Kutt i personskatter er ikke selvfinansierende
Publisert:
Lavere personskatter reduserer i første omgang inntektene til staten, men lavere personskatt kan også føre til høyere økonomisk aktivitet og dermed vil inntektene øke igjen. En betydelig andel av det initiale tapet av skatteinntekter kommer tilbake til det offentlige, men skattelettelsene er langt fra selvfinansierende.
Det viser analyser foretatt av SSB-forskerne Ådne Cappelen, Zhiang Jia, Runa Nesbakken, Joakim Prestmo og Thor O. Thorsen som er gjengitt i Samfunnsøkonomen 4/2010, som ble publisert 21. mai. Forskerne ønsket å besvare spørsmålet om hvor mye skatteinntektene reduseres ved skattelettelser.
Individers atferd påvirkes av endringer i skattesystemet, ofte omtalt som dynamiske effekter. Ved beskrivelser av de økonomiske konsekvensene av skatteendringer er det avgjørende hvor store de dynamiske effektene er og hvilke dynamiske effekter man tar hensyn til. Analysen viser fordelen ved å ha informasjon fra både en makro- og mikroøkonomisk tilnærming. Mikroanalysene neglisjerer viktige dynamiske effekter som fanges opp av makrotilnærmingen, mens detaljeringsgraden i makro er utilstrekkelig til å fange opp at ulike endringer virker forskjellig på individers atferd. I denne analysen blir tre former for reduksjoner i inntektsskatten for personer studert; økt innslagspunkt for toppskatten i trinn 1 fra 441 000 kroner til 525 000 kroner, redusert sats i toppskatten trinn 1 fra 9 prosent til 4,8 prosent (fra 7 til 2,8 prosent i Nord-Troms og Finnmark) , og økt personfradrag med 6 000 kroner i klasse 1.
Endret toppskatt mest effektivt
Analysene viser at satsendringer i toppskatten genererer større arbeidstilbudseffekter enn endringer i innslagspunktet i trinn 1. En viktig forutsetning for at arbeidstilbudet skal øke som følge av lavere skatt, er at individene faktisk har mulighet til å arbeide mer og at det faktisk er slik at flere ønsker å arbeide når timelønn etter skatt øker. Det er først og fremst antall timer for de som allerede er sysselsatte som øker når skattene reduseres. Det er altså ikke slik at økt timelønn etter skatt fører til en stor økning i personer som ønsker å arbeide. Mens en heving av bunnfradraget ikke endrer marginalskatten, vil både en heving av innslagspunktet for toppskatt og endringer i satsen føre til at det blir mer lønnsomt å jobbe overtid. En reduksjon i toppskattesatsen fører derfor til størst effekt på avkastningen av jobber med lang arbeidstid.
Reduserte skatter gir budsjettunderskudd
Makromodellberegninger viser at lavere toppskattesats fører til økt aktivitet som tiltar gradvis i løpet av en tiårsperiode. Den nye likevekten kjennetegnes ved økt arbeidstilbud og sysselsetting. Samtidig vil husholdningene gradvis øke forbruket, men ikke så mye at de kompenserer for det initiale skattebortfallet som følger av lavere skattesatser. Beregningene viser at en betydelig andel av tapet av skatteinntekter blir redusert som følge av økt aktivitet, men at skattelettelsene er langt fra selvfinansierende. I forhold til en initial budsjettsvekkelse på 5 milliarder kroner kommer om lag 35 prosent av dette tilbake til offentlig sektor når vi ser på budsjettbalansen de første årene, og selvfinansieringsgraden reduseres når vi ser dette over en lengre periode.
Disse beregningene tar ikke hensyn til eventuelle effekter som skyldes at skatteendringene må finansieres. Det er mulig å tenke seg skattelettelser som finansieres ved kutt i offentlige utgifter som både kan gi økt og redusert sysselsetting, men i mange tilfeller betyr det redusert sysselsetting, f. eks. som følge av redusert offentlig tjenesteproduksjon. Alternativt kan lavere marginalskatter finansieres ved økte indirekte skatter. Da påvirkes konsumreallønna negativt, noe som påvirker arbeidstilbudet langs en annen kanal enn gjennom skattesatsene alene.