Ressursrenten i norske fiskerier - utvikling og politikk

Denne studien ser nærmere på ressursrenten i norske fiskerier . Ressursrenten er den årlige profitten av naturressursene. Ved å bruke tall fra nasjonalregnskapet finner vi at den faktiske ressursrenten i norske fiskerier var negativ i perioden fra 1984 til 2014 med unntak av 2010-2011. Samtidig finner vi at ressursrenten gradvis har økt i samme periode. Ved å dekomponere den faktiske ressursrenten for denne perioden finner vi at økningen i all hovedsak skyldes reduserte kostnader som følge av lavere antall fiskere og færre fartøy.

Den faktiske ressursrenten

Vi kan estimere den faktiske verdien av en naturressurs slik som fisk, skog og mineraler ved å bruke nasjonalregnskapet. Da benytter vi gjeldende kostnader, priser og tall for fangst/høstning/utvinning. Ressursrenten tilsvarer det som er igjen etter at alle kostnader er trukket fra fortjenesten, også kostnader ved å ha investert i fast kapital. Verdien av ressursrenten som fremkommer er gitt dagens forvaltningsregime og vil blant annet avhenge av markedsstruktur, teknologi og politiske føringer. Økonomisk teori tilsier at denne skulle være positiv dersom forvaltingen hadde optimal verdiskaping som målsetting.

Den optimale ressursrenten

For å få et anslag på hva verdiskapningen i sektoren kunne ha vært, beregner vi den optimale ressursrenten for norske fiskerier ved hjelp av en numerisk modell. For 2011 finner vi at den optimale ressursrenten er 9,3 milliarder NOK. Dette er om lag 7 milliarder mer enn den faktiske renten samme år enten vi måler den utfra tall nasjonalregnskapet eller ut fra Fiskeridirektoratets lønnsomhetsanalyser. Forskjellen på 7 milliarder er et mål på kostnadene ved dagens forvaltningsregime. Fordi ressursrenten kan økes med lavere antall fiskere og færre fartøy i sektoren, er vi per definisjon i en situasjon med ressurssløsing gitt at både humankapitalen (arbeidskraften) og realkapitalen (all slags produksjonsmateriell som borerigger, fiskebåter, prosessutstyr, bygninger, osv.) har en alternativ verdi i andre sektorer. Ved å gjøre en enkel justering av forskjellen mellom optimale og faktiske inntekter og kostnader lik det vi fant for 2011, viser resultatene at den optimale ressursrenten for 2010 og 2012 henholdsvis ligger 6,9 og 7,4 milliarder NOK over den faktiske renten. Selv om dette er en veldig enkel tilnærming er ikke beløpene langt fra de 7 milliardene vi fant var kostnadene ved å opprettholde forvaltningsregimet i 2011.

Vi utfører en rekke følsomhetsberegninger og finner at den optimale ressursrenten i 2011 er relativ stabil under ulike forutsetninger. Siden vi ikke har data for de mest effektive fartøyene i en fartøygruppe, kan vi ikke simulere en situasjon der alle fartøyene i en gruppe er like den mest effektive. Således får vi en lavere optimal ressursrente enn man kunne fått i en situasjon der fiskerne tok i bruk den mest effektive teknologien.

Vi har ikke funnet tall for hvor mye tid et spesielt fartøy i en fartøygruppe bruker på å fange et spesielt fiskeslag. Dette kan påvirke de variable kostnadene for ulike fartøygrupper og først og fremst gjøre våre resultater om optimal fordeling av fangsten på de ulike gruppene mer usikker.

Til slutt vil vi også understreke at noen fartøygrupper opp igjennom årene har hatt større mulighet til å effektivisere innenfor det til enhver tid gjeldende regelverket enn andre. Disse fartøygruppene vil dermed komme ut med relativt lavere kostnader enn de som har hatt mindre mulighet til å velge den teknologi og kapasitet som passer best til det fisket de deltar i.