Barn og unges miljø og helse 2011

I denne rapporten ser vi hovedsakelig på barn og unges fysiske (kapittel 3-7) og sosiale miljøbetingelser (kapittel 8 og 9). Formålet er å studere forhold som kan ha betydning for barn og unges helse. Barn og unge er i rapporten definert ved aldersgruppen 0-20 år, men aldersinndelingen vil variere i de ulike tabellene siden forskjellige datakilder er benyttet. Utvalgte forhold som kan ha betydning for barn og unges helse blir belyst med et indikatorsett med 35 indikatorer. I kapitlene blir data fra indikatorsettet samt støttedata benyttet i analysen. I kapittel 1 beskrives bakgrunnen for prosjektet og indikatorsettet listes opp med referanser til hvilke tema indikatorene tilhører og i hvilke kapitler de er omtalt.

Kapittel 2 inneholder en demografisk beskrivelse av barn og unge. Hver fjerde innbygger i Norge er i aldersgruppen 0-20 år. Mens befolkningen i alt øker, er det blitt færre barn og unge de siste 40 årene. De fleste barn bor med begge foreldrene og ett av ti barn har innvandrerbakgrunn. I tillegg ser vi på barn som flytter og på kommunalt finansierte fritidstilbud.

Kapittel 3 belyser tilgang på sikre uteområder, samt skader og ulykker blant barn. Andelen små barn som bor i trafikkfarlige strøk har økt de siste ti årene. I samme periode har imidlertid antallet barn som får livsvarige skader i trafikkulykker gått ned. En nedgang har det også vært i antall barn som dør i ulykker. Gutter er overrepresentert i ulykker.

Kapittel 4 beskriver barn og unges fysiske aktivitet, belyser noen vilkår for fysisk aktivitet og ser nærmere på utviklingen av overvekt blant barn og unge. De som i undersøkelser oppgir å trene mest er barn og unge fra husholdninger med høyere utdanning og høyere inntekt. For de eldste ungdommene har det vært en klar vekst i andelen med overvekt eller fedme. Dette gjelder både gutter og jenter.

Kapittel 5 omhandler luftkvalitet generelt og vurderer i hvor stor grad barn og unge opplever dårlig luftkvalitet hjemme eller på skolen. Luftkvaliteten utendørs påvirkes spesielt av stoffer som stammer fra veitrafikk og vedfyring. Problemet er størst i byene hvor overskridelser av grenseverdiene forekommer hyppigst. Noen barn bor i boliger hvor luftkvaliteten er et problem, og problemet er størst blant barn fra familier med lav inntekt og utdanning. Hver fjerde elev i videregående skole er ikke fornøyd med luften i klasserommet, mens pedagogisk personell har blitt mer fornøyd med inneklimaet.

Kapittel 6 gir objektive beregninger av støyutsatthet samt subjektive oppfatninger av støyproblemer. Veitrafikk er den største kilden til støy. Tallet på barn og unge som utsettes for støy har økt, og i dag er hvert fjerde barn og ungdom utsatt for veitrafikkstøy over 55 dB som er den anbefalte grensen for støy fra vei. Støyplager er også sosialt ulikt fordelt med forskjeller mellom ulike utdanningsgrupper.

I kapittel 7 ser vi på flere ulike tema: passiv røyking, utslipp av farlige stoffer i barns miljø, drikkevannskvalitet generelt og sanitære forhold ved skolen. Fortsatt røyker enkelte mødre under svangerskapet. Det har vært en nedgang i utslipp av helsefarlige stoffer generelt, mens bruken av allergifremkallende stoffer i rengjøringsmidler har økt.

Kapittel 8 omhandler barn og unges familiemessige levekår, og enkelte trekk ved husholdningen barna er en del av blir trukket fram. Til tross for god inntektsutvikling generelt i samfunnet er det noen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppa, og det er flere barn fra lavinntektsfamilier i Oslo enn andre steder i landet. Selv om få oppgir økonomiske årsaker til at barna ikke deltar på fritidsaktiviteter, er det gjerne barn i lavinntektsfamilier som likevel deltar sjeldnere i slike aktiviteter.

I kapittel 9 rettes søkelyset mot sosiale miljøfaktorer i barnehage og skole. Hver tredje ansatte i barnehagesektoren har førskolelærerutdanning. Ni av ti elever trives godt på skolen, men noen mistrives og i ungdomsskolen oppgir fem prosent at de blir mobbet ukentlig. I videregående skole avbryter nesten hver femte elev utdanningsløpet, og frafallet varierer mellom ulike studieretninger.