Hvor mange barn og unge i Norge får kjeveortopedisk behandling?

Dette omfattet også barn som bare ble undersøkt, mens rundt halvparten av kullene hadde mottatt refusjon for behandling. Begge anslagene lå høyere enn forventet ut fra tidligere funn.

Kjeveortopedisk undersøkelse og behandling startes av og til rett etter permanente tenner har begynt å bryte fram i 6-7 års alderen, men gir rett til refusjon om den startes innen 20 års alder. For å kartlegge all kontakt med kjeveortoped i et fødselskull, burde de dermed følges gjennom hele denne 15-årige aldersfasen. Individdata over helserefusjoner i de ni årene 2011-2019 har vært tilgjengelig for gjennomgangen i dette notatet, mot de sju årgangene 2012-2018 i analysen fra 2019. Ved siden av å disponere et noe større datamateriale er det arbeidet grundigere med å dele inn pasientene etter hvilke faser av behandling de hadde gått gjennom i årene med registrering. Det ble også fastsatt noe strengere kriterier for å avgrense hvem som utgjorde tilgangen av nye pasienter i hvert av årene.     

Når all registrert kontakt med kjeveortopeder inkluderes, bekreftes at det gjaldt 60 prosent av barna født rundt år 2000. En bedre inndeling av pasientene i materialet endret altså ikke denne konklusjonen, men bidro til at settet av resultater fra ulike metodiske tilnærminger bekreftet hverandre i sterkere grad enn under arbeidet i 2019. Andelen var høyere blant jenter enn blant gutter, hhv. 64 mot 56 prosent. Den var om lag 7 prosentpoeng lavere blant barn og unge som har innvandret enn blant norskfødte, men den samlede andelen påvirkes ikke nevneverdig av innvandringen. At behandlingen gjennomgående starter sent blant innvandrede barn, har imidlertid betydning for tolkningen av noen resultater.

Når vi skal fastsette hvor stor del av kullene som har gått videre fra undersøkelse til korrigerende behandling (regulering), er framstillingen i notatet mer nyansert enn i 2019-rapporten. I stedet for ett samlet anslag (om lag 50 prosent), gjøres det her en finere inndeling av mottakerne ut fra hvilke prosedyrer som er registrert i den enkeltes sett av refusjonskrav. Med en vid avgrensning, der alt som ifølge Helse- og omsorgsdepartementets forskrift tilhører behandlingsfasen tas med, utgjør de «behandlede» stadig om lag halvparten av barnekullene. En avgrensning av dem som har mottatt refusjon for bruk av apparatur, reduserer andelen til mellom 47 og 48 prosent. Videre har en andel på mellom 44 og 45 prosent mottatt refusjon for takster som angir at apparatur er festet til tennene i hele under- eller overkjeven.

Det er kullene født rett etter år 2000 vi har mest informasjon om, og det er blant disse vi finner høyest andel som er registrert med refusjoner. I kullene født i perioden rundt 1995, ser utbredelsen ut til å ha vært noe lavere. I tillegg tyder de årlige tallene for samlet utgift på en vekst. Når det gjelder yngre kull, født i 2004-2005, er disse bare observert fram til de var 14-15 år i 2019. Blant disse kan det tenkes at det vil skje en nedgang etter endringen av refusjonsordningen som har vært gjeldende fra 1.1.2020. Her har vi imidlertid forutsatt at tilstrømningen fortsetter i samme grad som i de noe eldre kullene.

Et tilsynelatende stort avvik mellom våre og tidligere anslag for utbredelsen av kjeveortopedisk behandling kan i stor grad forklares ved ulikheter i settene av forutsetninger som er lagt til grunn. Når det gjelder avvik fra tall for de øvrige nordiske landene, ser det derimot ut til at ulikheter i kriteriene for behandlingsbehov utgjør det største bidraget.