Dokumentasjon av Dødsårsaker 2005

International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) har et komplisert regelverk for prosessen som bestemmer dødsårsak ut fra all informasjon som legen har oppgitt på dødsmeldingen. Dataprogrammet ACME er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO) med utgangspunkt i internasjonale WHO-regler for koding i henhold til ICD-10 klassifikasjonen. Se nærmere forklaring av begreper nedenfor.

ACME

ACME er en del av en dataprogramvare som er laget for å velge ut underliggende dødsårsak basert på den utfylte dødsmeldingen. Programvaren er utviklet og eiet av National Center for Health Statistics i USA. Versjon 2006-2 av ACME er brukt i denne årgangen. Eurostat anbefaler alle medlemslandene å ta i bruk dataprogrammet og de arbeider på ulike områder for å heve kvaliteten på statistikken.

ICD-10

ICD-10 består av tre bind. Bind 1 inneholder i hovedsak en liste over diagnoser omgjort til koder ordnet i kapitler etter organsystem, bind 2 er en bruksanvisning og bind 3 et alfabetisk register over diagnoser med koder

Underliggende dødsårsak

Diagnosen eller den ytre årsaken som utgjør dødsårsaksstatistikken er den underliggende dødsårsak. Med det menes den sykdommen eller skaden som innledet den rekken av sykdomstilstander som direkte førte til døden, eller omstendighetene rundt den ulykken/ytre årsaken som forårsaket den dødelige skaden (dødsmeldingens del I). Å kode underliggende dødsårsak vil da si at man gjør utvelgelsen av den underliggende dødsårsak og oversetter denne til en ICD kode. Utvelgelsen er basert på WHOs regler for koding av underliggende dødsårsak som er beskrevet i ICD-10, bind 2. Norge har brukt ICD-10 siden 1996-årgangen.

Medvirkende dødsårsak

Andre vesentlige tilstander som kan ha bidratt til dødens inntreden men som ikke står i direkte årsaksforhold til den sykdom eller tilstand som har fremkalt døden (disse tilstandene skal føres i dødsmeldingens del II).

Manuell klassifisering

Alle tidligere årganger av dødsårsaker er kodet manuelt. Det betyr at diagnosene på dødsmeldingen er oversatt til en ICD kode og at underliggende dødsårsak er valgt av klassifiseringspersonale med bruk av WHOs regler.

Klassifisering med bruk av ACME

WHOs logiske regler for utvelgelse av underliggende dødsårsak som er beskrevet i ICD-10 bind 2 danner grunnlaget for ACMEs valg. Diagnosene på dødsmeldingen må derfor oversettes til en ICD-10 kode før ACME programmet kan velge underliggende dødsårsak. På sikt vil denne oversettingen automatiseres, men i 2005 ble dette gjort av klassifiseringspersonale/koder.

Dødsmelding

Dødsmelding er den blankett legen etter loven plikter å fylle ut ved ethvert dødsfall. Meldingen er delt i to deler, del I og del II. Del I er delt i tre linjer, 1a, 1b og 1c. Del I i skjemaet er beregnet på sykdommer forbundet med den hendelsesrekken/sekvens som direkte førte til døden. Del II er beregnet på urelaterte, men medvirkende tilstander. Se dødsmeldingen nedenfor. Tilstanden oppført på den nederste, utfylte linjen i del I er vanligvis den underliggende dødsårsak.

Fordeler med ACME

Et uttalt mål for dødsårsaksstatistikken er å øke statistikkens sammenlignbarhet nasjonalt og internasjonalt. Manuell koding i henhold til WHO’s logiske regler reduserer muligheter for nasjonale og individuelle tolkninger av dødsmeldingen. Ved å erstatte manuell koding med ACME unngår en individuelle tolkninger av WHO’s logiske regler av klassifiseringspersonale/koder. Kodingen blir dermed mer konsekvent og standardisert. Dette gir høyere kvalitet på statistikken som igjen øker sammenlignbarheten landene i mellom.

Svakheter med ACME

En ulempe er at ACME ikke klarer å bestemme underliggende dødsårsak ved alle typer dødsfall. Dette gjeder særlig dødsmeldinger med opplysninger om ytre årsak eller operasjoner og komplikasjoner ved behandling. For disse dødsmeldingene bestemmes derfor dødsårsaken manuelt, dvs klassifiseringspersonalet oversetter diagnosene til ICD-10 koder og gjør utvelgelsen av underliggende dødsårsak etter WHOs regler. En annen ulempe er at WHOs regler for klassifisering av underliggende dødsårsak og dermed også ACME programmet forutsetter at opplysningene kommer fra én kilde, dødsmeldingen. Men i Norge mottar man opplysninger fra mer enn en kilde i 12% av dødsfallene (2004). For å bruke ACME for disse tilfellene må kvalifisert personale (koder eller medisinsk konsulent) lage en ny dødsmelding ut fra opplysningene fra de ulike kildene.

Endringer ved innføring av ACME

WHOs regler er basert på at dødsmeldingen er fylt ut i henhold til veiledningen for utfylling av dødsmelding. Det er av vesentlig betydning hvor på dødsmeldingen de ulike diagnosene er plassert. Ved utvelgelsen av underliggende dødsårsak er det viktig å avklare om diagnosene i del I på meldingen står i sekvens, dvs om de står oppført i en troverdig årsak-virknings kjede.

På den ene side vil flere sekvenser bli akseptert som troverdige hvis de står i del I på dødsmeldingen ved ACME-koding enn ved manuell koding av reglene. På den annen side vil færre diagnoser fra del II på dødsmeldingen bli akseptert som dødsårsak ved ACME-koding enn ved manuell koding.

Endringene i kodingen av dødsårsaker ved overgang til ACME er mest tydelige for de dødsmeldingene der én diagnose av lite presis karakter er oppført i del I, og flere presise diagnoser er oppført i del II på dødsmeldingen. I mange slike tilfeller ville tidligere manuell koding ha ført til at dødsårsaken ble en diagnose fra del II mens ACME langt oftere velger diagnosen i del I som dødsårsak. En følge av dette er for eksempel en nedgang av dødsfall på grunn av multippel sklerose i 2005. Årsaken er at multippel sklerose ofte blir satt i del II av legene. Disse pasientene vil nå få en diagnose fra del I som dødsårsk. Dette forklarer noe av økningen i dødsårsaker som dehydrering, urinveisinfeksjon, uspesifikk nyresvikt, sepsis og lungebetennelse i 2005.

Det er viktig å merke seg at selv om det ikke er tegn til at overgangen fra manuell koding til ACME har medført større forandringer i sammensetningen av dødsårsakene i Norge er det nødvendig med erfaring fra flere årganger før man kan studere mindre endringer endringer for ulike sykdomsgrupper.

Endringer av ICD-10 kodesystemet innført i 2005

• Etter WHOs anbefaling brukes nå ikke koden for akutt hjerteinfarkt 2. gang eller senere, ICD-10 I22 som underliggende dødsårsak. En bruker i stedet koden for akutt hjerteinfarkt, ICD-10 I21.
• Lårhalsbrudd blir nå kodet som uspesifisert ulykke, fraktur ICD-10 X590 dersom ikke annet er angitt på dødsmeldingen. De ble tidligere kodet som uspesifisert fall, ICD-10 W19.
• Koden for gammelt hjerteinfarkt, ICD-10 I252 brukes ikke, men isteden I258.
• Koden for tuberkulose i åndedrettsorganer, bakteriologisk og histologisk bekreftet, ICD-10 A15 brukes ikke i ACME, isteden brukes A16.
• Koden for multiple primære ondartede svulster med forskjellige utgangspunkter, ICD-10 C97, er ny i denne årgangen. Tidligere ble den førstnevnte ved flere oppgitte primærsvulster kodet som underliggende dødsårsak hvis disse sto i sekvens.
• Vaskulær demens (F01) ble i tidligere årganger lite brukt som underliggende dødsårsak, mens det i ACME er en akseptert kode.
• Fra og med 2005 årgangen vil en patolog skrive ny dødsmelding for dødsfall blant barn i første leveår. Denne nye meldingen er basert på tilgjengelig informasjon fra dødsmelding og tilleggsdokumentasjon. Klassifiseringspersonalet legger inn ICD-10 koder fra den nye dødsmeldingen slik at ACME velger ut en dødsårsak.
• Trafikkdødsfall er i denne årgangen kodet uten tilleggsinformasjon fra seksjon for Samferdsel og reiseliv.