Internasjonal statistikk overvurderer norske miljøavgifter

Det viser en ny analyse av forskningsleder Annegrete Bruvoll i Statistisk sentralbyrå (SSB) publisert i Økonomiske analyser 3/2009. Hun har sett nærmere på tallene som følger av Eurostat/OECDs definisjon av miljørelaterte avgifter.



Avgiftene er ikke rettet mot miljøproblemer

I 2007 rapporterte Norge 66 milliarder kroner i såkalte miljørelaterte avgifter etter en spesifikasjon gitt av Eurostat og OECD. Av disse kan kun rundt 14 milliarder, tilsvarende en femdel, sies å korrigere for negative miljøkonsekvenser og kalles miljøavgifter. 13 prosent av de rapporterte tallene var klimaavgifter (avgifter på CO2, metan, HFK og PFK) og 9 prosent andre miljøavgifter.



Mesteparten er fiskale avgifter

Eurostat og OECD inkluderer ikke bare forurensningsavgifter, men alle avgifter knyttet til transport og energi i begrepet "miljørelaterte avgifter". Når en ser nærmere på avgiftene som rapporteres, finner en at rundt 80 prosent av avgiftsinntektene er fiskalt begrunnet. Det vil si at foremålet er å skaffe inntekter til staten. Blant annet regnes engangs-, omregistrerings- og årsavgiftene for biler med, selv om disse er fiskalt begrunnet, og dessuten kan ha negative miljøeffekter. Når Eurotstat og OECD omtaler disse som "miljørelaterte", og i praksis omtales disse også ofte som miljøavgifter, gir det et feil inntrykk av de faktiske miljøavgiftenes omfang.



Misvisende begreper

Internasjonalt forsøkes det å sammenligne utviklingen i virkemiddelbruk mellom ulike land og over tid. Tallene for "miljørelaterte avgifter" er lite egnet til dette formålet. For eksempel er mesteparten av bensin- og autodiselavgiftene begrunnet i finansiering av infrastruktur. Veibyggingskostnadene varierer mye mellom land. En økning i avgiftene innen transportsektoren i Norge kan innebære større satsing på infrastruktur, og ikke at skattepolitikken blir vridd i en miljøvennlig retning.

Les hele analysen " Måling og feilmåling av miljøavgifter" i tidsskriftet Økonomiske analyser 3/2009.