Hva tallene ikke forteller om industrien

Dette er Norge – Hva tallene forteller, revidert utgave 2006, tar for seg norsk næringsstruktur, først i et kapittel med overskriften «Økonomi», deretter i tre kapitler som hver for seg er viet primær-, sekundær- og tertiærnæringene. I økonomikapitlet påpekes det radikale endringer i næringsstruktur de siste 50 årene.

«Generelt er det snakk om en vridning bort fra primær- og sekundærnæringene mot tertiærnæringene: Jordbruk og industri har måttet vike for tjenesteproduksjon; vi arbeider sjeldnere på åkeren og i fabrikkhallen og stadig oftere i butikker og på kontor» (s. 36).

Fortelling om vekst og fall Bildet som tegnes av norsk næringsstruktur her – begrep som «avindustrialisering» og «industridød» brukes gjerne om denne prosessen – har festet seg og blitt en del av det offisielle selvbildet. Men det er langt mer enn et bilde, dette er en utvikling det kan gis statistisk belegg for. Kapitlet viet sekundærnæringene refererer hva tallene forteller, under overskriften «Industriens vekst og fall».

I hovedsak er det sysselsettingstallene som underbygger diagnosen. Antallet arbeidsplasser i industri og bergverksdrift har siden 1974 blitt redusert med nesten en tredjedel – fra 400 000 i 1974 til 269 000 i 2005. Ser vi på den historiske utviklingen, ser vi at industrisysselsettingen stiger jevnt og trutt fra 1950 til 1974, da den når en topp på omtrent 400 000 sysselsatte. Industrisysselsettingen holder seg jevnt høyt i slutten av 1960-årene og gjennom 1970-årene, men begynner å falle i begynnelsen av 1980-årene. Fallet varer helt til 1991, da industrisysselsettingen får et lite oppsving, for igjen å gå ned på 2000-tallet. Den grafiske framstillingen av dette viser hvorfor man kan snakke om «industriens vekst og fall» (se figur 1).

I seg selv er ikke dette nok til å snakke om «industriens fall», 130 000 færre sysselsatte er jo ikke så dramatisk. Men i den samme perioden har det totale antallet sysselsatte økt, slik at den relative andelen sysselsatte i industrien er langt mindre enn reduksjonen i antallet skulle tilsi. Sysselsetting i industrien utgjør i dag bare 12 prosent av totalen. Ser man på sekundærnæringene (industri og bergverksdrift, oljeutvinning, bygg og anlegg samt kraft- og vannforsyning), har disse, fra å utgjøre nesten en tredjedel i 1970-årene, sunket til om lag 20 prosent i dag (se figur 2).

Stadig mer produktive

Ikke alle tall peker i retning av «industriens fall», og fra Dette er Norge i 2003 til utgaven i 2006 skjer det en interessant endring. Etter å ha slått fast at industrien har falt, tilføyer forfatteren: «Til tross for nedgang i sysselsettingen, har produksjonsverdien i industrien økt og er nå på nærmere 550 milliarder kroner.» Etter dette har nye tall kommet til, produksjonsverdien er nå oppe i 604 milliarder kroner. Selv om sysselsettingen reduseres, øker altså produksjonsverdien.

Samlet gir dette et uklart bilde av industrien og dens utvikling. På den ene siden snakkes det om vekst og fall, på den andre om en voldsom økning i produksjonsverdien. Riktig nok indikerer tallene at sysselsettingen har gått ned i industrien, men de som står igjen, produserer langt mer per time enn det flere gjorde før. Er ikke dette samtidig en styrking av industrien?

Tallenes tale er tilsynelatende klar: Industrien har falt, til tross for økt produksjonsverdi. Samtidig er tallenes tale uklar. En rekke forhold som også er av betydning når status skal gjøres opp for industrien, forteller tallene ingenting om.

Omfattende outsourcing

Statistikken som viser nedgang i antall sysselsatte i industrien og sekundærnæringene og oppgang i tjenesteytende næringer, tar ikke hensyn til den omfattende outsourcingen i den samme perioden. Regnskap, renhold og vedlikehold har i omfattende grad blitt overtatt av virksomheter som regnes som tjenesteytende. Slik har funksjoner som tidligere lå til industribedriftene, blitt flyttet over til tjenesteytende bedrifter.

For å illustrere dette kan vi se på et industriforetak med 100 ansatte hvor renhold utføres av fire personer. Ifølge næringsgrupperingen skal alle 100 klassifiseres som sysselsatte i industrien. La oss anta at disse fire som mister renholdsarbeidet sitt, etablerer et rengjøringsselskap og selger tjenestene sine tilbake til industribedriften. Det samme renholdet utføres da av de samme arbeidstakerne, men nå arbeider de i et tjenesteytende foretak og registreres derfor som tjenesteytende. Vi har da 96 sysselsatte i industrien og fire i tjenesteytende sektor. Ser vi videre på de mange arbeidsoppgavene som må utføres for at industribedriftene skal kunne levere produktene sine, er det flere oppgaver som kan settes ut: Hva med regnskap, kantinedrift, interne verksteder, transport, drift og vedlikehold, og eiendomsdrift?

Gjennom omstrukturering og satsing på bedriftenes kjernevirksomhet kan altså en betydelig mengde arbeidstakere gjøre den samme jobben og samtidig bli klassifisert under en annen sektor. I dette tilfellet vil derfor nedgangen i antall sysselsatte i industrien gå hånd i hånd med at de som er igjen, står tettere på selve produksjonen. Dette kaster også nytt lys over eldre statistikk. Dersom flere av de tjenesteytende funksjonene tidligere var samlet innenfor industribedriftens fire vegger, så omfattet den gamle industristatistikken flere tilknyttede funksjoner enn det den gjør i dag. Kanskje var vi ikke så industrielle før som vi liker å tro? I hvert fall må vi ikke lese dagens industri inn i de historiske tallene. En industribedrift i dag er noe annet enn en industribedrift i 1970-årene.

Nye produksjonsformer

Det kanskje viktigste som tallene ikke forteller noe om, er den stille revolusjonen som har funnet sted, og som fortsatt finner sted, i industriell produksjon. Ny teknologi, nye kommunikasjonssystemer og ny kompetanse binder nå virksomhetene sammen på en annen måte enn før, og vever nå leverandører og kundeforbindelser inn i selve produksjonsprosessen. De forskjellige virksomhetene går så å si inn i hverandre. Næringsstatistikken derimot holder virksomhetene helt atskilt og registrerer derfor ikke denne utviklingen. Dette kommer av SSBs definisjonen av bedrift.

SSB definerer «bedrift» som «en lokalt avgrenset funksjonell enhet hvor det hovedsakelig drives aktiviteter som faller innenfor en bestemt næringsgruppe». «Lokalt avgrensede» bedrifter forutsetter at næringsaktivitet foregår på en nærmere bestembar geografisk lokalitet. For mange bedrifter passer dette bra med virksomheten. En bokhandel er et godt eksempel på en lokalt avgrenset enhet. Den får bøker levert inn i sine lokaler av et annet firma, organiserer dem etter egne ønsker og selger dem til en kunde som tar dem med ut fra bokhandelen. Dermed forsvinner boken ut av bedriften og dens avgrensede geografiske lokalitet.

Er det ikke også på denne måten vi forestiller oss gamle fabrikker? Vi ser for oss et avgrenset, inngjerdet område med en fabrikkport. Stiller vi oss opp ved porten en dag, vil vi se at de første som kommer, er arbeidstakerne, så kommer råvareleveransene og kanskje noe verktøy og vedlikeholdsmaterialer på store lastebiler, etter en stund kommer de ferdige bearbeidede produktene ut av porten, og til slutt går arbeidstakerne hjem til sitt og sine. All virksomhet ved fabrikken foregår innenfor fabrikkgjerdet.

Åpne porter og samarbeid

Nå er fabrikkportene åpnet for andre bedrifter, og dagens industrielle produksjon og bygging er på mange måter et samarbeid mellom forskjellige bedrifter, enten de nå regnes til industri eller tjenesteyting. Eksempelvis er en hel rekke leverandører og innleide operatører i sving samtidig på det samme skipet på et skipsverft. Uten dette samarbeidet ville ikke skip bli bygd i Norge i dag. Trekker vi de ulike bedriftene ut av arbeidsplassen og inn i sin egen geografiske lokalitet, stopper simpelthen produksjonen opp.

I dette samarbeidet spiller det liten rolle om bedriften regnes som industri eller tjenesteyting. Det avgjørende ligger i å få til selve produksjonen. Kanskje er det slik at det mest interessante med industrien i dag foregår i dette grenselandet mellom den rene industrien og den rene tjenesteytingen? Dette samarbeidet er næringsstatistikken blind for. Den kan bare registrere det som foregår mellom bedrifter som transaksjoner målt i kroner og øre, og går dermed glipp av avgjørende forbindelser i selve måten å produsere på.

Tjenester til hvem?

Både outsourcing og nye former for industriell produksjon og bygging skaper et marked for en rekke leverandører av både produkter og tjenester. Samtidig som de store industrielle bedriftene produserer nye produkter, produserer de også nye markeder for produkter og tjenester. Slik er de industrielle bedriftene også produsenter av sine egne tjenesteytere. Om industrien faller, vil disse tjenesteyterne falle med den. Næringsstatistikken skiller ikke mellom tjenesteyting rettet mot næringslivet og tjenesteyting rettet mot private konsumenter. Hvor stor andel av sysselsetting i tjenesteytende næringer yter tjenester til andre næringer? Hvor mange av disse yter tjenester til industrien?

Ved ikke å skille mellom tjenesteyting rettet mot private konsumenter og mot andre aktører i næringslivet legger statistikken opp til fristelser. Vekst i tjenesteyting over tid kan da brukes som belegg for flåsete utsagn av typen «snart lever vi vel alle av å klippe hverandres hår». Så lenge statistikken ikke skiller mellom hvem tjenestene leveres til, blir den blind for hvordan industrielle bedrifter bærer oppe en hel rekke tjenesteytende bedrifter. Mange industribedrifter og tjenesteytende bedrifter sitter så å si i samme båt. Å framstille dette som at «industri har måttet vike for tjenesteproduksjon», er misvisende.

Henger igjen i gamle bilder

Hva mener vi egentlig når vi skiller mellom primære, sekundære og tertiære næringer? Kanskje henger vi igjen i gamle bilder og oppfatninger av de tre sektorene. En rekke tjenesteytende virksomheter har innført industriens rasjonaliseringsteknikker og strømlinjeformet tjenesteytingen ned til minste detalj. Gjennom former for rasjonalisering av matserveringen som hos McDonald’s – eller av den personlige servicen på de mange såkalte callsentrene – har arbeidstakerne i disse næringene på mange måter blitt mer et vedheng til maskineriet enn de noen gang har vært i industrien.

Den samme tendensen finner vi igjen i de tradisjonelle primærnæringene landbruk, skogbruk og fiske. Her har en også tatt i bruk tradisjonell industriell rasjonalitet for å effektivisere produksjonen. Tenk bare på de store skogsmaskinene og skurtreskerne eller på sløying, pakking, stabling og frysing på en tråler. Samtidig har arbeidstakere i prosessindustrien en kreativ og problemløsende funksjon. Der har en i høy grad frigjort seg fra det manuelle arbeidet i selve produksjonsprosessen. Industriarbeid er i dag i mange tilfeller kunnskapsarbeid med daglig bruk av avansert teknologi.

Radikale endringer

Innholdet i de tre sektorene har endret seg så radikalt at inndelingen som praktiseres i Dette er Norge, ikke lenger evner å gripe hva som foregår i de ulike næringene. Dette er kanskje ikke så rart. Inndelingen av all næringsvirksomhet i tre sektorer er gammel og går tilbake til 1930-årene. Heller ikke den gang ble man enige om hvilke næringer som skulle høre hjemme i de ulike sektorene.

Et mer grunnleggende problem ved inndelingen i tre sektorer får vi når den settes opp som en tidsserie. Den utgir seg da for å være et egnet verktøy til å gripe endringsprosesser over tid. Dette gjør den ved å stadig revidere standarden for næringsgruppering både nasjonalt og internasjonalt. Slik har en forsøkt å få et statistisk grep om omfattende endringer i næringsstruktur, sysselsetting og produksjon. Til tross for omfattende revisjoner, spesielt når det gjelder nye former for tjenesteyting, har standarden for næringskoding den samme grunnleggende logikken og lar seg fremdeles dele inn i primære, sekundære og tertiære næringer.

Men da den første internasjonale standarden for næringsgruppering ble vedtatt av FN i 1948, ble det eksplisitt informert om at det ikke er et enkelt prinsipp, slik som produksjonsteknikk eller type råvarer, som ligger til grunn for klassifiseringen. «Klassifiseringen er basert på den foreliggende næringsstruktur slik den foreligger i de fleste land», het det. Kanskje passet denne klassifiseringslogikken til næringsstrukturen vi hadde rett etter andre verdenskrig, men passer den til den næringsstrukturen vi har i dag?

Statistikk uten kraft

Det er altså avgjørende forhold ved dagens produksjon som statistikken ikke får med seg. Idet den registrerer en nedgang i industrien, registrerer den kanskje en nedgang i en viss type industri, men dette er industri som tiden på mange måter har løpt fra. I tillegg kommer andre former for industri som befinner seg i mellomrommet mellom den tradisjonelle industrien og den rene tjenesteytingen. Det som foregår der, er ikke dagens næringsstatistikk egnet til å registrere.

Kan en da snakke om industriens vekst og fall? Kanskje burde vi heller snakke om en transformasjon av industrien? Skal vi telle hvem som jobber der, må vi ha en annen statistikk. Industrien har selv sprengt seg ut av rammene for hva som meningsfullt kan la seg fange i skillet mellom primær-, sekundær- og tertiærnæringer.

Vitner vi «vekst og fall»?

Kurven og tallene som først viser en stigning i industrisysselsettingen, så et fall, forteller noe om industrien. Men skal vi være pinlig nøyaktige – og det må vi jo være når det dreier seg om tall og statistikk – forteller kurven og tallene ikke historien om industriens fall. De forteller historien om vekst og fall i registrert sysselsetting i bedrifter som klassifiseres som industri. At denne historien er en vekst- og fallhistorie er det ingen tvil om – tallenes tale er klar. Men når dette blir kommentert som «industriens vekst og fall», generaliseres statistikken, og den tilskrives utsagn den ikke har kraft til å bære oppe.

Tallene forblir tause om omfattende outsourcing, nye produksjonsformer og nye koblinger mellom industri og tjenesteytende bedrifter. Det reduserer statistikkens utsagnskraft: Mange sysselsatte som registreres innenfor tjenesteytende næringer, jobber i industrielle prosjekter, og mange bedrifter i primær- og tertiærnæringer produserer ved hjelp av klassisk industriell rasjonalitet. Å sette tallenes tale inn i en vekst- og fallfortelling blir derfor høyst problematisk.

I stedet for å snakke om industriens vekst og fall bør man se nærmere på transformasjonsprosesser i næringsstrukturen som endrer konstellasjonen mellom hovednæringene. Der foregår det mye interessant. Da er det spesielt viktig å se på hva som foregår i industrien. Men for å få øye på dette trenger vi en annen statistikk.