Kvotehandel – bare pengeflytting?

Det spørsmålet diskuterer Bjart Holtsmark og Odd Godal (SNF/Universitetet i Bergen) i en artikkel i Scandinavian Journal of Economics (SJE). Nedenfor gjengis et sammendrag av Holtsmark:

København-avtalen illustrerende

Vårt utgangspunkt er at forhandlingene om en avtale om utslippskutt fungerer dårlig og vi er ikke overbevist om at internasjonal kvotehandel i denne situasjonen alltid vil fungere etter hensikten.

København-avtalen kan illustrere et poeng som står sentralt i vår analyse. Denne avtalen åpnet for kvotehandel, men kvantifiserte opprinnelig ikke landenes kvoter. Derimot heter det i avtalen at landene i etterkant av København-møtet, på helt individuell basis, skulle rapportere inn hvor store utslippskvoter de ville ha.

Denne prosedyren viser at det ikke fant sted noen egentlige forhandlinger om størrelsen på landenes kvoter, men at kvotene ble fastsatt av den enkelte regjering med utgangspunkt i nasjonale interesser. Dette er viktig ettersom utslippsmålene i København-avtalen er førende for dagens forhandlinger, herunder for den planlagte videreføringen av Kyoto-avtalen.

Anvender spillteoretisk modell

I vår artikkel i SJE anvender vi derfor en spillteoretisk modell der den enkelte regjering fastsetter størrelsen på sin nasjonale utslippskvote. Men samtidig vet man at det vil bli kvotehandel når avtalen settes ut i livet.

Og det er kjernen til problemet: Hvis det hadde eksistert en overnasjonal myndighet som fastsatte kvotenes størrelse, taler alt for at kvotehandel ville vært et effektivt virkemiddel for å sørge for at utslippsreduksjonene skjer der de koster minst. Men saken er mer komplisert når det faktisk ikke finnes noen overnasjonal myndighet og den enkelte regjering har mer enn en finger med i spillet når kvotenes størrelse fastsettes. Når så myndighetene i det enkelte land vet at de får mulighet til å selge og kjøpe utslippsrettigheter på et internasjonalt marked, så vil det påvirke hvor stor kvote de vil kreve å få i avtalen.

Trekker inn avgifter og subsidier

I vår artikkel trekker vi inn et element til, nemlig hvordan avgifter og subsidier, som er i omfattende bruk på energiområdet, kan komme til å bli justert når det innføres kvotehandel.

Og den overraskende løsningen i spillet vi setter opp er at kvotehandel mellom land kun er pengeflytting uten noen gevinster i form av at utslippsreduksjonene skjer der de koster minst. Tvert i mot finner vi at når det enkelte land både justerer sitt kvotekrav og sine energiavgifter og subsidier med tanke på den kommende kvotehandelen, så blir utslippsreduksjonene nøyaktig like omfattende som uten kvotehandel, og de skjer i de landene de uansett ville ha skjedd.

Det betyr ikke at kvotemarkedet ikke blomstrer. På overflaten ser alt fint ut også i vår modell med livlig handel og samme kvotepris i alle land. Men fordi både kvoter og avgifter/subsidier er blitt justert i forventningen om det kommende kvotemarkedet, så er den eneste effekten at land som er sterkt opptatt av å få redusert verdens klimagassutslipp aksepterer en stram kvote og dermed får en ekstra utgift til import av utslippsrettigheter. Land som derimot ikke er så opptatt av klimaproblemet, ser sitt snitt til å be om en stor nasjonal kvote og tjener på eksport av utslippsrettigheter.

Betyr dette at internasjonal kvotehandel bare er pengeflytting og et spill for galleriet? Vi trekker ingen slike bastante konklusjoner.  Men vi peker blant annet på at de gode erfaringene man har med kvotehandel innenfor enkeltland, som for eksempel SO2-markedet i USA der en føderal myndighet fastsatte kvotenes størrelse, ikke uten videre lar seg overføre til en internasjonal sammenheng.

Les artikkelen Permit Trading: Merely an Efficiency-Neutral Redistribution away from Climate-Change Victims?