Etterspørselen etter individrettede tjenester hvor det offentlige sørger for mye av tilbudet

Formålet med dette notatet er å presentere resultater og resonnementer fra empirisk forskning som er relevant når man skal tallfeste hvordan endringer i priser og inntekt(er) påvirker produksjonen av tjenester som er individrettede, men som i stor grad produseres og/eller finansieres av offentlige myndigheter. Dette gjelder særlig utdanning, helsetjenester, eldreomsorg og omsorg for barn. Dette notatet begrenser seg til helsetjenester og eldreomsorg. Konkret springer notatet ut av et ønske om å tallfeste parametere for husholdningenes etterspørsel etter helse- og omsorgs¬tjenester i den generelle likevektsmodellen MSG6 (Multi Sectoral Growth model, 6. generasjon). Et viktig poeng er at den private etterspørselen etter markedsbaserte helse- og omsorgstjenester avhenger av hvor mye det offentlige tilbyr av skatte¬finansierte varianter av disse tjenestene.

Dersom man ønsker et estimat på den partielle effekten på helseetterspørselen fra en gruppe individer av at disse individene opplever gitte endringer i en veldefinert inntekt, bør man basere seg på kvasinaturlige ekseperimenter. Det er få slike estimater av inntektseffekter, og mange av dem som finnes er av gammel dato. Videre er de alle basert på amerikanske data, og det er store forskjellene i organiseringen av helse- og omsorgssektoren mellom USA og Norge. Likevel bør anslaget i Acemoglu, Finkelstein og Notowidigdo (2013) på 0,72 telle tungt. For inntektselastisiteten for eldreomsorg er det få konkurrenter til et anslag lik 1,0, slik blant annet de la Maisonneuve og Olivieira Martins (2014) legger til grunn.

I langsiktige fremskrivninger, hvor man ikke er spesielt opptatt av hvilke årsakssammenhenger som påvirker veksttrendene, vil det være viktig at trendene ikke avviker sterkt fra den korresponderende historikken. Her bør sammenhengen mellom aggregert realinntektsvekst per individ og HO-etterspørselen per individ med gitt alder og kjønn, tolkes som en redusert form av flere enkeltmekanismer som virker samtidig. Basert på den historiske trendveksten, bør den implisitte inntektselastisiteten settes høyere enn 1; anslaget på 1,2 i fremskrivningene i OECD (2006) er i det realistiske området, og man kan vise til OECDs valg som en del av begrunnelsen.

Studiene i avsnitt 5.2 tilsier at -0,2 er det avrundede tallet som best reflekterer den estimerte direkte priselastisiteten for HO-tjenester i USA når prisvariasjonen skyldes endringer i egenandeler eller andre former for egenbetaling i et system med helseforsikringer. I Norge kan muligens prisfølsomheten være noe større, fordi omfanget av skattefinansierte HO-tjenester er langt større enn i USA, og det er grunn til å tro at mye av den etterspørselen som er uelastisk dekkes av det skattefinansierte tilbudet.