Best for pasienter med prestisjesykdommer

Dette er noen av resultatene som blir presentert i en rapport som belyser erfaringene til et representativt utvalg nordmenn før og etter innføring av fastlegeordningen.

Pasienterfaringer i allmennlegetjenesten før og etter fastlegereformen

Forskningsrådet gjennomfører på vegne av Helse og omsorgsdepartementet et forskningsbasert program for vurdering av fastlegereformen. Statistisk sentralbyrå (SSB) er en av forskningsinstitusjonene som deltar. Rapporten " Pasienterfaringer i allmennlegetjenesten før og etter fastlegordningen " er en av publikasjonene fra dette arbeidet. Tidligere har SSB analysert forhold som legevalgsprosessen, kontinuitet i lege-pasientforholdet, ventetid og en rekke andre forhold rundt reformen (Finnvold og Paulsen 2002, Finnvold, Lurås og Paulsen 2003 , Finnvold og Svalund 2004 , Finnvold, Svalund og Paulsen 2005 ).

I rapporten vurderes spesielt situasjonen til personer med kroniske sykdommer og særlig store behov for legetjenester. Mennesker med kroniske sykdommer og særlig store behov for legetjenester var en spesiell målgruppe for reformen. I stortingsmelding 23 (1996-1997) er det bemerket at det er spesielle utfordringer knyttet til prioriteringer mellom ulike pasientgrupper, og at man har et særlig ansvar for å ivareta grupper med spesielt store og sammensatte behov, for eksempel pasienter med kroniske sykdommer og psykiske lidelser.

Det blir også pekt på at det kan være forskjeller mellom ulike sykdomsgrupper: "Psykiatriske pasienter får dårligere tilbud enn somatiske; akutt syke får bedre hjelp enn pasienter med kroniske sykdommer; fagfelt med høy status har god personelldekning, lavstatusfelt dårlig (St. meld 23 1996-1997: 6).

Vi har undersøkt hvordan personer med ulike varige kroniske helseplager har opplevd ulike sider ved allmennlegetjenesten før og etter reformen. Fire ulike kronikergrupper blir sammenlignet, nemlig personer med

 

• sykdom i skjelett og muskelssystemet

 

 

• hjerte- og karsykdommer

 

 

• sykdom i åndedrettsorganene

 

 

• Symptomer på lettere psykiske plager

 

I valg av diagnosegrupper har medisinsk prestisje vært et viktig moment. Undersøkelser viser at legeprofesjonen knytter høy prestisje til sykdommer som er lokalisert til hjerteregionen, de er lette å diagnostisere og har klare kriterier for behandling. Hjerte og karsykdommer er altså en gruppe med høy prestisje i det medisinske hierarkiet, mens de øvrige sykdomsgruppene vi har undersøkt er rangert lavt. Spørsmålet er om mennesker med prestisjesykdommer har andre erfaringer enn mennesker med sykdommer rangert lavt i prestisjehierarkiet?

Kronikere opplever forskjeller i tilgjengelighet til legen

Bedret tilgjengelighet var en viktig målsetting ved innføringen av reformen. Ventetid på legetime var uendret før og etter reformen for de som hadde skjelett eller muskelsykdom, mens ventetiden gikk noe ned for de øvrige kronikergruppene. Når det gjaldt tilfredshet med ventetiden, var det små forskjeller mellom diagnosegruppene før reformen. Etter reformen er det blitt en klar bedring for de som hadde hjerte-karsykdom. Personer med hyppige symptomer på lettere psykiske plager er blitt mer misfornøyd med tiden det tar å få legetime sammenlignet med hjerte-karsykdommer og de som ikke har kronisk sykdom.

Flere legeinitierte kontakter for hjerte-karsyke

Legeinitierte forebyggende kontakter gir legen en mulighet til å komme i inngrep med pasienter med særlig behov for oppfølging, eller pasienter legen er spesielt interessert i. Omfanget av denne typen kontakter har hatt en klar økning for personer med hjerte og karsykdommer etter reformen. Flere i gruppen med hjerte og karsykdommer har fått tilbud om slike kontroller, samtidig som legen velger å kalle inn den enkelte til flere konsultasjoner enn tidligere. Økningen har ført til at forskjellen mellom denne gruppen og de andre kronikergruppene er blitt større. Samtidig har det vært en nedgang i denne typen kontakter blant de som ikke har kronisk sykdom. Resultatene tyder på at et mer definert populasjonsansvar har gitt legene bedre oversikt, og dermed bedre muligheter til å prioritere mellom ulike pasientgrupper.

Gjennom henvisninger kan legen i prinsippet velge å skyve fra seg pasientgrupper som av ulike grunner betraktes som mindre interessante. Det er ikke noe i vår undersøkelse som tyder på at det er forskjeller i henvisningsfrekvensen mellom diagnosegruppene. Derimot kan de se ut til at henvisningsfrekvensen er blitt lavere for samtlige diagnosegrupper. Sterkere søkelys på kontinuitet gir altså en lavere henvisningsfrekvens for kronikere, mens frekvensen øker for de som er uten kronisk sykdom.

Legen bruker for liten tid for personer med psykiske plager

Resultatene viser at mennesker med symptomer på lettere psykiske plager oftere enn andre opplever at legen ikke gir dem nok tid under konsultasjonen. På dette punktet er det skjedd en forbedring for de øvrige gruppene som ikke har kommet personer med psykiske plager til del, slik at forskjellene er blitt større etter reformen.

Personer med hjerte-karsykdommer har på flere punkter opplevd en forbedring, mens mennesker med hyppige symptomer på lettere psykiske plager ikke har fått tatt del i den forbedringen som er dokumentert når det gjelder tilgjengelighet og opplevelse av at legen bruker nok tid under konsultasjonen. Gjennom å spørre folk om de foretrekker å bruke en fast lege, eller om de helst vil bruke flere ulike allmennleger, har vi forsøkt å fastslå den generelle oppslutningen om fastlegeordningen. Igjen viser resultatet en økende forskjell mellom de som har symptomer på psykiske plager og andre kronikergrupper. I denne gruppen øker andelen som ønsker å bruker flere allmennleger.

Lengre ventetid hos leger med for lang liste

Enkelte leger oppgir å ha en for lang pasientliste, mens andre gjerne skulle hatt flere pasienter. Gjennom å henvise pasienter videre kan leger med stort arbeidspress bli kvitt noe av arbeidsbyrden. En annen mulighet er å være mer restriktiv med innkalling til forebyggende kontakter. Tilsvarende kan det hende at leger som har for få pasienter, oftere vil kalle inn til forebyggende kontakter, og forsøke å gjøre mer for pasientene sine i stedet for å henvise. Ikke noe i våre analyser tyder på at slike mekanismer er virksomme. Variasjoner i kapasitet/listelengde påvirker ikke omfanget av tjenester, målt som henvisninger tilsykehusene eller forebyggende kontakter satt i gang av legen. I den grad det er noen tendens, er det slik at de som er på listen til leger med stort arbeidspress får flere forebyggende kontakter.

Mens variasjoner i kapasitet ikke har følger for omfanget av tjenestene, er det klare konsekvenser når det gjelder tilgjengelighet. Personer på listen til leger med for lang pasientliste må vente lenger for å få time, og er mer misfornøyd med tiden det tar å få legetime. Likevel er det ikke noe som tyder på at variasjoner i kapasitet hos den enkelte lege, har følger for hvordan innholdet i legekonsultasjonen blir opplevd.

Følgene av variasjoner i kapasiteten kan settes i sammenheng med selve legevalgsprosessen: Leger med stor arbeidsmengde har en pasientpopulasjon som på flere punkter skiller seg fra populasjonen til andre leger. De hadde flere på listen som hadde gjort et bevisst valg av lege, hadde oftere pasienter som var opptatt av å beholde legen de hadde før reformen, og hadde også flere som var opptatt av legens faglige kvalifikasjoner enn andre. Relativt dårlig tilgjengelighet er et forhold som trolig aksepteres og ikke fører til bytte av lege. Mange velger bevisst å fortsette forholdet til en lege som over tid har vist seg å tilfredstille pasientens forventninger. Dels er det også en kjønnsdimensjon involvert. Leger med lange lister er oftere kvinner, og vi finner flere lister med relativt høy kvinneandel. I noen grad oppleves derfor tilgjengelighet og ventetid som mer problematisk for pasienter som er på listen til kvinnelige leger. Dette er momenter som tyder på at kvinnelige leger er under et større press enn mannlige leger.

Referanser

Finnvold og Paulsen (2002), Før innføring av fastlegeordning - brukervurderinger av allmennlegetjenesten i et veiskille . Rapport, NIS-SINTEF/Statistisk sentralbyrå. Sintef-rapport STF78 A025008.

Finnvold, Jon Erik, Hilde Lurås og Bård Paulsen (2003), " Fastlegeordningen: De fleste fikk den de ville ha", Samfunnsspeilet , 17, 5: 2-12.

Finnvold, Jon Erik og Jørgen Svalund (2004), " Kontinuitet mellom lege og pasient: Blanda resultat av fastlegereforma ". Samfunnsspeilet , 18, 1: 27-34.

Finnvold, Jon Erik, Jørgen Svalund og Bård Paulsen (2005): Etter innføring av fastlegeordning - brukervurderinger av allmennlegetjenesten , Rapporter 1/2005, Statistisk sentralbyrå.

Stortingsmelding 23 (1996-1997), Trygghet og ansvarlighet : Om legetjenesten kommunene og fastlegeordningen . Sosial- og helsedepartementet. Oslo. Departementet.