Eierkonsentrasjon og markedsmakt i det norske kraftmarkedet

Etter dereguleringen av det norske kraftmarkedet i 1991 har det vært relativt god balanse mellom produksjon og forbruk av kraft i Norge. Denne balansen er i ferd med å forskyves og det forventes stigende kraftpriser og en betydelig kapasitetsmangel kommende år. Det forventes at kraftprisene etter hvert vil nå et nivå hvor betydelig utbygging av ny kapasitet blir lønnsomt. Da det ikke er utsikter til at transmisjonskapasiteten vil utvides i tråd med behovet for overføring og import av kraft, vil vi raskt komme i en situasjon med hyppige og langvarige tilfeller av flaskehalser flere steder i overføringsnettet. Dette i tillegg til at store norske kraftprodusenter opparbeider seg stadig større eierandeler, øker relevansen av å betrakte markedet i mindre regionale enheter, samt at potensialet for utnyttelse av markedsmakt vil tilta.

I denne rapporten er det gjort en analyse av markedskonsentrasjon for tre definisjoner av begrensninger i utstrekning av det innenlandske kraftmarkedet. Konsentrasjonsmålene viser at markedet er moderat til meget sterkt konsentrert, avhengig av markedsinndeling og definisjon av eierskap. Konsentrasjonene øker jo mindre markeder som betraktes, spesielt i den nordlige landsdelen.

Resultatene fra markedsanalysen er benyttet i en numerisk modell for å synliggjøre hvordan markedsmakt kan utnyttes i det norske kraftmarkedet. I modellen antas markedet å være et asymmetrisk oligopol, med en ledende aktør med markedsmakt samt et antall tilbydere som er prisfaste kvantumstilpassere. Simuleringene viser at det utøves markedsmakt ved at den dominerende aktøren holder tilbake produksjon i timer med høy etterspørsel, for dermed å oppnå høyere priser. Som følge av det prisreaksjonsmønster som karakteriserer etterspørselssiden i det kortsiktige norske markedet, viser resultatene et potensial for utnyttelse av markedsmakt selv for en ledende aktør med kun 30% markedsandel.

Prosjektstøtte: Arbeidet er støttet av Norges forskningsråd.