Friskere og sterkere

Stadig færre nordmenn dør som småbarn, vi er mye høyere, blir vi syke kan vi behandles med medisiner, vi tilbringer kortere tid på sykehus, vi har tilgang på bedre utdannet og mer spesialisert helsepersonell og ikke minst lever vi mye lenger enn tidligere. En ny publikasjon i serien Statistiske Analyser om nasjonens helse viser at folkehelsen har blitt dramatisk mye bedre de siste 150 årene .

Kampen mot infeksjonssykdommene

En viktig årsak til at dødeligheten er lavere i dag, er at færre av oss dør av tuberkulose og infeksjonssykdommer i relativt ung alder. Dårlige boforhold, forurensede vannkilder, manglende hygiene, feil- og underernæring, mangel på kunnskap om hvordan sykdommene smittet, mangel på behandlingsmuligheter - alt dette førte til at mange ble syke og mange døde av infeksjonssykdommer i andre halvdel av 1800-tallet.

I samme periode skjedde en rekke vitenskapelige gjennombrudd, og etter hvert ble det mer kjent hvordan sykdommene oppstod og spredde seg. Det offentlige tok mer ansvar for befolkningens helse, og opplysningskampanjer, isolering av syke, etter hvert også tilgang til vaksiner og serumbehandling, gjorde at færre ble syke. Samtidig døde også færre av de som ble syke. Økonomisk vekst førte til bedre levekår og større offentlige budsjetter. I perioden 1910-1940 ble helsepersonell stadig mer opptatt av sammenhengen mellom helse og miljø, og det ble lagt mye krefter i å opplyse om behovet for sunne boforhold, god ernæring, fysisk fostring, personlig hygiene, arbeidsmiljø og lignende. Mellom 1900 og 1950 var det en drastisk nedgang i blant annet forekomsten av tuberkulose (se figuren). Ett er annen verdenskrig ble antibiotika og skjermundersøkelser brukt i kampen mot tuberkulose og andre infeksjonssykdommer.

Norske rekrutter har skutt i været

At levealderen økte og dødeligheten gikk ned var knyttet til økonomisk vekst. Bruttonasjonalprodukt per innbygger doblet seg to ganger mellom 1900 og 1960 (målt i faste 2000-priser), noe som selvfølgelig var med på å gi folk tilgang på bedre boliger og bedre ernæring. Bedre økonomi kunne bokstavelig talt føles på kroppen. I årene fra 1927 til 1977 økte gjennomsnittshøyden til norske rekrutter med 1,5 cm i tiåret - fra 171,7 cm til 179,4 cm.

Høyde er en slags samlet kode for alle de faktorene som teller inn i et samfunns «velvære». I kroppshøyden vår ligger fortellingen om vår fødsel og oppvekst, vår klassetilhørighet, vår daglige diett og vår tilgang til helsetjenester. De forente nasjoner (FN) bruker nå høydedata for å overvåke ernæringen hos barn i utviklingsland. Når kroppen får tilstrekkelig og riktig ernæring og ikke må bruke mye krefter på å bekjempe infeksjoner og andre sykdommer, kan mer av overskuddet brukes til å vokse. I norsk sammenheng blir selvsagt spørsmålet hvorfor vi fremdeles har høydeforskjeller mellom befolkningen i ulike fylker og landsdeler?

Kraftig utbygging av det offentlige helsetilbudet

De vitenskapelige gjennombruddene innenfor medisinfaget på 18- og 1900-tallet gjorde at flere kunne behandles når de ble syke. Det var også en forventning om at staten skulle ta større ansvar for innbyggernes helse. Det skjedde en kraftig utbygging av det offentlige helsetilbudet på slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet. Blant annet var det en tredobling i antallet alminnelige sykehus mellom 1853 og 1900. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en rekke tuberkulosesanatorier og i årene 1900-1920 ble det bygget en rekke nye asyler for behandling av psykisk syke. Den første offentlige tannklinikken kom i 1910.

Fra 1930 og fram til midten av 1970-årene var det en sterk økning i antall sengeplasser på sykehusene. Folk hadde også i stadig større grad mulighet til å motta tjenester og pleie fra utdannede leger, tannleger, og sykepleiere, og et stadig mer spesialisert helsepersonell. Liggetiden gikk ned, og de siste tiårene har det blitt stadig flere årsverk per heldøgnsplass på sykehusene.

Tilgang på helsetjenester ble en viktig del av utbyggingen av den norske velferdsstaten i det 20. århundre. Andelen av totale offentlige utgifter som går til helse har økt fra mellom 6 og 7 prosent i 1970 til rundt 18 prosent i dag. I samme periode har andelen av BNP som går til helse økt fra om lag 2 prosent til nærmere 8 prosent i dag.

Fremdeles sosiale ulikheter i helse

Men selv om det settes stadig økte offentlige ressurser inn i helsesektoren, viser mange studier at det likevel finnes store sosiale ulikheter i helse. Folk med lav utdanning rammes for eksempel i større grad av hjerte- og karsykdommer enn høyt utdannede. Presten lever ti år lenger enn den ufaglærte arbeideren. Bedre levekår førte til at færre ble rammet av infeksjonssykdommer etter den annen verdenskrig, men samtidig førte økt velstand og bedre levestandard også til en del risikofaktorer for helsen - røyking, usunt kosthold, mer stillesittende livsstil og mer stress i arbeidslivet. Det har vært en økning i dødeligheten av voldsomme dødsfall for kvinner etter den annen verdenskrig, noe som blant annet skyldes økt bilbruk. Og i de siste tiårene hvor helsebudsjettene har økt mest og folk har fått stadig mer i lønningsposen, så har kroppshøyden stagnert, selv om 180 cm for menn ikke kan sies å være et fysiologisk tak for en befolkning. Helsebudsjettene øker stadig, men tallene tyder på at det er vanskeligere å få like mye helse ut av hver krone nå enn det var for hundre år siden.

Publikasjonen " På liv og død - Helsestatistikk i 150 år " inneholder 16 ulike artikler knyttet til helsestatistikken og helseutviklingen siden 1850-årene.