Energibruk i husholdninger 1930-2004 og forbruk etter husholdningstype

Formålet med denne rapporten er å vise utviklingen i husholdningenes energiforbruk til boliger, og å forklare hvilke faktorer som påvirker dette forbruket. Datagrunnlaget er i hovedsak statistikk som tidligere er publisert i Statistisk sentralbyrå, som er stilt sammen slik at det er mulig å se utviklingen over tid. Energiregnskapet og energibalansen gir totaloversikter over tilgang og forbruk av ulike energikilder etter forbrukergruppe, og er brukt som kilde for perioden 1976 - 2004. For årene før dette har vi benyttet data for strømforbruk fra den årlige elektrisitetsstatistikken. Ved å sette sammen informasjon fra flere ulike kilder har vi beregnet husholdningenes totale energiforbruk for perioden 1960 til 1975, men fra 1930 til 1960 har vi kun informasjon om bruk av strøm i husholdningene. For perioden 1993- 1995 og 2001 presenteres også resultater fra analyser av energiforbruk etter husholdningstype, basert på utvalgsdata fra den årlige forbruksundersøkelsen i Statistisk sentralbyrå, med tilleggsspørsmål om energi.

Sammensetningen av ulike energibærere brukt i husholdningene har forandret seg mye siden 1930. I 1930 var strømforbruket i husholdningene kun ca. 2000 kWh i gjennomsnitt per år. Dette utgjorde trolig en liten del av husholdningenes totale energiforbruk, som i stor grad var basert på fast brensel, som ved, kull, koks og torv. I 1960 hadde strømforbruket per husholdning steget til ca. 7000 kWh i gjennomsnitt per år, mens det fra midten av 1980-tallet har ligget på rundt 18000 kWh per år, dvs. 2 ½ ganger mer enn i 1960 og 9 ganger mer enn i 1930.

Det totale gjennomsnittlige energiforbruket per husholdning har økt langt mindre enn strømforbruket, med en økning på ca. 20 prosent fra 1960 til 1970. Deretter har forbruket flatet ut og stort sett ligget mellom 23 000 og 25 000 kWh per år. Dette innebærer at strømandelen av energiforbruket har steget. Strømandelen har gradvis økt fra ca. 35 prosent i 1960, til over 70 prosent fra midten av 1980-årene. I 1960 og tidligere var fast brensel den viktigste oppvarmingskilden. Forbruk av olje og parafin i husholdninger steg fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til oljeprissjokket i 1973-74, for deretter å avta. Forbruk av fast brensel per husholdning gikk noe ned fra 1960 til 1973, men begynte så å stige igjen, trolig som følge av økningen i oljeprisene på 1970-tallet.

Det teoretiske energiinnholdet i ved og olje er høyere enn det man faktisk kan utnytte, og noe av energien går tapt ved forbrenningen. Virkningsgraden avhenger av kvaliteten på ovnen, og kan være 70-80 prosent for olje og noe lavere for ved. Når man tar hensyn til virkningsgraden, blir økningen i energiforbruket større enn når man ser på endring i tilført mengde. Fra 1960 til 1980 økte gjennomsnittsforbruket per husholdning med nesten 40 prosent målt som nyttiggjort energi, mens tilført mengde steg med ca. halvparten så mye. Dette skyldes overgang til elektrisitet, som har 100 prosent virkningsgrad. Husholdningenes energibruk målt som nyttiggjort mengde har flatet ut fra ca. 1980, som er ca. ti år senere enn når man ser på tilført energi. I denne rapporten er det hovedsakelig fokusert på tilført energi siden beregninger for nyttiggjort energi er mer usikre.

Årsaker til at energiforbruket per husholdning har steget siden 1960, er at blant annet at vi har fått høyere inntekt, større boliger, og at vi bruker mer elektriske apparater enn før. Anskaffelse av apparater som ikke var vanlig før som f.eks. TV, datamaskin og støvsuger har bidratt til å øke energiforbruket. Til en viss grad har elektriske apparater erstattet andre typer energikrevende utstyr, og dermed ikke ført til høyere energiforbruk, bare en annen sammensetning av energiforbruket. Noen eksempler er elektrisk komfyr og belysning som har erstattet bl.a. gass- eller vedkomfyr og parafinlamper. Enkelte faktorer har også bidratt til å begrense veksten i forbruket per husholdning, som f.eks. at nye boliger stort sett er bedre isolert nå enn før, nedgang i gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og mer energieffektivt elektrisk utstyr. Fra 1976 til 1992 ble f.eks. gjennomsnittlig strømforbruk i en vaskemaskin halvert.

Det samlede energiforbruket summert for alle husholdningene i Norge har fordoblet seg i perioden 1960 til 1995. Vekst i befolkningen er den viktigste årsaken til denne utviklingen, men økning i gjennomsnittsforbruket per husholdning fram til ca. 1970, har også hatt betydning. Det samlede energiforbruket i husholdningene nådde en topp i 1996, deretter har det flatet ut og dels blitt noe redusert. Utflatingen har sammenheng med avtagende befolkningsvekst, og at det har vært en viss nedgang i gjennomsnittsforbruket per husholdning fra 1996 til 2004.

Ved å sammenligne totalt energiforbruk i husholdninger per person i ulike nordiske land, ser vi at totalt energiforbruk per person i Norge ligger på om lag samme nivå som i de andre landene. Norge har imidlertid en svært høy andel strøm i energiforbruket sammenlignet med andre land, både i husholdninger og når man ser på totalt energiforbruk for landet. Dette må sees i sammenheng med at Norge har hatt stor tilgang på vannkraft, og at strøm har vært en relativt rimelig energikilde i forhold til andre energibærere. Dette har vært avgjørende ved valg av oppvarmingsutstyr i bygninger, og også for utbyggingen av den kraftintensive industrien i Norge. Incentivene til satsing på vannbåren varme, og bruk av andre energikilder enn strøm til oppvarming har vært mindre enn i mange andre land. Etter 2001 har strømprisene steget relativt mye, særlig i 2003. Da nådde strømprisen en topp på grunn av det var usedvanlig lite nedbør høsten og vinteren 2002/2003. Dette førte til en stor nedgang i strømforbruket i 2003, mens bruk av andre energibærere steg.

Det er store variasjoner i energiforbruket til ulike husholdningstyper. Husholdninger som bor i enebolig eller våningshus bruker mest energi, og forbruket stiger med boligareal og antall personer. Forbruket i en blokkeleilighet er under halvparten av forbruket i en enebolig, noe som har sammenheng med forskjeller i gjennomsnittlig boligareal, og at blokkeleiligheter får varme fra boligene omkring. Elektrisitet er den viktigste oppvarmingskilden i norske boliger. I 2001 hadde 97 prosent av husholdningene enten elektriske ovner eller varmekabler i boligen, mens 69 prosent brukte elektrisitet som hovedoppvarming. Elektrisk ovn/varmekabler og vedovn/ peis er den vanligste kombinasjonen av oppvarmingsutstyr i boliger. 50 prosent av husholdningene hadde denne kombinasjonen i 2001.