En opera i uka

Det var på begynnelsen av 1980-tallet at investeringene i utvinning av råolje og naturgass og rørtransport tok av. I fem år fra om lag 1984 lå investeringene på vel 30 milliarder kroner i året. I 1995 og 1996 var tallet snaut 50 milliarder kroner. De neste to åra steg investeringene fra 50 milliarder til hele 80 milliarder kroner i 1998.

I 1999 falt imidlertid investeringene til 69 milliarder kroner. Var 1998 det historiske vendepunktet for investeringene i utvinning av råolje og naturgass og rørtransport? Det kan synes som om dagens utbygging av felt og rørledninger ikke gir samme toppnivå som på 90-tallet. Et tegn på at investeringsmønsteret på sokkelen er i ferd med å endre seg, er at påløpte investeringskostnader i 1. og 2. kvartal 2000 var like store på felt i drift som på felt under utbygging.

Det er likevel ofte slik i oljebransjen at dersom prisene eller investeringene faller, så tror de fleste at de vil fortsette å falle, og omvendt, dersom investeringer og priser stiger, tror de fleste at de vil fortsette å gjøre det. Gang på gang skjer så det motsatte. Begivenhetene har vist at situasjonen kan endre seg raskt: Det siste året har oljeprisen steget fra 10 til 30 USD/fat og det er også nylig gjort et oljefunn i Barentshavet.

Den historiske bakgrunnen

Den norske kontinentalsokkelen er lukrativ fordi den ligger midt i Europa, og fordi oljen gjennomgående er av god kvalitet (svovelfattig). Det gjøres hvert år mange nye funn og funnfrekvensen har variert mellom 15 og 54. I verdensmålestokk er dette høyt.

Produktiviteten i oljeindustrien måles gjerne i fat per dag per produksjonsbrønn. Felt på norsk kontinentalsokkel har etter dette kriteriet verdens høyeste produktivitet med 5 566,4 fat/dag. Saudi Arabias oljebrønner kommer nærmest med en daglig gjennomsnittsproduksjon på 5 465,1 fat, på Storbritannias kontinentalsokkel er tallet 2 491,4 fat/dag, mens i Russland og i USA gir hver produksjonsbrønn i gjennomsnitt henholdsvis 68,0 og 11,3 fat per dag.

I 1960-årene var oljebransjen preget av rivalisering mellom de syv store oljeselskapene (the Majors) og de uavhengige (the Independent). Både de store (de syv søstrene: Shell, BP, Esso, Texaco, Mobil, Gulf og Chevron) og de uavhengige (Getty, Phillips, Signal, Union, Continental, Sun, Amerada Hess, Cities Service), var selskaper med verdensomspennende virksomhet som med unntak av Shell og BP var amerikanske. De syv søstrene hindret de uavhengige selskapene i å komme til i de oljerike områdene rundt Den persiske gulf (Irak, Kuwait, Saudi Arabia og Iran). De uavhengige selskapene var derfor på jakt etter områder de kunne lete etter olje hvor de syv søstrene var fraværende.

Dette var bakgrunnen for at Trygve Lie i oktober 1962 fikk en forespørsel fra Ward W. Dunn i Phillips om ikke selskapet kunne få lete etter olje i den delen av Nordsjøen som ville tilfalle Norge etter Genéve-konvensjonen av 29.april 1958. Da man fant et stort gassfelt ved Groningen i Nederland, ble interessen for at det kunne finnes olje og gass i Nordsjøen også vakt. Søknadsfristen for den første konsesjonsrunden gikk ut den 15. juni 1965 og da hadde ikke bare de uavhengige selskapene søkt, men også Phillips og Amerada Hess, Esso, Shell, Texaco og Gulf og Petronord-gruppen (Norsk Hydro og sju franske selskaper).

Da letingen etter olje og gass startet på norsk kontinentalsokkel i 1966, var oljeprisen ved brønnhodet i USA 2,88 USD/fat, mens posted price var om lag 2 USD/fat. Posted price er prisen selskapene satte for å beregne skatter og avgifter til produsentlandene. Da Phillips fant Ekofisk-feltet i 1969, var posted price for lett olje fra Saudi Arabia under 2 USD/fat mens brønnhodeprisen i USA så vidt var over 3 USD/fat.

Seksdagers-krigen mellom Israel og Egypt, Syria og Jordan hadde imidlertid ført til at Suez-kanalen ble stengt fra sommeren 1967 (til 1975). Det gjorde for eksempel at oljeutvinning i Libya, uavhengig av Suez-kanalen og med kort vei til de europeiske raffineriene, ble ettertraktet både av de store og de uavhengige selskapene. De samme forholdene økte interessen for oljeleting i Nordsjøen, og da riggen "Ocean Viking" i oktober 1969 boret gjennom et oljeførende lag på 600 fot, meldte The Times om "momentous news". Vest-Europas første store oljefunn ville redusere behovet for olje fra Midtøsten.

Da prøveproduksjonen startet fra Ekofisk i 1971, var prisen på lettolje fra Libya ennå under 3,5 USD/fat. Gassproduksjonen på Ekofisk og Frigg begynte i 1977, i november to år seinere kom oljeproduksjonen i gang på Statfjord. De første feltene ble funnet og planlagt utbygd før prisen på lett olje fra Iran steg fra om lag 3 USD/fat til 5 USD/fat den 16. oktober 1973, og fra vel 5 USD/fat i desember 1973 til nær 12 USD/fat 1. januar 1974.

Oljerelaterte industriinvesteringer

Investeringene i utvinning av råolje og naturgass og rørtransport var alt fra 1977 høyere enn investeringene i industrien. Forskjellen i investeringer økte trinnvis og i 1998 var forskjellen på 50 milliarder kroner.

De landbaserte anleggene for stabilisering, separering og fraksjonering av olje, naturgass, kondensat og våtgass på land på Tjeldbergodden, Mongstad, Sture, Kollsnes og Kårstø regnes for oljeinvesteringer. Mens en rekke andre store oljerelaterte investeringer på land regnes som investeringer i industrien. Det gjelder den petrokjemiske industrien som på Rafnes ved Porsgrunn i forbindelse med en avtale om utnyttelse av våtgassen som fra Ekofisk. De petrokjemiske anleggene var ferdige i 1978. Byggingen av oljeraffineriet på Mongstad, som var sluttført i 1975, hadde vært planlagt fra før det ble funnet olje i Nordsjøen. Det ble bygget for å kunne prosessere råolje fra Nordsjøen. Oppgraderingen og utvidelsen av oljeraffineriet på Mongstad fra 4 til 8,5 millioner tonn per år bidro til å gjøre Statoil til et fullt integrert oljeselskap, og skjedde fra 1985 til 1989. På Tjeldbergodden ble det bygget en metanolfabrikk som sto ferdig i 1996, etterpå er det bygget en luftgassfabrikk. Alle disse investeringene ruver blant industriinvesteringene. Uten disse prosjektene ville industriinvesteringene ligget under 10 milliarder kroner fram til om lag 1985 og på om lag 10 milliarder kroner i de neste 10 åra.

Produksjonen i mai 2000 viser at Norge er verdens 6. største oljeprodusent, og den eneste storprodusenten som har all sin produksjon til havs. Utbyggingen av olje- og gassfeltene i Nordsjøen og i Norskehavet har skaffet verft og mekaniske verksteder mange oppdrag. Da Ekofisk-feltet ble bygget ut, skjedde det med liten deltakelse fra norske verft og mekanisk industri. Det var først etter den internasjonale skipsfartskrisen i 1974 at verftene for alvor fattet interesse for utbyggingsoppdrag i Nordsjøen. Da skipsfartskrisen kom i 1974, var det vel 35 000 sysselsatte i verftsindustrien. Sommeren 1999 var det vel 40 000 sysselsatte i det Arbeidsdirektoratet har definert som bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger (leverandørindustrien). Om dette betyr at leveransene til kontinentalsokkelen reddet verftsindustrien gjennom skipsfartskrisen eller om det er bygget opp en helt ny industri på den gamle verftsindustrien, kan være vanskelig å avgjøre.

Det er investeringskostnadene for feltutbygging som har størst betydning for leverandørindustrien. Kurven for investeringskostnadene er ganske jevn fra 1977 til 1983, da stiger den fra snaut 10 milliarder kroner til 20 milliarder kroner i 1985 og blir liggende på det nivået til 1990. På 1990-tallet har de påløpte investeringskostnadene til feltutbygging imidlertid variert kraftig, først stiger investeringen til vel 35 milliarder i 1994, faller til 25 milliarder kroner i 1997 for deretter å øke med 20 milliarder til 45 milliarder kroner i 1998 og falle til 35 milliarder kroner i 1999. Det er vanskelig å forklare at myndighetene klarte å holde jevnhet i aktivitetsnivået helt fram til 1990 som også både leverandørindustrien og oljeselskapene antas å ha etterstrebet, men ikke lyktes med på 1990-tallet.

Norske og utenlandske operatører

Regjeringen Borten sikret at den norske stat fikk aksjemajoriteten i Norsk Hydro i 1970. Det ble gjort for at selskapet skulle ivareta norske interesser i utbyggingen av oljevirksomheten, to år seinere ble Statoil etablert for å ivareta statens forretningsmessige interesser på den norske kontinentalsokkelen. Å ivareta norske interesser ville blant annet si å følge opp §54 i Kgl. res. av 8. desember 1972 hvor selskapene ble pålagt å bruke "norske varer og tjenester" i den grad de kunne konkurrere når det gjaldt kvalitet, service, leveringstid og pris".

I hvilken grad har norske operatører og norske datterselskaper av utenlandske oljeselskaper praktisert disse reglene? Selv om resolusjonen pålegger selskapene å legge vekt også på i hvilken utstrekning både entreprenører og underentreprenører benytter norske eller utenlandske leverandører, kan dette være vanskelig å få med i statistikken. Statistikken for påløpte investeringskostnader for feltutbygging viser at de norske oljeselskapene hadde de høyeste feltutbyggingskostnadene i hele perioden (1985-1999), bortsett fra i 1993 og i 1994. I 1985, 1992 og i 1995 hadde de to gruppene selskaper feltutbyggingsinvesteringer i noenlunde samme størrelsesorden. De norske operatørenes kostnader til feltutbygging, var jevn i alle fall fra 1986 til 1996 og var om lag 15 milliarder kroner per år, for så å stige til over det dobbelte i 1998. De utenlandske operatørselskapene har hatt svært varierende kostnader til feltutbygging, fra bare vel 2,5 milliarder kroner i 1987 til hele 22,5 milliarder i 1993.

Når det gjelder kostnadsartenes sammensetning, har det skjedd et par vesentlige endringer, for det første går en større og større del av feltutbyggingskostnadene med til produksjonsboring på slutten av 1990-tallet enn på midten av 1980-tallet, om lag 15 prosent mot 6 prosent. De utenlandske operatørene var noe tidligere ute med forboring av produksjonsbrønner enn de norske operatørene. Dette henger blant annet sammen med hva slags plattformtype som velges, men forboring av produksjonsbrønner gjør at tida fra installasjonen er på plass til feltet produserer, kan forkortes. En annen endring er at operatørenes andel av investeringene som brukes til egne varekjøp er blitt redusert, mens andelen for byggekontrakter er økt.

Den planlagte økningen av byggekontrakter som har skjedd, dels på bekostning av egne varekjøp, kjøp av tjenester og egne arbeider, har hatt som hensikt å øke kompetansen i leverandørindustrien. Det kan nok hende at denne vridningen i kostnadene har påvirket tallene for hvor stor del av kostnadene som påløper i utlandet. Det er i forbindelse med byggekontrakter at bruken av underleverandører er størst, og hvor følgelig utenlandsandelen står i størst fare for å bli underrapportert. Nå viser imidlertid tallene at mens utenlandsandelen av kostnadene til byggekontrakter lå på vel 10 prosent i begynnelsen av perioden, var den om lag 25 prosent høyere fra 1996 til 1999.

I gjennomsnitt har de norske operatørenes utenlandsandel på byggekontrakter vært 18 prosent fra 1985 til 1999, mens de norske datterselskapenes har vært 24 prosent. Tallenes spredning er imidlertid så stor at denne forskjellen ikke er signifikant. Et mer interessant mønster er at begge tallrekkene lar seg dele i tre ulike faser. De norske tallene var svært lave fra 1985 til og med 1988, fra 1989 til og med 1994 var det en periode med variasjoner fra 10 til 27 prosent utenlandsandel på byggekontrakter. I den tredje fasen har utenlandsandelen vært i underkant av 30 prosent.

Utenlandsandelen på byggekontraktene til de utenlandske operatørene lar seg også dele i tre faser. Den første med høy utenlandsandel mellom 63 og 21 prosent, strekker seg fra 1985 til og med 1989. Fra og med 1990 til og med 1992 var andelen svært lav, godt under 10 prosent. Fra 1993 til 1999 har den vært høy, om enn lavere enn i den første perioden, og ligget på om lag det samme nivået som de norske operatørselskapenes andel. Årsaken til at utenlandsandelen på byggekontrakter for alle operatørene var høyest i slutten av 1990-åra, var full utnyttelse av kapasiteten i den norske leverandørindustrien.

Da Ekofisk-feltet ble funnet, brakte regjeringsorganet i Sovjetunionen en artikkel med tittelen "Under profittens hypnose". Den hevdet at uansett hvilke anstrengelser som ble gjort fra norsk side, ville brorparten av den "fabelaktige profitten" havne i monopolenes og de internasjonale "oljekongenes safer". Noe havner nok der, men ganske mange oljepenger har også havnet i pengeskapene til de to største leverandørene, Aker og Kværner.

 

Tabeller:

• Leteboring. 1966-1999
• Påløpte investeringskostnader. Utvinning av råolje og naturgass og Rørtransport. 1971-1999.
• Påløpte investeringskostnader til feltutbygging. Utenlandsandel. 1984-1999
• Påløpte investeringskostnader til feltutbygging. Utenlandsandel. Norske operatører. 1984-1999
• Påløpte investeringskostnader til feltutbygging. Utenlandsandel. Utenlandske operatører. 1984-1999
• Hovedtall for utvinning av råolje og naturgass. 1971-1999

Kilder:

• Egil Helle, Norges olje - de første 20 årene, Oslo 1984
• Oljedirektoratet, Årberetninger 1973-1999
• Oljedirektoratet, Pressemelding nr 26/2000
• Norsk Oljehistorie, Bind 1-3, Oslo 1992-1997
• Oljevirksomheten på norsk kontinentalsokkel fram til 1977, Statistiske Analyser nr. 38
• NOS Oljevirksomhet 1978-1984, NOS Olje- og gassvirksomhet 1986-1999
• Fakta 2000, Norsk Petroleumssektor, Olje- og energideprartementet, Oslo 2000
• DeGOLYER and MacNAUGHTON, Twentieth Centyry Petroleum Statistsics 1999, Dallas Texas 1999
• Kvartalsrapport om arbeidsmarkedet, Nummer 1 2000, Arbeidsdirektoratet

Illustrasjoner:

• "Thorshøvdi", 1967, Stavanger Aftenblad
• Kontrakt for Statfjord B undertegnes, 1978, Stavanger Aftenblad
• "Aleksander L. Kielland" sett fra Edda 2/7 C, februar 1980, NOU 1981:11