«En avskyelig flatulents»

«Som det nøiagtigere vil erfares af de efterfølgende Amtsberetninger var Sundhedstilstanden i Riget i 1853 i det hele taget været meget god, navnlig bedre end i det foregaaende Aar.»

Slik begynner «Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge i 1853». Den ble publisert for 150 år siden og var starten på den norske helsestatistikken. Medisinalberetningene skulle gi en oversikt over befolkningens helsetilstand og den innflytelse klima, levemåte og de hygieniske forhold måtte antas å ha på denne. Legene skulle melde fra om sykdommer, behandlinger og dødsfall, særlig blant barn og fødende kvinner. Vaksinasjoner og obduksjoner, antallet leger og jordmødre i distriktet, og forekomsten av kvakksalveri var også med i beretningene.

Sykehus, sykdom og dødsårsaker

Blant de statistiske opplysningene i de eldre medisinalberetningene var kanskje sykehusenes virksomhet, forekomsten av epidemiske og andre sykdommer og dødsårsakene de viktigste.

Sykehusstatistikken: Statistikken over virksomheten ved sykehusene går tilbake til 1853, og viser innleggelser og utskrivninger, antall behandlingsdager og middelbelegget. Hvilke sykdommer som ble behandlet, ble sløyfet i 1890 og operasjoner i 1902. Fram til 1872 var det også statistikk over sinnssykehusene i medisinalberetningene. I 1923 kom statistikk over belegget på tuberkuloseanstalter.

Sykdomsstatistikken: Sunnhetsloven av 1860 fastslo at det var meldeplikt for epidemiske sykdommer som var gjenstand for det offentliges omsorg. Statistikk over epidemiske sykdommer finnes for Oslo fra 1860, for Bergen fra 1864, på landsplan fra 1867, for enkelte fylker fra 1868 i medisinalberetningene.

Dødsårsaker: Det ble ført statistikk over dødsårsaker helt fra 1853. Fra 1875 ble dødsårsakene fordelt på stiftsnivå, fra 1877 fordelt på byer og fra 1881 fordelt på amt (fylkene). Dødsårsakslistene på 1800-tallet var på ingen måte fullstendige. Sammenlikner vi statistikken over dødsårsaker med meldte døde i dødelighetsstatistikken, ser vi at i 1867 var dødsårsaken bare kjent for om lang en tredel av alle som døde. I 1880 var dette steget til halvparten og så sent som i 1920 manglet opplysninger om dødsårsak for 10 prosent.

«Nervefeber» og «Svindsot»

Men medisinalberetningene fra 1800-tallet inneholdt lite av det vi i dag forbinder med statistikk, det vil si tabeller og figurer. Sykelighets- og dødelighetsforholdene ble vesentlig belyst gjennom legenes beskrivelser, som for eksempel: «Chroniske Hudsygdomme, isærdeleshed Fnat, vare fremdeles særdeles hyppige i mange av Landets Fjeld- og Fjorddistrikter ()» (1854).

For hvert fylke fantes først en generell oversikt over «Sygdomsconstitutionen» i året - hva slags type sykdommer som hadde dominert, for eksempel hvorvidt de var kroniske eller epidemiske. Deretter fulgte en beskrivelse av de forskjellige akutte og kroniske sykdommene som hadde forekommet. Vi leser om kolera- og kopperepidemier som kom i kjølvannet av de store krigene og revolusjonene i det 19. århundre.

Legene meldte også om stadige epidemier av «nervefeber» (tyfoidfeber). Dysenteri, difteri, meslinger og skarlagensfeber var også vanlig. Sistnevnte var en alvorlig sykdom å få helt fram til 1900-tallet. Det var særlig små barn som ble angrepet av skarlagensfeber og mange ble døvstumme som følge av sykdommen. Dødeligheten var på 10-15 prosent.

Av de kroniske sykdommene var det «kjertelsyke» (tuberkulose i lymfekjertlene hos barn) og «svindsot» (lungetuberkulose) som ble omtalt hyppigst i legeberetningene, og det framgår tydelig at sykdommen spredte seg i en uhyggelig grad på slutten av 1800-tallet. Legene klaget også over befolkningens uhensiktsmessige ernæring som førte til fordøyelsesbesvær, som oftest under fellesbetegnelsen «cardialgie». Fnatt og andre hudsykdommer var også utbredt på grunn av dårlige boforhold og urenslighet.

Beretningene viser at dødeligheten blant fødende kvinner var svært høy, og det finnes beskrivelser av mange typer drastisk fødselshjelp som ble gitt av hjelpekoner og andre ufaglærte personer. Legene var heller ikke fornøyd med den behandlingen spedbarn ofte fikk, verken når det gjaldt kost, klesdrakt eller annet stell. Så var da også spedbarnsdødeligheten svært høy.

«Et stort Fremskridt» - gulvvask én gang i måneden

Medisinalberetningene er full av tall og fakta, men de rommet også mer subjektiv informasjon fra landets innrapporterende leger. I beretningene fra 1850- og 1860-årene omtales ofte befolkningens uvitenhet, overtro og fastholdenheten til gamle skikker, og som legene mente hemmet deres kamp mot sykdommer, bedre hygiene og et bedre levesett.

Som det ble meldt fra Lister og Mandals amt i 1861, synes ikke legene det var så altfor lett å få gjennomslag for nye ideer:

«Som Exempel paa manglende Renlighed berettes det fra de øvre Fjeldbygder i Lyngdals Lægedistrikt, at da der i Instruxen for de af Sundhedskommissionen udnævnte Tilynsmænd var anført, at Stuegulvenen burde vadskes 1 Gang ugentlig, mødte dette som noget, der formentes Uoverkommeligt, megen Modstæben, især blandt de ældre Medlemmer af Sundhedskommissionen. Da det paa visse Steder ikke havde været sædvanligt at vadske dem mere end 1 Gang maanedlig, hvilket allerede maatte betragtes som et stort Fremskridt.»

Folks dårlige kosthold i Norge på 1800-tallet, var et tema som gikk igjen i medisinalberetningene. I 1856 ble det fra Nord-Gudbrandsdalen klaget over den fattigere almues dårlige kosthold hvis følge var «en afskyelig Flatulents, som allerede mærkes paa lang Distance. Dette gjelder i sær på Lom»

Det var også stor skepsis blant legene over det norske kaffeforbruket. I 1860 ble det fra Hedmark meldt at: «Temmelig ens for det hele Amt lyde Beretningerne om et overdrevent Forbrug af Kaffe og bayersk Øl, især af førstnævnte Drik, der paa enkelte Steder skal nydes indtil 5 Gange og derover om Dagen.», og lignende meldinger kom fra leger over hele landet gjennom hele andre halvdel av 1800-tallet og inn på 1900-tallet.

«Sædeligheten staar lavt»

Legene tilkjennega også gjerne sine oppfatninger om moral og riktig livsførsel. Fra Selbu ble det i 1902 meldt både at det stod dårlig til med matstellet på grunn av generasjonskonflikter og at samkvem ikke alltid bare foregikk innenfor ekteskapets rammer: «I Madens tilberedning staar Kvinderne langt tilbage, og vil ikke lære, vel fordi de gamle ikke tillader nogen Afvigen fra Skikken. (...) Befolkningen er nøgtern og ædruelig, men Sædeligheden staar lavt.»

Legene stilte seg også kritisk til allmuens kjøpevaner. I 1915 ble det fra Salangen i Troms meldt at: «Likesaa er levemaaten betydelig bedre end før. Det er bare beklagelig, at der ogsaa ødsles saa meget til stas og fjas istedetfor noget nyttig. Rent farlig for sundheten kan dette bli, naar de kjøper vakkert utseende men daarlig skotøi, som næsten ikke taaler en draape regn.»

I det hele tatt inneholdt den tidlige medisinalstatistikken mye stoff av stor sosialmedisinsk interesse. Den gir oss innsikt i befolkningens levekår andre halvdel av 1800-tallet som danner et interessant bakteppe for den enorme utviklingen som har skjedd på levekårsområdet senere.

Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene 1860

Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene 1870

Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene 1880

Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene 1890

Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene 1900

Sundhetstilstanden og medicinalforholdene 1910. Med karter.

Sundhetstilstanden og medisinalforholdene 1920

Sundhetstilstanden og medisinalforholdene 1930

Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1940

Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1950 Sammendragstabeller 1945-1950

Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1960 Sammendragstabeller 1951-1955 og 1956-1960

Flere digitaliserte publikasjoner finnes på http://www.ssb.no/histstat/publikasjoner