Helseutgifter og levekår for personer med nedsatt funksjonsevne
Har store merutgifter til helse
Publisert:
Personer med nedsatt funksjonsevne bruker 70 prosent mer enn gjennomsnittet for befolkningen til helseformål. Helseutgiftene er særlig tyngende for unge i alderen 20-34 år og for personer med lav inntekt.
Personer med nedsatt funksjonsevne har store merutgifter til helseformål, særlig til egenandeler for medisiner på blå resept eller ved besøk hos lege eller psykolog. De har også større utgifter til andre reseptbelagte medisiner, tannlege og alternativ behandling. Dette framgår av rapporten Helseutgifter og levekår for personer med nedsatt funksjonsevne .
DefinisjonerNedsatt funksjonsevne har de som opplever begrensninger i hverdagen på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne i stor grad eller noen grad, og i tillegg har vansker med minst en av følgende aktiviteter: - å se vanlig tekst i aviser, eventuelt med briller/linser - å høre det som blir sagt i en vanlig samtale med minst to andre - å konsentrere seg eller huske ting (store vansker) - å gå en trapp opp og ned uten å hvile - å gå en fem minutters tur i noenlunde raskt tempo - å bære en gjenstand på fem kilo - å kle av og på seg - har psykiske problemer, målt ved fem spørsmål om psykiske plager.
I alt 12 prosent av befolkningen i alderen 20-66 år oppfyller disse kriteriene, noe som tilsvarer 365 000 personer.
Helseutgifter er målt som summen av utgifter de siste tolv månedene til lege (alle typer), psykolog, tannlege, fysioterapeut, kiropraktor, alternative behandlere og til medisiner og medisinsk utstyr. Andre typer helseutgifter er ikke registrert. Et annet forhold som bidrar til at totale helseutgifter framstår som lavere enn de faktisk er, er at opplysningene er registrert gjennom intervjuundersøkelse, der svarpersonene må huske hvor mye de har brukt til ulike formål. De oppgitte beløpene kan være påvirket av hukommelsesforskyvning, og noen typer utgifter vil trolig bli registrert med for lave beløp. Selv om nivået på helseutgifter blir noe for lavt, er det likevel mulig å sammenlikne helseutgiftene til ulike grupper av personer og få et riktig bilde av hvem som har større, og hvem som har mindre helseutgifter.
Inntekt er her inntekt per forbruksenhet , som framkommer ved at husholdningens inntekt etter skatt blir justert ved hjelp av forbruksvekter. Dette gir uttrykk for hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire personer må ha for å ha samme levestandard som en enslig person. Her er brukt den såkalte EU-skalaen. Ifølge denne vil en husholdning på fire personer (to voksne og to barn) ha (1 + 0,5 + 0,3 + 0,3) = 2,1 forbruksenheter. For en slik husholdning er det etter denne skalaen tilstrekkelig å ha 2,1 ganger så høy inntekt som en enslig for å ha samme velferdsnivå. |
Dårligere helse og mer bruk av helsetjenester
Merutgiftene har sammenheng med at personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere helse og dermed større behov for helsetjenester og medisiner. Nesten 90 prosent av befolkningen i alderen 20-66 år mener de selv har god eller meget god helse. Blant personer med nedsatt funksjonsevne er den tilsvarende andelen knapt 40 prosent I den andre enden av skalaen vurderer 2 prosent av befolkningen i alderen 20-66 år helsen som dårlig eller svært dårlig, mens dette gjelder 30 prosent av dem med nedsatt funksjonsevne. Personer med nedsatt funksjonsevne bruker de fleste typer helsetjenester i større grad enn gjennomsnittsbefolkningen. Det vil si at en større andel av dem med nedsatt funksjonsevne konsulterer for eksempel fastlege, legespesialist og psykolog. Denne gruppen har også gjennomsnittlig flere slike konsultasjoner enn befolkningen generelt.
Tyngende helseutgifter for unge, aleneboere og personer med lavinntekt
De fleste bruker mindre enn 3 prosent av inntekten sin til helseutgifter, både blant personer med nedsatt funksjonsevne (65 prosent) og i befolkningen (84 prosent). I gjennomsnitt går 4 prosent av inntektene til personer med nedsatt funksjonsevne til helseutgifter, mot 2 prosent av inntekten for befolkningen generelt.
Andelen som bruker en stor andel av inntekten til helseutgifter, det vil si 10 prosent eller mer, er betydelig høyere blant personer med nedsatt funksjonsevne enn i befolkningen generelt, 6 mot 2 prosent. Det er særlig innenfor bestemte grupper blant personer med nedsatt funksjonsevne vi finner mange av disse. Dette gjelder særlig unge i alderen 20-34 år, med 9 prosent, aleneboere, 12 prosent, og personer med lavinntekt, der 15 prosent bruker mer enn en tiendedel av inntekten på helseformål. I befolkningen generelt utgjør disse andelene henholdsvis 3, 4 og 8 prosent. 10 prosent av inntekten tilsvarer omtrent den andelen en gjennomsnittshusholdning bruker til mat.
|
Få isolerte, men mange føler seg ensomme
Både blant personer med nedsatt funksjonsevne og i befolkningen har de fleste - over 80 prosent - jevnlig kontakt med nære slektninger, det vil si foreldre, søsken eller barn som er flyttet hjemmefra. Det er litt færre som er gift eller samboende blant personer med nedsatt funksjonsevne enn i befolkningen, 63 mot 70 prosent. Det er også litt flere personer med nedsatt funksjonsevne som bor alene, 29 mot 20 prosent. Det er liten forskjell mellom befolkningen og personer med nedsatt funksjonsevne når det gjelder kontakt med venner og familie. I begge grupper sier over 95 prosent at de har venner utenom egen familie, og over 90 prosent i begge grupper sier de har noen de kan snakke fortrolig med, enten i eller utenfor familien. Det er også små forskjeller i hvor mange som har besøkskontakt med naboer, eller hvor mange som synes det er lett å få praktisk hjelp av naboer.
Forskjellene i kontaktmønsteret er små, men de går systematisk i retning av at personer med nedsatt funksjonsevne har litt færre kontakter. Det er derfor ikke så overraskende at en høyere andel av disse sier de har følt seg plaget av ensomhet de siste 14 dagene. Mens over halvparten av personene med nedsatt funksjonsevne har vært plaget av ensomhet i større eller mindre grad, gjaldt dette vel en fjerdedel i befolkningen.
Kontakt
-
SSBs informasjonstjeneste