likestrømsanlegg på 240 volt, med en generatoreffekt på 900 kW. De første dampmaskinene var bygget i Stuttgart, mens den fjerde ble bygget ved Nylands Verksted. Christiania Elektriske Sporveier anla sin egen kraftstasjon på Majorstua med 2 dampmaskiner, hver på 100 hestekrefter som drev en dynamo på 500 volt, 120 ampere.

De to første elektrisitetsverkene for byer benyttet vannkraft, da de hadde tilgang på det i sin umiddelbare nærhet. Byer som ikke hadde det satset på dynamoer drevet av dampmaskiner eller gassmotorer. 8 av 22 elektrisitetsverk som ble anlagt innen utgangen av 1900, benyttet dampmaskiner eller gassmotorer som drivkraft. Det var først da det ble mulig å redusere tapet i overføringen av strøm over lengre distanser at fossekraften kunne benyttes for å skaffe byene elektrisitet.

Christiania Elektricitetsværk bygget sitt første vannkraftverk i Maridalen, Hammeranlegget, som utnyttet fallet på 98 meter med en vannføring på 2,47 m3 mellom Skjærsjøen og Maridalsvannet. Mens den samlede generatorstørrelsen i de elektriske anleggene var 15 000 kW i 1899, var den nesten fordoblet året etter, fra 1900 til 1911 ble den tidoblet. Denne veksten skyldes utelukkende utbygging av vannkraft, og ved utbruddet av 2. verdenskrig var samlet generatorstørrelse 2 635 691 kVA. Økningen skyldes tallrike store utbygginger hvor Oslo Elektrisitetsverk var direkte involvert eller en viktig kjøper av kraft: Kykkelsrud, Rånåsfoss, Mørkfoss-Solbergfoss i Glomma, Rjukan og Nore. Peltonturbinene i Nore var i begynnelsen av 1930-åra verdens største og ga 43 000 hk ved fallhøyde på 350 m. Francisturbinene i Niagarafossen var på 75 000 hk, mens turbinene i Dnjeproges var på 84 000 hk.

Den elektriske kraften ble til å begynne med brukt til lys ute og inne. Men fra og med 1905, da Norsk Hydro ble stiftet, skjedde mange store utbygginger sammen med anleggelsen av elektrokjemisk storindustri.

Elektrokjemisk storindustri

Elektrisiteten var et produksjonsmiddel som hadde stor betydning for all industri. Da den elektriske motoren erstattet dampmaskinen og eksplosjonsmaskinen som bevegelsesmaskin, innebar det en økning i produktiviteten og en forvandling av arbeidet. Mens arbeidsmaskinene tidligere ble drevet av remmer og hjul fra en sentral maskin, fikk hver arbeidsmaskin sin elektromotor. Innføringen av og veksten i bruk av elektromotorer, målt i samlet størrelse i kW, var særlig sterk fra 1912 til og med 1924, altså i årene før, under og like etter 1. verdenskrig. Dette var økonomisk sett svært turbulente år, og mange mål for den økonomiske utviklingen varierer sterkt fra år til år. Også når det gjelder samlet størrelse av elektromotorene er det en liten nedgang i 1921, men den er overvunnet allerede året etter og gjennom resten av 1920-åra og de harde trettiåra fortsetter veksten i utbredelsen av elektromotoren uavbrutt.

Det samme gjelder den samlede installasjonen av kW i den "elektrokjemiske og elektrotermiske" industrien, men for den var tilbakeslaget i 1921 kraftigere, og det skulle gå flere år før nivået fra 1920 ble nådd. Denne industrien når en samlet installasjon av kW på 721 317 i 1928. Da stopper veksten og produktivitetskapasiteten blir liggende på dette nivået til etter 2. verdenskrig. Tallene for produksjon av ferrolegeringer, aluminium og sink bekrefter bildet av at utbyggingen av kapasiteten i den kraftkrevende smelteverksindustrien stoppet opp på slutten av 1920-tallet. Veksten for elektromotorene er imidlertid like sterk på 20-tallet som i 30-åra.

I den kraftintensive industrien, det vil si produksjon av kjemiske råvarer, jern, stål og ferrolegeringer og aluminium og andre metaller, var forbruket av elektrisk kraft om lag det samme i 1948 som i 1930. Den kraftkrevende industriens forbruk øker fra 4 338 GWh i 1948 til 27 439 GWh i 1974. Og forbruket har siden ligget på om lag dette nivået.

Forbruket av elektrisk kraft i treforedlingsindustrien har vært litt annerledes med en liten, men jevn vekst fra 1945, bortsett fra under lavkonjunkturen 1974-1978, og en kraftig vekst i kraftforbruket fra vel 4 000 GWh i 1987 til nær 6 900 GWh i 1998.

Forbruk av elektrisitet til transport, det vil i hovedsak si til jernbaner, forstadsbaner, trikker og trolleybusser, har fra 1930 til 1998 utgjort bare om lag 1 prosent av det totale elektrisitetsforbruket, og nådde sitt høyeste nivå i 1980 med 683 GWh. Etter 1980 har forbruket ligget litt under dette nivået, bortsett fra i 1993 og i 1997 da tallene var betydelig lavere. Mens det totale elektrisitetsforbruket i den samme perioden har steget fra 75 000 GWh til godt over 100 000 GWh i 1998, har elektrisitetsforbruket til transport gått noe tilbake. Stagnasjonen i elektrisitetsforbruket til transport blir mer påtakelig dersom den ses i forhold til økningen i bilbruken de siste 20 åra.

Gassverkenes skjebne

Da elektrisiteten ble innført i Norge skjedde det også her i landet for å skaffe ute- og innebelysning. Men i begynnelsen av 1880-årene da Edisons elektrisitetsverk ble bygget, fantes det allerede et system for belysning i de fleste store norske byer; gassverk som ble etablert fra 1848 (Christiania) til 1913 (Larvik). Når det gjaldt utebelysning var gassverkene i stand til å konkurrere før de moderne gassfylte lyspærene kom. I Oslo ble gasslyktene slukket for siste gang i 1928, mens det i Bergen var gassbelysning i gater og på havna så seint som i 1970.

Gassverkene produserte gass og koks pluss en del tjære og kjemikalier. Gassen ble laget ved at kullene ble tørrdestillert ved 1 100 grader i lukkete beholdere, gassen ble ledet over i et kjøletårn og renset før den blir sendt ut i et rørnett til abonnentene. Kullene avkjøles, knuses og selges som koks. Koksen ble brukt til tørrdestillasjonen, resten ble solgt og dette pleide å dekke gassverkets kostnader til kull.

På det europeiske kontinentet leverte gassverk gass til husholdningene som benyttet den til matlaging og oppvarming av vann. Deler av den infrastrukturen som var bygget opp, benyttes nå etter noen modifikasjoner til naturgass fra Russland, Algerie, Nederland og Norge.

Hva skjedde med gassverkene i Norge, hva kan statistikken fortelle om deres skjebne? Gassverkene var fra 1870 med i industristatistikken. Fra 1875 til 1927 ble imidlertid statlig og kommunal virksomhet regnet som en egen næringsgruppe. Statistikken gir derfor fra disse åra bare tall for de private gassverkene, mens de kommunale som var de fleste og største ble regnet sammen med all øvrig kommunal og statlig industrivirksomhet. Fabrikktellingen i 1909 og produksjonsstatistikken fra 1916 gir imidlertid tall for alle gassverkene. Fra 1922 til 1926 gir industristatistikken kun tall for antall gassverk og sysselsetting. Fra 1927 til 1984 da det siste gassverket ble nedlagt 20. november, fins det en rekke opplysninger om gassverkene, først i industristatistikken og fra 1961 i energistatistikken.

Statistikken registrerte 17 gassverk i 1922, 1923 og 1927, mens fabrikkellingen i 1909 registrerte 11. Antall sysselsatte arbeider og funksjonærer var over 1 000 fra 1916 til 1925. Kullforbruket var størst i 1916 med 152 032 1 000 tonn, mens gassproduksjonen var størst i 1951, med 51 166 1 000 m3. Stort sett er imidlertid tallene entydige, antall gassverk blir stadig mindre, det holder seg på 15 helt til 1941, da 2. verdenskrig slutter er det 13 og i 1953 er det 11.

Bergens Gassverk som var det største i landet hadde i 1954 44 914 apparater som brukte gass. 19 343 kokeapparater, 4 655 stekeovner, 3 011 komfyrer, 4 802 bade- og varmtvannsapparater, 4 188 kleskokere og vaskemaskiner, 1 792 kaminer og 203 sentralvarmekjeler. Dessuten leide gassverket ut snaut 15 000 gass- og kokeapparater.

Det var lagt nye ledninger og etterspørselen etter gassinstallasjon hadde vært så stor at mange hadde fått avslag, het det i årsberetningen. Slik var det ikke for Drammens Gassverk, der hadde antall abonnenter skrumpet inn fra 742 til 673, og i Årsberetningen for 1958-59 fant ikke styret for Drammens gassverk det nødvendig å gå i detaljer om produksjonen siden de så å si bare har en kunde, Osram-Fabrikken. Driften skjedde i en ovn med en-manns-vakter til produksjonen stoppet for godt 24. april 1959, restbeholdningen av kull ble solgt til Oslo Gassverk.

Det er gassverkene i Oslo og Bergen som holder ut lengst. Oslo Gassverk blir lagt ned i 1978, mens gassverket i Bergen holder ut til 1984.

Kilder:

• Amund Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania, Tredje del, Kristiania 1918
• J. Sandberg, Trekk fra elektrisitetsforsyningens utvikling, I og II, Oslo 1951
• Carl Just, Oslo Elektrisitetsverk 1892-1952, Oslo 1952
• Gunnar Christie Wasberg, Oslo Lysverker 75, Oslo 1967
• En sosialstatistisk undersøkelse av en del av Grünerløkka, Statistisk kvartalshefte for Oslo, III. Kvartal 1947
• Jane Furnival, Suck, don't Blow, The Gripping Story of the Vacuum Cleaner & other Labor Saving Machines around the House, London 1998
• Bergens Gassverk, Årsberetninger 1950-1970
• Kenneth T. Jackson(Ed.) The Encyclopedia of New York City, New York & London 1995

Illustrasjoner:

• Hammerfest Elektrisitetsverk
• Dampmaskiner i varmekraftverket i Rosenkrantz, 1911.
• Berges Gassverk, Gassproduksjon 1857-1951