Store variasjoner i utgiftene

Utgiften, regnet per innbygger, faller gradvis med økende antall innbyggere, men dog slik at det viser seg å være et markert skille på kommunen med over og under 10 000 innbyggere. I kommuner med over 10 000 innbyggere varierte gjennomsnittlige utgifter fra 474 kroner per innbygger i de minste kommunene til 418 kroner i de største i 1999.

Det samme mønsteret som for brutto utgifter, finner man igjen når man ser på kommunenes netto utgifter. Nettoutgiftene er definert som brutto utgifter fratrukket inntekter som kommunene har i forbindelse med primærlegetjenesten. Netto utgifter viser en noe jevnere fordeling i de ulike kommunene enn brutto utgifter, selv om de mindre kommunene også har vesentlig høyere utgifter per innbygger enn de større. Kommunenes gjennomsnittlige netto utgifter per innbygger er beregnet til nærmere 460 kroner i 1999.

Hovedtyngden av kommunenes inntekter kom fra fastlønnstilskuddet fra staten. I snitt utgjorde dette om lag halvparten av inntektene i de fleste kommunene. Den andre store inntektskilden er egenbetalinger fra pasientene, men også inntekter fra utleie av lokaler til leger o.l. kan ha relativ stor betydning i enkelte kommuner. For øvrig framgår det av tallene at forholdet mellom pasientbetalinger og fastlønnstilskudd fra staten på landsbasis var 30-70. Dette landsgjennomsnittet påvirkes av at de store kommunene nesten ikke har pasientbetalinger. Ser man derfor bort fra de store kommunene, var forholdet pasientbetalinger og fastlegetilskudd 40-60.

Mindre variasjon i utgifter per legeårsverk

Kommunenes utgifter til primærlegetjenesten må ses i sammenheng med organisering av tjenesten og kommunenes legedekning. Det er de minste kommunene som har den høyeste legedekningen, regnet som antall leger per 10 000 innbyggere. Netto utgifter regnet per legeårsverk (unntatt leger uten driftsavtale som ikke belaster kommunale budsjetter), varierte i langt mindre grad mellom kommunene enn utgiftene regnet per innbygger. De minste kommunene hadde i 1999 netto utgifter per legeårsverk som var 38 prosent over gjennomsnittet for landet, mens de største kommunene hadde utgifter som var 12 prosent under snittet. På landsbasis er netto utgifter per legeårsverk beregnet til om lag 575 000 kroner i 1999.

Små kommuner: Høye kostnader til fast ansatte leger

I små kommuner er det lønnsutgifter til fastlønnede leger og utgifter til drift av legesentre som utgjør den største utgiftsposten. I mellomstore og store kommuner er det derimot driftstilskudd og lønnskostnader til privatpraktiserende leger som dominerer. Man kan ellers merke seg at i de fleste kommuner går om lag to tredeler av utgiftene knyttet til fastlønnede leger til kurativ virksomhet. Unntaket er kommuner med mellom 20 000 og 30 000 innbyggere der om lag en tredel går til kurativ virksomhet.

Liten variasjon i driftsutgiftene regnet per innbygger

Selv om driftstilskuddet i til privatpraktiserende leger dominerer de større kommunenes utgifter til primærlegetjenesten, er tilskuddet, regnet per innbygger, på samme nivå i disse kommunene som i de mindre. Beregningene som er gjort, viser at for de kommuner som betaler ut slike tilskudd, varierer tilskuddet per innbygger fra vel 200 kroner til i underkant av 240 kroner. Forsøkskommunene i fastlegeordningen avviker fra dette med klart høyere utgifter.

Relativt like utgifter til kurativ virksomhet i kommunene

Totale utgifter til kurativ virksomhet, definert som lønnsutgifter til fast ansatte i kurativ virksomhet pluss driftstilskudd til avtaleleger, er beregnet til 262 kroner per innbygger i 1999. Det tilsvarer om lag halvparten av kommunenes brutto utgifter til primærlegetjenesten. Med unntak av i forsøkskommunene og i de aller minste kommunene, varierte utgiften mellom 235 og 260 kroner per innbygger. Utgiften til kurativ virksomhet i de tre forsøkskommunene i utvalget, varierte til sammenligning fra 353 kroner til 383 kroner per innbygger.

Interkommunal legevakt

Godt over halvparten av kommunene i utvalget rapporterer at de har interkommunal legevakt. En del av kommunene har det i kombinasjon med hjemmevakt/beredskapsvakt eller i kombinasjon med andre ordninger som at man har avtale om legevakt med allmennlegen. Hjemmevakt/beredskapsvakt er mest vanlig i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere. Vel halvparten av disse kommunene opplyser at de har slike ordninger. Dette er med på å forklare at de har høye kostnader til beredskapsgodtgjørelse sammenlignet med andre kommuner. En grunn til at små kommuner samlet sett har høye utgifter til drift av legevakt, er at disse kommunene må ha relativt sett flere leger enn andre for å få dekket opp legevakt-turnusen. I gjennomsnitt var kostnaden til drift av legevakt for de aller minste kommunene 335 kroner per innbygger.

Mellom 3 og 4 prosent av utgiftene går til samfunnsmedisinske legeoppgaver

Av kommunenes brutto utgifter til primærlegetjenesten, går i gjennomsnitt 3,5 prosent til samfunnsmedisinske legeoppgaver. Denne andelen varierer relativt lite mellom kommunene og lå mellom 3,1 og 4,1 prosent i 1999. Oslo har samme andel utgifter til samfunnsmedisin som gjennomsnittet. Av undersøkelsen framgår det at samfunnsmedisinske oppgaver enten utføres av en fastlønnet lege eller av en privatpraktiserende, og at det er sjelden at kommuner får utført slike oppgaver av både fastlønnet og privatpraktiserende lege. I den grad det forekommer, er det hovedsakelig et fenomen i de største kommunene.

Kommunene finansierer nærmere 60 prosent av utgiftene til primærlegetjenesten

I tillegg til at kommunene har utgifter til primærlegetjenesten, har det offentlige også utgifter via Folketrygden og via statens fastlønnstilskudd. Folketrygden betaler deler av pasientens kostnader til legebesøk, og dette utbetales til legene i form av refusjoner. Tall fra Rikstrygdeverket viser at Folketrygdens refusjoner var 308 kroner per innbygger på landsbasis i 1999. Dette er et landstall estimert på bakgrunn av tall for utvalgskommunene (faktiske tall viser 314 kroner per innbygger). I de fleste kommunene utgjorde refusjonene til allmennlegene mellom 280 og 310 kroner per innbygger, eller bortimot 40 prosent av totale offentlige utgifter til primærlegetjenesten. Kommunene finansierte i gjennomsnittsnitt 56 prosent av utgiftene til primærlegetjenesten i 1999, mens statens fastlønnstilskudd finansierte 6 prosent av utgiftene.