Helseutgifter for 2002

Kort om system for helseregnskap

Bakgrunnen for helseregnskapet var et ønske om å lage et internasjonalt sammenlignbart system for å sammenstille data for totale helseutgifter. Organiseringen av helsetilbudet varierer mye mellom ulike land, noe som medfører behov for et felles rammeverk. Systemet definerer hvilke utgifter som skal inkluderes i helseutgiftene og klassifiserer utgiftene i følgende tre dimensjoner/grupper/kategorier:

• Funksjon - formål (Health Care by function — HC)
• Produsent / tilbyder (Health care providers — HP)
• Finansieringskilde (Sources of funding — HF)

De tre grupperingene er delt inn i undergrupper, som vil bli nærmere omtalt i artikkelen

Formålet med inndelingene er å gi et hensiktsmessig verktøy for å belyse helseutgiftene. Inndelingene gir en rekke kombinasjonsmuligheter. Eksempelvis kan en ved å kombinere funksjon og produsent/tilbyder gi en oversikt over hvem som produserer de ulike tjenestene og hvilket formål disse har. Videre kan dette kombineres med klassifikasjonen for finansieringskilde for å belyse hvem som finansierer tjenestene/varene (husholdningene, staten, kommunene, osv.).

Systemet er implementert i en rekke land. Tallene publiseres blant annet av OECD i publikasjonen Health at a Glance (OECD 2003). Sosial-og helsedirektoratet har finansiert etableringen av helseregnskapssystemet i Norge, og Statistisk sentralbyrå (SSB) vil i løpet av våren rapportere og publisere tall for flere årganger basert på det nye systemet. Tallene vil bli tilgjengelige i Statistikkbanken til SSB. Også tall regnet i faste priser vil bli presentert. Helseutgiftstallene basert på det nye helseregnskapssystemet er ikke direkte sammenlignbare med tidligere publiserte helseutgiftstall. Dette skyldes i hovedsak at hva som skal inkluderes er noe utvidet i forhold til det gamle systemet.

I Norge er system for helseregnskap beregnet på bakgrunn av tall fra nasjonalregnskapet (NR) og er en såkalt satellitt til nasjonalregnskapet.

Helseutgifter etter funksjon i 2002

Totale helseutgifter i Norge er beregnet til nesten 150 milliarder kroner i 2002. Det tilsvarer litt under 33 000 kroner per innbygger. Helseutgiftene omfatter alle utgifter som kan relateres til å fremme helse og kurere sykdom, dvs. løpende utgifter til varer og tjenester som bidrar til å forebygge, kurere, pleie og rehabilitere. I tillegg inkluderes investeringer i helsenæringene. Utgifter til omsorgstjenester som for eksempel praktisk bistand til eldre og funksjonshemmede blir ikke regnet som helseutgifter.

Funksjonsinndelingen tar utgangspunkt i hvilken type tjeneste pasienten mottar, og må ikke forveksles med hvem som produserer tjenesten. Den samme tjenesten kan produseres av flere ulike produsenter, eksempelvis kan røntgentjenester produseres ved røntgeninstitutt eller sykehus.

Helseutgiftene i Norge i 2002 fordelt etter funksjon er presentert i figuren "Helseutgifter i Norge, fordelt etter funksjon. 2002".

De tre første hovedfunksjonene skiller mellom ulike faser i behandlingen av pasienter; medisinsk behandling, rehabilitering og sykehjemstjenester mv. Disse funksjonene kan videre deles i undergrupper etter hvor behandlingen finner sted. Det skilles mellom behandling i institusjon, hjemmebaserte tjenester, og konsultasjoner der pasienten selv møter til behandling.

Sykehusutgifter største utgiftspost

Som det framgår av figuren er medisinsk behandling den største utgiftsposten. Den utgjør 46 prosent av samlede utgifter, og holder vi investeringene utenfor tilsvarer det nesten halvparten av løpende utgifter til helse i 2002. Av de nesten 69 milliardene som ble brukt på medisinsk behandling var 38 milliarder utgifter knyttet til pasienter med heldøgnsopphold ved sykehus. Utgiften til dagpasienter ved sykehus er beregnet til 4.6 milliarder kroner.

Den resterende delen av medisinsk behandling er utgifter til ulike legetjenester - totalt over 26 milliarder kroner. Dette er utgifter til konsultasjoner ved legekontorer, tannlegebehandling, polikliniske konsultasjoner ved sykehus etc. Fordelingen av utgiftene til legetjenester mv er vist i tabellen under.

Tabellen viser at nærmere 40 prosent av disse er utgifter til allmennlegetjenester. Legetjenester er et eksempel på tjenester der utgiftene er finansiert over en rekke ulike budsjetter slik at helseregnskapet gir den oversikten som er nødvendig for å kunne sammenligne utgiftene relatert til de ulike tjenestene. Spesialisttjenester produseres eksempelvis hos private spesialister og i private og offentlige sykehus.

Rehabilitering, sykehjemstjeneste og hjemmesykepleie

Rehabilitering utgjør en relativt liten andel av helseutgiftene, mens utgifter i forbindelse med sykehjem og hjemmesykepleie står for 24 prosent av helseutgiftene. Det tilsvarer 35 milliarder kroner og av dette er drøye 23 milliarder utgifter til opphold på sykehjem. De resterende 12 milliarder er utgifter til hjemmesykepleie. Det understrekes at i Norge som i flere andre land er pleie- og omsorg for eldre og funksjonshemmede integrerte tjenester, og det kan derfor være vanskelige å skille ut helserelaterte utgifter på en slik måte at man får sammenlignbare tall mellom de ulike landene.

Andre helseutgifter

Av de øvrige funksjonene er utgifter til legemidler og annet medisinsk utstyr størst, med drøye 14 prosent av de totale helseutgiftene. Det utgjør over 21 milliarder kroner og av disse er utgiftene til legemidler høyest. Det ble i 2002 solgt medisiner for over 13 milliarder kroner til husholdningene. Drøye 8 milliarder av dette var finansiert over folketrygden. Medisiner er gruppert under HC5, og denne delen omfatter ikke medisiner som brukes som deler av behandlingen ved sykehus mv. Disse medisinene er inkludert i kostnaden for den respektive tjenesten.

Som det framgår av figuren "Helseutgifter i Norge, fordel etter funksjon. 2002" er utgiftene til legemidler og annet medisinsk utstyr like store som summen av de resterende funksjonene (HC4, HC6, HC7 og R1). Den minste utgiftsgruppen helseadministrasjon utgjør omlag 2 milliarder kroner i 2002. Inkludert i denne funksjonen er generelle administrasjonsutgifter som ikke kan relateres direkte til spesifikke helsetjenester som for eksempel administrasjon i de regionale helseforetakene, drift av Helsedepartementet, Statens helsetilsyn etc. Samlede investeringer til helseformål (R1) var i 2002 nesten 9,5 milliarder kroner. Røntgen- og laboratorietjenester beløp seg til nesten 5 milliarder og pasienttransporten kostet rundt 3,2 milliarder kroner. Både pasienttransport og røntgentjenester er eksempler på tjenester som er produsert av en rekke ulike produsenter og finansieringskildene er mange.

Finansiering av helseutgiftene

I system for helseregnskap er finansieringskildene delt inn i følgende hovedgrupper:

HF. 1.1.1 Statlig forvaltning

HF. 1.1.2 Fylkeskommunene

HF. 1.1.3 Kommunene

HF. 1.2 Folketrygden

HF. 2.3 Husholdningenes egenbetalinger

HF. 2.5 Bedrifter

HF. 3 Utlandet

I tabellen "Helseutgifter etter funksjon og finansiering. 2002. Prosent" er helseutgiftene fordelt etter funksjon og finansieringskilde. I tabellen er det for hver funksjonsgruppe vist fordelingen mellom de ulike finansieringskildene. I tabellen er kommuner og fylkeskommuner slått sammen. Det samme er gjort for privat sektor i siste kolonne, der husholdningenes egenbetalinger utgjør 98 prosent.

Av de løpende helseutgiftene, eksklusive investeringer, på nesten 140 milliarder er 83 prosent finansiert av det offentlige, mens den privatfinansierte delen dekker 17 prosent.

Nesten 40 prosent av helseutgiftene finansieres med statlige midler. Størst andel statlig finansiering har helseadministrasjon og sykehustjenester. Mens administrasjonsutgiftene beløper seg til 2 milliarder er utgiftene knyttet til sykehustjenster rundt 42 milliarder og er således den største statlige utgiftsposten. Staten finansierer også en betydelig del av utgiftene til legespesialister, rehabilitering og røntgen- og laboratorietjenester.

Sykehjemstjenester og hjemmesykepleie er hovedsakelig finansiert av kommunene og er den største helserelaterte kommunale utgiftsposten. Av de i alt 39 milliardene som kommunene brukte på helse i 2002 var drøye 30 milliarder knyttet til helsetjenester ved sykehjem og hjemmesykepleie. Det har siden tidlig på nittitallet vært stimulert til økt bruk av hjemmetjenester og tilbudet av tjenester utenfor institusjon har vært økende. Tallene viser at over 1/3 - vel 11 milliarder - av utgiftene innenfor denne funksjonsgruppen er utgifter til hjemmesykepleie, mens de øvrige 19 milliardene er utgifter til sykehjemstjenester.

Folketrygden refunderer store deler av husholdningenes utgifter til medisiner, lege- og tannlegetjenester. I tillegg overføres midler til flere private helseinstitusjoner, sykebehandling i utlandet og andre helsetjeneseter. Sett i forhold til utgiftene gruppert etter funksjon var folketrygdens andel av finansieringen størst for gruppen terapeutiske hjelpemidler og medisinsk utstyr. Her finansierte folketrygden over 64 prosent av utgiftene, tilsvarende drøye 4,6 milliarder kroner. Den største utgiftsposten for folketrygden var imidlertid utgifter til medisiner og annet medisinsk utstyr. I overkant av 8 milliarder kroner ble refundert av folketrygden og dette er i all hovedsak relatert til utgifter til medisiner på blå resept.

Utgifter til medisiner og medisinsk utstyr er også den største utgiftsposten for husholdningene, som finansierer drøye 40 prosent av disse utgiftene. Av disse var litt over 5 milliarder utgifter til medisiner. Den andre store andelen egenbetalinger er relatert til betaling for legetjenester. Hele 38 prosent av legetjenestene, gruppert under HC1.3, er finansiert av husholdningene. Innenfor denne gruppen er det tannlegetjenestene som bidrar sterkest til den høye egenbetalingsandelen. For de øvrige legetjenestene innenfor denne gruppen ligger egenbetalingsandelen i snitt på rundt 25 prosent. For helseutgiftene sett under ett utgjør egenbetalingene i underkant av 17 prosent av de løpende totale utgiftene.

Helseutgifter etter produsent

Helseutgifter fordelt etter produsent tar utgangspunkt i en næringsklassifisering av den enheten som leverer tjenesten til brukeren. Utgangspunktet er at hver enkelt tjeneste kan relateres til en eller flere produsenter. De ulike hovedgruppene innenfor produsentklassifiseringen er gjengitt i figuren til høyre.

Beregningene viser at utgifter til tjenester produsert ved sykehus og institusjoner innen psykisk helsevern mv. (HP1) utgjør i underkant av 40 prosent av løpende utgifter til helse, tilsvarende rundt 53 milliarder kroner. Investeringene er holdt utenfor. Inndelt etter type sykehus viser tallene at utgifter til tjenester produsert ved somatiske sykehus er størst. De beløp seg til nesten 41 milliarder kroner, mens utgifter til institusjoner innen psykisk helsevern og rusbehandling var omlag 11 milliarder. De resterende utgiftene innefor denne gruppen av produsenter, HP1, er relatert til spesialsykehus.

Dersom en ser utgiftene etter type tjeneste (HC) i sammenheng med produsent (HP) ser en at hoveddelen av tjenestene produsert ved somatiske sykehus (HP1.1) er knyttet til heldøgnsopphold (HC1.1). Heldøgnsopphold utgjør rundt 70 prosent av produksjonen ved somatiske sykehus. De øvrige tjenestene som produseres ved somatiske sykehus er røntgen-og laboratorietjenester, ca 11 prosent. Deretter følger poliklinisk behandling og dagopphold som utgjør hhv 8.4 og 8.9 prosent, og rehabilitering som utgjør litt over 2 prosent.

Helsetjenester utenfor sykehus utgjør ca 26 prosent av de løpende helseutgiftene fordelt etter produsent. Innenfor denne gruppen er det legekontorene (HP3.1) som er størst, etterfulgt av produsenter av hjemmebaserte tjenester. Helseutgifter relatert til sykehjem (HP2.1) utgjør om lag 17 prosent av de totale helseutgiftene.

Norge i verden

Ett av formålene med utviklingen av system for helseregnskap er å kunne lage internasjonalt sammenlignbare tall. Sammenlignet med andre OECD-land er en forholdsvis høy andel av brutto nasjonalprodukt i Norge relatert til helse; beregningene for 2002 viser at 9,8 prosent av BNP går til helseformål. Figuren "Prosent av BNP til helseformål. 2002" viser at for mange land ligger andelen på mellom 8 og 10 prosent, og blant disse er også Sverige og Danmark.

Danmark utførte i 2001 et pilotprosjekt for å kunne beregne utgifter til helseformål etter system for helseregnskap. Piloten ble utført på data fra 1999 og utgiftene ble inndelt etter de tre dimensjonene som er beskrevet ovenfor; funksjon, produsent og finansieringskilde. Figuren "Helseutgifter etter funksjon i Danmark. 1999" viser hvordan utgiftene til helse er fordelt etter funksjon, og sammenlignet med fordelingen etter funksjon i Norge er det ikke store forskjeller. Som i Norge går bortimot halvparten av alle helseutgifter til medisinsk behandling og rehabilitering (HC.1 og HC.2). I Danmark går 27 prosent til det som i systemet heter "Services of long-term nursing care" (HC.3). I Norge består dette hovedsakelig av sykehjemstjenester og hjemmesykepleie og utgjør 24 prosent av totalutgiftene. Danmark har ikke beregnet investeringsutgifter i helsesektoren (R.1).

Kilder

De mest sentrale kildene i helseregnskapet er statsregnskapet inklusive folketrygden, kommuneregnskapet, regnskapene fra helseforetakene samt en utvalgsundersøkelse av husholdningenes forbruksutgifter (Forbruksundersøkelsen). I tillegg vil en god del annen informasjon som ligger i nasjonalregnskapet bli utnyttet.

Det gjenstår ennå noe arbeid før et fullstendig helseregnskap er etablert. Datagrunnlaget endrer seg over tid og ny informasjon kan tas i bruk. Eksempelvis vil en inndeling av funksjonen legemidler og annet medisinsk utstyr i reseptbelagte og reseptfrie medisiner være mulig når data fra det nye reseptregisteret kan tas i bruk. Et annet felt som er under utvikling er beregninger av utgifter til bedriftshelsetjenester. Tallene må betraktes som foreløpige inntil tidsserien er ferdigstilt og endelige tall er publisert i løpet av våren 2005.

Referanser

OECD (2000): A System of Health Account (ISBN 92-64-17655-1)

OECD (2003): Health at a Glance (ISBN 92-64-10404-6)

OECD (2004): Health Data 2004

OECD (2004): Health Technical Papers no.3. Denmark.