Regional mobilitet og yrkesaktivitet blant helsefagarbeidere og sykepleiere

I følge beregninger gjort av Statistisk Sentralbyrå vil mangelen på helsefag­arbeidere og sykepleiere på nasjonalt nivå øke fram mot år 2030 (Hjemås mfl. 2019). Denne mangelen er derimot ikke likt fordelt på tvers av kommunene. Selv om mange kommuner rapporterer at det er vanskelig å få tak i nok sykepleiere, har vi lite kunnskap om hvordan situasjonen vil utvikle seg på regionalt nivå. I denne rapporten studerer vi atferden til nyutdannede helsefagarbeidere og sykepleiere – begge gruppene ble utdannet i 2009 – når det gjelder regional mobilitet over tid og regional tilknytning til arbeidsmarkedet. Den regionale inndelingen er basert på opptaksområdene til helseforetakene, med 19 opptaksområder i alt.

En viktig problemstilling er hvorvidt helsepersonellet på sikt velger å bosette seg i samme region som de vokste opp i, og om det er regionale forskjeller i dette. Vi finner at i 2018 (ni år etter endt utdanning) bor om lag 70 prosent av de nyutdannede sykepleierne i samme opptaksområde som de bodde i da de avsluttet ungdomsskolen (ved 16 års alder). Det er imidlertid store regionale forskjeller. Blant sykepleierne som vokste opp i Finnmark, Helgeland og Oslo er det store andeler (ca. 45 prosent) som hadde flyttet fra opptaksområdet da de var 16 år. For helsefagarbeidere utdannet i 2009 finner vi at en enda større andel (80 prosent) av utdanningskullet er bosatt i samme opptaksområde ni år etter endt utdanning som oppvekstområdet, og heterogeniteten over opptaksområder er enda større.

Sykepleiere og helsefagarbeidere som flytter for å ta yrkesutdanningen sin, har økt sannsynlighet for å bosette seg i et annet opptaksområde enn opptaksområdet de var tilknyttet det året de avsluttet ungdomsskolen. Hvorvidt dette er en årsaks­effekt, eller en seleksjonseffekt som skyldes at personer som uansett har tenkt å flytte fra oppvekstområdet velger å utdanne seg utenfor oppvekstområdet, gir imidlertid ikke studien noe svar på. Vi finner også at både området de bodde i som 16-åringer og bosattområdet i 2018 har stor betydning for sannsynligheten for å bosette seg i et annet opptaksområde i 2018 enn det området de vokste opp i. Effekten knyttet til oppvekstområde tolker vi som en «utstøtingseffekt» i den forstand at området de var tilknyttet i ungdomsskolealder av ulike grunner kan oppfattes som mindre attraktivt relativt til referanseoppvekstområdet i analysen. Dette vil da trekke i retning av at man ønsker å flytte (ut). På den andre siden, effekten knyttet til opptaksområdet en bor i 2018 assosierer vi med en «tiltrekkingseffekt» i den forstand at man dras mot områder som er mer attraktive enn referanse­området. Store utstøtingseffekter og små tiltrekkingseffekter er ofte forbundet med mindre sentrale opptaksområder. Dette funnet samt at det ofte er i de mindre sentrale kommunene en opplever liten tilgang på kvalifisert helsepersonell, trekker i retning av at sentralitet knyttet til bosted og/eller arbeidssted bør være en viktig dimensjon ved videreutvikling av framskrivingene av behovet for helsepersonell. Andre variabler som kjønn, alder, barn, sivilstand og innvandrerstatus har liten betydning for hvor en bosetter seg i ettertid av studiene ifølge våre funn.  

Når det gjelder yrkesdeltakelse i helse- og omsorgssektoren (HO-sektoren), finner vi ingen indikasjoner på at det er effekter knyttet til region for noen av utdanningsgruppene, også når vi kontrollerer for forskjeller i variabler knyttet til alder, kjønn, familiesammensetting og innvandrerbakgrunn. Vi finner heller ingen klare effekter av barn slik en ofte finner i andre mer generelle studier av yrkesdeltakelse.  Videreutdanning innen sykepleie har imidlertid en relativt sterk positiv samvariasjon med yrkesdeltakelse. I regresjonsberegningene for valget mellom å jobbe deltid versus fulltid i HO-sektoren, finner vi for begge utdanningsgruppene at menn har klart større sannsynlighet for å jobbe fulltid enn kvinner med tilsvarende kjennetegn. Videreutdanning innen sykepleie er positivt korrelert med fulltidsarbeid, men effekten er svakere enn effekten av kjønn. I tillegg finner vi at det er betydelige regionale effekter knyttet til fulltidsarbeid for begge yrkesgruppene. Videre finner vi betydelig mindre variasjon på tvers av opptaksområder i andelen som er sysselsatt i HO-sektoren relativt til variasjonen i andelen som jobber fulltid (versus deltid). Dette er viktige funn med tanke på det videre arbeidet med å framskrive tilbudet av og etterspørselen etter ulike grupper helsepersonell. Det er altså viktigere å ta hensyn til den regionale dimensjonen ved modellering av arbeidstiden enn ved modellering av yrkesdeltakelse, og dette er tilfelle for begge utdanningsgruppene.

Helsefagarbeiderne vi har sett på, har lavere yrkesdeltakelse og jobber i større grad deltid enn hva som er tilfelle for syke­pleierne. Hvorvidt dette skyldes mangel på arbeid og mangel på fulltidsstillinger der en er bosatt, eller om helsefagarbeiderne av ulike grunner har preferanser for mindre arbeid gir ikke denne studien grunnlag for å avgjøre. En analyse hvor en betrakter valg av bosted og yrkesdeltakelse som et simultant valg ville gitt mer informasjon om dette.