Bare begrenset rom for standardvekst innen helse- og omsorgstjenestene

Det viser rapporten Behov for helsepersonell - Demografiske og økonomiske rammebetingelser av Roger Bjørnstad, Marit L. Gjelsvik, Inger Holm, Erling Holmøy, Vibeke O. Nielsen og Nils Martin Stølen. 

Eldrebølgen kommer

Den sterke økningen i antall eldre de nærmeste tiårene innebærer en betydelig økning i behovene for helse- og omsorgstjenester, selv om mulige forbedringer i helsetilstanden på hvert alderstrinn drar i motsatt retning. Spesielt etter 2020 vil det bli en klar økning i tallet på personer over 80 år. Dessuten vil vedvarende vekst i husholdningenes disponible realinntekter lede til ønsker om standardforbedringer som drar behovene ytterligere oppover.

I rapporten blir behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vurdert i sammenheng med sysselsettingsbehov i andre offentlige sektorer, veksten i arbeidsstyrken, handlingsrommet i finanspolitikken og implikasjoner for privat sektor av økt offentlig ressursbruk. I tillegg til konsekvensene av den demografiske utviklingen, belyser rapporten de realøkonomiske og statsfinansielle virkningene av å øke standarden på de offentlige helse- og omsorgstjenestene.

Med økt standard forstår vi i denne sammenheng økt bruk av personell per klient. Muligheter for standardforbedringer som følge av nye og bedre hjelpemidler, nye måter å organisere virksomheten på eller nye behandlingsformer, er ikke drøftet.

Betydelig vekst i behov for arbeidskraft

Aldringen av befolkningen og ønske om standardforbedringer vil kreve en betydelig vekst i behovet for arbeidskraft til å utføre oppgavene innenfor helse- og omsorg i årene framover uavhengig av om veksten skjer i privat eller offentlig sektor, og den økte ressursbruken må finansieres på en eller annen måte. Vurdert mot tilgangen på helse- og sosialpersonell viser analysene at en uendret utdanningskapasitet for gruppen samlet er tilstrekkelig til å møte de økte behovene fram mot 2030 som utelukkende skyldes aldringen av befolkningen, dvs. uten standardøkning. Dagens utdanningskapasitet tilsvarer at rundt 16 500 av et ungdomskull på om lag 60 000 personer tar fatt på en helse- eller sosialfaglig utdanning. For å oppnå økte standarder, må andelen av kullene som tar disse utdanningene etter hvert øke med mindre man kan oppnå arbeidsbesparende endringer i produksjonen.

2 prosent standardvekst fremt til 2017

Makroøkonomiske framskrivinger gjennomført før tiltakene mot finanskrisen indikerer at handlingsrommet bestemt av den finanspolitiske handlingsregelen og dagens skattesatser kunne tillate rundt 2 prosents standardvekst i den offentlig helse- og omsorgssektoren fram til om lag 2017, dersom man ikke hevet standarden på andre offentlige tjenester. Den sterke økningen i offentlige utgifter i 2008 og 2009 som følge av tiltakspakkene har imidlertid i stor grad gått til andre formål. Med mindre tiltakene reverseres, har handlingsrommet for standardvekst i helse- og omsorgssektoren dermed blitt redusert.

Finansieringsproblem etter 2020

Etter 2020 fører tiltakende aldring og svakere vekst i Statens pensjonsfond til at offentlige utgifter vokser raskere enn det offentliges inntektskilder. En slik utvikling vil hvert år kreve høyere skattesatser eller redusert standard dersom handlingsregelen skal følges. Ved å holde igjen på bruken av petroleumsinntekter de nærmeste årene, kan det likevel være rom for en gjennomsnittlig standardvekst på rundt 0,5 prosent i året fram mot 2025-2030 uten høyere skattenivå enn det man har i dag. En økning i skattenivået benyttet til økt offentlig sysselsetting vil ha klare negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i privat næringsliv. Aldringen av befolkningen er imidlertid et realøkonomisk fenomen, og i forhold til den store omstillingen i retning økt produksjon av helse- og omsorgstjenester norsk økonomi står foran, betyr det antakelig lite om disse tjenestene er privat eller offentlig organisert.

To makroøkonomiske modeller

Analysene er gjennomført ved å vurdere ulike forutsetninger om behov for arbeidskraft i helse- og sosialsektoren innenfor to makroøkonomiske modellopplegg utviklet av Statistisk sentralbyrå. For det første er behovene sammenholdt med forutsetningene i en makroøkonomisk framskriving til 2025 ved hjelp av modellen MODAG. Deretter er behovene sammenholdt med langsiktige framskrivinger for norsk økonomi og analyser av velferdsstatens langsiktige finansieringsbehov fram mot 2050 ved hjelp av modellen MSG. Følsomheten for andre sentrale økonomiske forutsetninger og noe avvik fra forutsetningene i Regjeringens Perspektivmelding fra tidligere i år, er analysert ved hjelp av skiftberegninger. Blant annet har vi belyst muligheten for ulike politiske avveininger i framtiden når det gjelder standardforbedringer i offentlig tjenesteproduksjon motsvart av endringer i skattenivået.

Les hele rapporten Behov for helsepersonell - Demografiske og økonomiske rammebetingelser.