Pensjonsreformen styrker de offentlige finansene – men ikke nok

Dette er blant hovedfunnene i studien « Fiscal effects of the Norwegian pension reform –A micro-macro assessment» av SSB-forskerne Dennis Fredriksen, Erling Holmøy, Birger Strøm og Nils Martin Stølen.Hovedmålet med den norske pensjonsreformen av 2011 er å styrke offentlige finanser på lang sikt. Intensjonen er at dette i hovedsak skal skje uten store kutt i pensjonsytelsene, men ved økt sysselsetting som øker opptjente rettigheter til alderspensjon.

Pensjonsreformens viktigste elementer

Sysselsettingen vil primært øke ved at folk står lengre i jobb. Det gjelder særlig ansatte i privat sektor med avtalefestet pensjon (AFP), fordi disse nå blir konfrontert med at det koster å gå av tidlig. I tillegg innebærer reformen en sterkere sammenheng mellom inntekt og pensjon. Det fører til at yrkesaktive vil jobbe flere timer. Reformen innebærer videre universell adgang for yrkesaktive til å gå av som alderspensjonist fra 62 år, gitt at opptjeningen er tilstrekkelig. Fra denne alderen kan man heve alderspensjon mens man arbeider.

Et annet nøkkelelement er den såkalte delingstallsmodellen. Den innebærer lavere løpende pensjonsutbetaling når forventet antall år som pensjonsmottaker øker som følge av levealdersøkning og/eller tidlig uttak av pensjon. Denne formen for levealdersjustering av pensjonene kan motvirkes ved å stå lengre i arbeid og/eller ved å jobbe lengre dager. Slike mekanismer fantes ikke i Folketrygden før reformen.

Staten sparer inn mye, men ikke nok

Beregningene viser at pensjonsreformen sannsynligvis vil bidra sterkt til å styrke offentlige finanser på lang sikt. Dersom det tidligere systemet var blitt videreført, ville det i 2060 vært nødvendig med en skatteøkning og/eller et kutt i offentlige utgifter tilsvarende 8,7 prosent av Fastlands-Norges BNP, for at handlingsregelen skal oppfylles. Reformen reduserer dette målet på nødvendig innstramning til 2,8 prosent.

Styrkingen av offentlige finanser kommer gjennom både økte skatteinntekter og lavere offentlige pensjonsutgifter. Begge effektene skyldes først og fremst at yrkesaktive utsetter avgangen. Effekten på avgangsalderen forsterkes over tid i takt med økningen i levealderen.

Reformen øker sysselsettingen på sikt

I 2060 anslås sysselsettingen å bli 7,1 prosent høyere med den nye Folketrygden enn den ville vært uten reform. Reformeffektene forsterkes jo mer levealderen øker og jo mer arbeidstakere reagerer på de nye insentivene.

Metode

Forskerne bak denne studien er ikke kjent med andre analyser som vurderer de fulle statsfinansielle virkningene av en faktisk pensjonsreform ved å kombinere et uttømmende bilde av relevante detaljer med viktige makroøkonomiske likevektseffekter. Detaljene knyttet til regelverk og befolkningsheterogenitet ivaretas av den dynamiske mikrosimuleringsmodellen MOSART. Modellen gir svært eksakte beregninger av pensjonsytelser og antall pensjonister under ulike forutsetninger om folks inntekter gjennom livet. Totaltallene for disse størrelsene legges inn i en generell likevektsmodell, DEMEC, som beregner effekter på alle skattegrunnlag og offentlige utgifter.