Spanskesyken krevde 15 000 norske liv

Spanskesyken var en verdensomspennende influensaepidemi som tok livet av minst 30 millioner mennesker. De fleste døde i løpet av fjerde kvartal 1918, men den høye dødeligheten varte også langt inn i 1919. Epidemien startet ikke i Spania, men i USA. De første tilfellene i Europa oppsto blant amerikanske soldater på vei til avsluttende kamper på Vestfronten våren 1918.

En hovedfagsoppgave i samfunnsgeografi (Svenn-Erik Mamelund, 1998) har kastet nytt lys over spanskesyken i Norge. De første spredte sykdomstilfellene oppsto i Kristiania 15. juni 1918, mest sannsynlig etter smitteimport fra Skottland eller England over Nordsjøen. I løpet av sommeren spredte spanskesyken seg raskt fra sør til nord, fra kyst til innlandet, fra store byer og industrisentra via mindre byer og tettsteder til landsbygda langs de viktigste ferdselsveiene. Da spanskesyken blusset opp igjen høsten 1918, spredte den seg langsommere og trolig fra nord til sør, fortsatt fra kysten innover fjord-ene, men spredning fra byene langs kommunikasjonsveiene var mindre fremtredende. Vinteren 1918/19 opptrådte influensaen spredt og sporadisk. Jernbanen, hurtigruten og automobilrutene spilte trolig en viktig rolle i spredningsprosessen, spesielt i andre halvår 1918.

Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble trolig syke av epidemien. Av disse døde mellom 13 000 og 15 000, tilsvarende 4,6-5,7 dødsfall per 1 000 innbyggere. Disse tallene er henholdsvis tre ganger og dobbelt så høye som de vi finner i norske leksikon og oversiktsverk. Årsaken er at man tidligere ikke regnet med dødsfall forårsaket av komplikasjoner, spesielt lungebetennelse, og at mange også døde av spanskesyken i 1919. Forventet levealder ved fødselen sank med mer enn syv år for begge kjønn i 1918, fra henholdsvis 56,1 år for menn og 59,4 år for kvinner i 1917. Menn mellom 20 og 40 år ble hardest rammet, trolig fordi denne gruppen hadde stor kontakthyppighet gjennom yrkesliv og andre sosiale aktiviteter. Dersom vi ser på yrkesgrupper var dødeligheten høyest blant soldater, fiskere og gruvearbeidere.

Dødeligheten av spanskesyken var høyest i byene, langs kysten og i områder dekket av jernbanen og hurtigruten. Årsaken til dette geografiske mønsteret kan trolig forklares ved ulik grad av smittepress og kontakthyppighet. Mennesker som bodde tett og var i utstrakt kontakt med mennesker fra andre deler av landet fikk spanskesyken først, ble lengst eksponert overfor smittestoffet og erfarte dermed høyest dødelighet. Dødeligheten av spanskesyken i Norge var relativt lav i et internasjonalt perspektiv, men omtrent på samme nivå sammenlignet med andre europeiske land og USA.

Spanskesyken, sammen med dødsofrene i første verdenskrig, førte sannsynligvis til betydelige økonomiske, sendemografiske og helsemessige konsekvenser for det norske samfunn. Et folkeminnesitat forteller oss hvor fortvilt situasjonen også var for enkeltindividene:

"Det jeg kan huske fra krigen var året 1918 og spanskesyken - Den står for meg som ett minne skrevet med illskrift. Den 11. november - våpenstillstandsdagen - døde min mor - en måned etter døde min søster. Jeg var da 5 år - min bror 2 ½ - To morløse små - et nytt liv begynte".

 

Kilder:

Mamelund, S. E. (1998): Spanskesyken i Norge 1918-1920. Diffusjon og demografiske konsekvenser. Hovedfagsoppgave i samfunnsgeografi. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Høsten 1998.